Visste du at historiens første rocklåt var laget av en kvinne?
Den som husker Sister Rosetta Tharpe, vet.
I dag er rock blitt den mest omfattende musikksjangeren vi har.
Den erklæres stadig død, for så å stå sterkere enn noen gang i det neste øyeblikket.
Men lik mange andre musikksjangre, tilskrives rocken en rekke stereotypier som holder utviklingen i sjakk.
Nå er det stort sett menn som får anerkjennelsen for rockemusikken.
Den har med andre ord fått dårlig omdømme, et lite likestilt omdømme, som best kan forklares av et narrativ vi må bli kvitt så snart som mulig.
Les også: Gitaren står opp igjen fra de døde
Kvinneveldet
Derfor var det veldig gledelig å se årets Grammy-nominasjoner.
Der ble det tydelig at myten om rock som en «mannlig sjanger» er fullstendig utdatert. For i 2020 så er flere kvinner enn noen gang nominert innen rock.
I kategorien «Best rock performance» er Fiona Apple, Phoebe Bridgers, Brittany Howard, Grace Potter, Haim og Big Thief nominert. Samtlige er kvinner, eller såkalt «kvinnefrontet».
Det er et stort steg for en institusjon som lenge er blitt kritisert for dårlig representasjon, men et enda større skritt for en sjanger som fortsatt tviholder på et maskulint renommé.
Les også: Sløtface er ute med det vanskelige andrealbumet
Ikke noe nytt
Historisk sett har musikkindustrien alltid hatt et kvinneproblem, og ujevn kjønnsbalanse pluss sexisme er store problemstillinger musikkbransjen må ta tak i.
Dette kommer tydelig frem i Spotifys nyeste data.
Blant de mest spilte låtene i Norge i 2019 var knapt 18 prosent av låtskriverne og skammelige to prosent av produsentene kvinner.
Nasjonal arrangørstatistikk fra 2018 viser at blant at på festivaler og helårsarrangører i 2018 utgjorde kvinner 16 prosent av rock- og popkonserter.
Vi har langt igjen for en likestilt musikkbransje, og det er ingen tvil om at omdømmet er et godt sted å begynne.
Det er nettopp dette omdømmet gårsdagens Grammy-nominasjoner gjorde noe med.

Konvensjoner i opprør
Balansekunst er en norsk organisasjon som jobber for likestilling mellom kjønnene i kulturlivet.
Daglig leder Siri Haugan Holden forteller at «selv om enkelte grupper med hell har utforsket det feminine og androgyne, assosieres stilarten [rock] likevel fremdeles i stor grad med et maskulint identitetsprosjekt».
Hun mener at rockens mannlige konnotasjoner er basert på den mytologiske fortellingen om rocken som et «homososialt brorskap», og at «antakelsen om at sjangeren krever visse fysiske og mentale karakteristikker tradisjonelt tilskrevet menn, har blitt dyrket».
Ikke minst så har sjangeren en tett forbindelse med andre tradisjonelt maskulint kodede elementer, som tekniske og håndverksmessige yrker, forteller Haugan Holden.
Fra The Beatles’ radikale slipsløse TV-opptreden til Phoebe Bridgers gitarknusende SNL-øyeblikk: Rocken har alltid vært opprøret mot rådende konvensjoner.
Derfor er det rart at denne sjangeren, bred og rampete som den er, tviholder på utdaterte konvensjoner knyttet til kjønn.
Et delt narrativ
Selv om det alltid har vært kvinnelige rockmusikere har disse ofte eksistert innen en egen «scene», eller parallelt med det mannsdominerte spillerommet.
Riot Grrl-bevegelsen er bare ett av mange eksempler på en kvinnedrevet undergrunn som aldri helt fikk plassen den burde ha i rockemusikkens historie.
Som Charlotte Richardson Andrews i The Guardian poengterer, så har det kvinnelige narrativet innen rock ofte blir ekskludert, og heller blitt plassert under sitt egen paraplybegrep som «kvinnefrontet».
Dette skillet mellom «kvinnelig rock» og «rock» bidrar til å ekskludere kvinner fra rockens historie.
Ikke minst ekskluderer dette kvinner fra å være delaktige når det kommer til å forme sjangerens vei videre.
Jeg kan holde på i evigheter, for dette skillet mellom «kvinnelig rock» og «rock» vil også bidra til at kjønn blir et definerende trekk som overgår faktiske musikalske uttrykk.
Kanskje er det ikke kvinnelig rock, bare rivende god rock i utvikling.

Jenta i bandet
Vokalist i pønkebandet Sløtface, forøvrig også medarbeider i musikk- og likestillingsorganisasjonen Akks, Haley Shea, er en av dem som har fått kjenne på dette.
«Jeg har ofte følt at folk dømmer oss som band etter mitt kjønn», forteller hun, og fortsetter: «Vi har ofte blitt sammenlignet med andre band med kvinnelige vokalister, selv om det ikke nødvendigvis er det som er den beste sammenligningen».
Hun er ikke alene.
Da Kim Gordon tok scenen med Sonic Youth ble hun så ofte spurt om hvordan det var å være «jenta i bandet» at hun titulerte selvbiografien sin «Girl in a band» (2015).
Gordon banet vei for mange, men stereotypier om den maskuline rocken lever i beste velgående:
«Jeg minnes godt mange anledninger der menn antar at det er guttene i bandet mitt som har hørt mest på rock, og at de står bak soundet i musikken vår, kanskje fordi de antar at flere menn er opptatt av rockemusikk», forteller hun, og at Sløtface – kanskje Norges beste pønkeband – blir tilskrevet et pop-ete rykte, fordi vokalisten er kvinne:
«En av Norges største rockefestivaler mente at vi lagde «paraplypop» for noen gode år tilbake, og at de derfor ikke kunne booke oss», hun.
Inspirerende
Vi er nok alle enige om at kjønn ikke burde være en avgjørende faktor for hvordan musikk dømmes.
De normative tankemønstrene er heller begrensende for hvor god musikken potensielt kan bli, hindre det musikalske mangfoldet og den positive utviklingen.
Så la oss få til endring nå. Årets Grammy-nominasjoner bør inspirere. Denne positive utviklingen må vi bruke fornuftig, og videre stimulere – helst til vi er likestilt.