Kvelertak-gitarist Maciek Ofstad. (Foto: Giles Smith.)
Gitarbasert musikk vender tilbake

Gitaren står opp igjen fra de døde

Girl In Red. Jakob Ogawa. Brenn. De nye heite bruker gitar som sitt hovedinstrument, men gitaristene selv mener den aldri har vært borte.
Saken er Gitarbasert musikk er tilbake. Saken ble først publisert i april.

Da forretningsmannen og The Beatles-manageren Brian Epstein fiska rundt etter platekontrakt for det britiske bandet på nyåret i 1962, fikk Beatles en prøvespilling hos Decca Records i London. Utrolig nok ble den avslått.

Deccas sjef, Dick Rowe, ble senere berømt som han som ikke signa The Beatles. Et av argumentene hans, var at «gitargrupper er på vei ut».

Episoden er kjent som en av musikkhistoriens største tabber, og Rowe redda seg nesten inn igjen året etter, da han signerte Rolling Stones, forøvrig på anbefaling fra George Harrison.

Rocken og gitarmusikken har blitt erklært død til det kjedsommelige i ettertid av denne episoden og perioden. Med hiphop-ens og EDM-ens massive inntog i ungdomskulturen de seinere åra, er det kanskje enda mer overraskende at blant de hippeste nye banda akkurat nå, er fellesnevneren rungende gitar.

Maciek Ofstad er gitarist i et av Norges største rockeband. (Foto: Giles Smith/@Giloscope.)

Konsertarena bra, hjemme best

Maciek Ofstad spiller i det som kanskje er Norges største rockeband om dagen. Kvelertak, som for tida dundrer videre med ny vokalist, Ivar Nikolaisen, var support for selveste Metallica på hele Europa-turnéen deres i fjor.

– Hva er det som er så digg med gitar?

– Jeg blir veldig, veldig, glad når jeg spiller.

Han kan fortelle om ekstatiske luftgitarsesjoner i egen stue:

– Jeg kan fint rope at «Dette er så jævlig braaa!» når jeg spiller hjemme alene. Dersom det er ekstra bra, legger jeg på et spark. Men da må det være Van Halen-bra, presiserer han.

Like gøyalt er det ikke lenger, når Kvelertak-gitaristen står på scenen på konsertarenaer for titusenvis:

– Da er jeg på jobb. Det er blodseriøs business, bro!

– Hvorfor tror du gitaren er tilbake, atter en gang, i aktuell og ny musikk?

– Jeg skulle jo ønske det var fordi allmennheten igjen begynte å like det jeg anser som kvalitetsmusikk. Det har antageligvis gått opp for folk at gitar er det som er det feteste, eller hva?

Vi kan ikke vise til forskning på området. Men Kvelertak-gitaristen har nok en anelse:

– Dessverre har jeg en viss aning om at gitaren er tilbake fordi kidsa har sett Post Malone smashe gitar på scenen. Potensielt kan det føre med seg en ny bølge og gjeng med «Jason Mraz-fedora rundt bålet». Ai, ai og atter ai!

Sebastian Ulstad Olsen. (Foto: Thomas Behn.)

Alltid vært der

Er det én ting de seks andre gitaristene vi har spurt stort sett er enige om, er det det at gitaren «alltid» har vært der.

– Den har i alle fall aldri vært borte, sier Sebastian Ulstad Olsen.

Han er gitarist og frontfigur i bandene Wet Dreams og Death By Unga Bunga, hvis forholdsvis er albumaktuell og USA-aktuell. Sistnevnte returnerte nylig til Oslo etter fire spillejobber på SXSW i Texas.

Brenn-gitarist Edvard Smith Save, som for første gang i livet lever av å spille gitar, har ikke fått med seg at gitaren er tilbake:

– Har ikke gitaren alltid vært der, på en måte? Kanskje gitaren ligger litt mer frempå i popkulturen nå, enn det den gjorde i 2009?

Frontfigur for Hedvig Mollestad Trio, Hedvig Mollestad Thomassen, er enig med Ulstad Olsen:

– Gitaren har alltid vært til stede i det som stadig er aktuell musikk. Det er bare publikum som har hatt et lite utsving til uaktuell musikk, sier hun.

Unga Bunga-Ulstad Olsen mener lytterne fortjener bedre, og må reddes fra utsvingen:

– Når jeg står på scenen, tenker jeg på alle de som ble dratt med av vennene sine, og som egentlig ikke liker rock. De fortjener frelse og en mulighet til å bli med i klubben de også.

– For hvordan føles det der oppe?

– Jeg ser for meg at det er den samme følelsen rånere får når de hører lyden av sin favorittbil.

(Foto: Endre Lohne.)

Fra rock’n’roll til pick’n’mix

Deathcrush-frontfigur og -gitarist, Linn Nystadnes, spiller gitar fordi det gir henne mulighet til å etterleve trangen hun har til å utagere fysisk:

– Jeg er dårlig til å være uaffektert musiker bakerst i lokalet, uansett anledning. Jeg reagerer veldig fysisk, og har tydelig ikke noe problem med å være den eneste som danser i lokalet.

– Hva er god gitarbasert musikk i dine ører og hvorfor?

– Jeg følger ikke så mange regler, og deler sjelden opp verden i god og dårlig, sier hun, og fortsetter:

– Eller … Jeg setter sjeldent to streker under noe. Det er en evig evolusjon, det jeg liker. Men en mer konstant en, er at musikken uttrykker noe mer enn hvor dyktig gitaristen er.

– Hvorfor det?

– No offense til flinkiser, det selvfølgelig stor verdi i godt håndverk, men det kiler oftere i magen av uerfarne band som prøver alt de kan, enn en fyr som har øvd vekk alt som var av instinkt. Det er ikke negativt å være teknisk dyktig, men veien er bare kortere til kjedelig.

– Sjekk ut «You Can’t Be Funky (If You Haven’t Got a Soul)» av Bush Tetras, og se deg selv i speilet, oppfordrer hun.

Hun mener det likefullt er medienes skyld at gitaren er tilbake.

– Trender svinger, sier hun. Og fortsetter:

– Det er nok heller mediefokuset, enn gitaren, som er tilbake. Dessuten er det trygghet i nostalgi, så det vil det jevnlig komme blaff av. Men det er mer spennende når verktøy fra forskjellige sjangre begynner å blande seg, og gjør gammelt til nytt. At verden har blitt mer pick’n’mix, passer meg ypperlig.

Petter Eilertsen i det fremadstormende Oslobandet OsloCityFuckboy, som er aktuell med singelen «Del 2» og en viral Rockefeller-konsert, trykker gitaren til sitt bryst, og er stort sett enig med Deathcrush-gitaristen:

– Jeg er glad i ren gitardrevet musikk, som punk og hardrock, men liker også veldig godt når gitaren blir tatt med inn i andre sjangre og får plass til å skinne, som for eksempel i musikken til Gundelach.

– Men hvorfor?

– Gitar er noe helt spesielt. Det er jo noe unikt med full vreng eller episk klang fra én gitar, noe som er vanskelig å erstatte for noe annet instrument, og som gir de som hører på en helt spesiell følelse.

På spørsmål om hvorfor gitaren er tilbake, tror han folk endelig har forstått at:

– Alle kan sette pris på det.

Han spiller gitar med gåsehud over hele kroppen, og kan fortelle om at han aldri har det så bra som når han står på en scene:

– Da er jeg spent og nervøs, men først og fremst fri og fet.

(Foto: Haris Kirun.)

Fra fire til seks strenger

Ånon Sørnes Bakkjen har spilt ukulele siden han var tre år gammel, og gitar siden han var ni. I dag er 15-åringen frontfigur i rockbandet Hayeminol. Tidligere har han spilt både på Last Train og John Dee og i fjor gjorde han en sterk opptreden på Trygdekontoret på NRK. Alene fremførte han Stooges-klassikeren «I Wanna Be Your Dog» på langeleik.

– Jeg har det aldri bedre enn når jeg står på scenen med gitar, sier han.

Han tror gitaren er tilbake fordi at trender i historien har det for seg å gjenta seg.

– Nå får det faen meg være rock!

Låta som fikk Sørnes Bakkjen til å innse at gitar er the shit, var åpningslåta fra AC/DC-LP-en «Powerage», nemlig «Rock n’ Roll Damnation».

– Da tre år gamle meg hørte den for første gang, hørte jeg like gjerne plata fire ganger til samme kvelden.

For Brenns Edvard Smith Save var det derimot «Black Dog» av Led Zeppelin som forandret livet hans. Brenn, som ble beskrevet som «lyden av 2018» av bransjefestivalen Trondheim Calling, gjorde nettopp to forrykende show på by:Larm. De er aktuelle med singelen “Du & jeg”.

– Når jeg spiller gitar, inntreffer det som regel en slags eufori, samt sjalusi over at jeg ikke har like god gitar-tone som det som treffer mine ører, sier Smith Save.

Hedvig Mollestad Thomassen, på sin side, spiller gitar fordi hun såkalt «ascenderer en halv meter over bakken og forsvinner langt inn i en sinnstilstand av dyp inspirasjon».

– Jeg digger kombinasjonen av catchy og komplisert. Det er vanskelig å få til, og utnytter både gitar og musikk helt maksimalt, sier hun.

– Og hvordan har du det når du selv står på scenen med gitaren?

– Da er det mer stank og svette og hopp og sprett.

Hedvig Mollestad Thomassen er kanskje heller å beskrive som en jazzgitarist enn en rockegitarist, men svett på scenen blir hun altså likevel. Og trioen hun fronter har i alle fall fått solid anerkjennelse i både  jazz- og rockmiljøene.

Hedvig Mollestad Thomassen er frontfigur og gitarist i Hedvig Mollestad Trio. (Foto: Privat.)

Favorittgitaristenes favorittriff

– Hva synes du er det ultimate gitarriffet, uansett sjanger?

– Louie Louie? Haha, nei, da. Jeg har jo en slags No Wave-tilnærming [avantgardistisk musikkretning på 70-tallet, red. anm.] da, og liker gitar mer som virkemiddel enn riff-maskin. Jeg vet ikke om jeg synes gitar på sitt beste i det hele tatt er riffing, spør Deathcrush-gitarist Linn Lystadnes.

– Ikke vær så vanskelig, da!

– Hehe. Men Louie Louie ramla jeg naturlig nok over da jeg begynte å spille, så den kan jeg, ehm, vent. Nei, vet ikke.

Hayeminol-gitarist Ånon Sørnes Bakkjen synes spørsmålet er slemt.

– Det finnes ikke ett ultimat gitarriff, men jeg kan nevne et jeg syns er veldig undervurdert, nemlig «Incendiary Device» av Johnny Moped.

Andre kan svare kontant på spørsmålet:

– Introriffet til «Aneurysm» av Nirvana, foreslår Brenn-gitarist Edvard Smith Save.

– Hovedriffet i Metallica sin «Orion». Det blir jeg aldri lei, sier OsloCityFuckboy-gitarist Petter Eilertsen.

– Akkurat i dag tror svarer jeg Black Dog med Led Zeppelin, sier Hedvig Mollestad Thomassen, fra sin egen trio.

Kvelertak-gitarist Maciek Ofstad svarer kort, men samtidig langt:

– Alt av Slayer!

Og det samme gjør Unga Bunga-Ulstad Olsen:

– Nesten alle låtene på Ramones’ fire første album. Tonika, subdominant, dominant og fet vreng er alt man trenger.

Edvar Smith Save er gitarist i Brenn. (Foto: Privat.)

Slik konverterte de

– Hva var låta du hørte, eller konserten du var på, da du skjønte at gitar var «the shit»?

– Jeg skjønte faktisk ikke hva gitar gikk ut på, sånn ordentlig, før jeg fikk prøve en el-gitar helt selv. Etter videregående en gang, sier Lystadnes.

Hun fikk en kassegitar da hun var yngre.

– Men jeg skjønte ikke helt poenget. Da jeg begynte å spille i band, kom folk og fortalte meg at de kunne høre at jeg elsker Flipper, for eksempel. Så måtte jeg jo sjekke det ut, lo og tenkte, «takk, det stemmer.»

Hedvig Mollestad Thomassen ble overbevist av sin egen lærer:

– Jeg husker veldig godt en gitarsolo som læreren min hadde laget til «There is a House in New Orleans». Da tenkte jeg at dette rett og slett var genialitet.

Kvelertaks egne Ofstad, på sin side:

– Deftones på Quartfestivalen i 2001! Eller var det 2003? Uansett, det var da jeg skjønte at gitar er det som er min bibel, og at Chino Moreno var, og fortsatt er, den aller feteste.

– Min første åpenbaring var da barndomskompisen min, David, viste meg «Raw Power»-skiva til The Stooges. Det var da jeg skjønte for første gang at rock kunne være farlig, morsomt og ekstremt avhengighetsskapende, sier Ulstad Olsen.

– Green Day med «Basket Case». Jeg var seks eller sju år gammel da den musikkvideoen kom. Jeg husker også at Billie Joe Armstrong var den råeste jeg noen gang hadde sett, men han er jo egentlig ikke så fet, sier OsloCityFuckboy-Eilertsen.

OsloCityFuckboy. (Foto: Privat.)

Gitaristenes forbilder

– Hvem er fetest i dag, da?

– John Frusciante. For en helt, sier han.

Bingo. Edvard Smith Save er helt enig med Eilertsen:

– John Frusciante. Han kombinerer tradisjonell Jimi hendrix-esque-rock og gitarspilling uten grenser for bending, vreng og volum.

Lystadnes tenker seg godt om:

– La oss si Glenn Branca fra Theoretical Girls.

Hun har oppkalt en hel serie singler etter hans Lession No. 1-album.

– Rett får være rett. Men Pat Place fra Contortions/Bush Tetras er kanskje enda kulere da. Kunne blitt mange navn her, om jeg hadde bitt meg merke i hva de het, alle sammen.

– Det er jo umulig å velge én, sier Sørnes Bakkjen:

– Jeg vil nevne Link Wray, Lemmy, Malcolm Young, Johnny Ramone og Ron Asheton.

– Og før noen nevner at Lemmy var bassist, vil jeg presisere at han omtalte seg selv som en gitarist som spilte bass. Malcolm Young døde på bursdagen min, det gjør det litt personlig.

For Hedvig Mollestad Thomassen og Maciek Ofstaf er det enkelt:

– Jim Hall.

– Santana! Les: Chuck Shuldiner [Gitarist i Death, journ. anm.]

– Wayne Cramer fra MC5, sier Sebastian Ulstad Olsen.