I løpet av de siste ukene har det tilsynelatende foregått mye bak kulissene blant de store utdanningsinstitusjonene som utdanner morgendagens arkitekter.
NRK omtalte det som et opprør blant arkitekturstudenter, og flere av studentene som NRK hadde vært i kontakt med «ønsket at veiledere skulle ha et større fokus på pedagogikk i undervisningen og at det i dag er urealistiske forventninger om arbeidsmengder.»
Det var mange som ikke kjente seg igjen i verken kritikken eller innholdet i saken, og naturlig nok havnet på defensiven.
Les også: Studenter varsler om ukultur på Aho
Fantastisk skole med utfordringer
Derimot var det 15 tidligere arkitektstudenter som i likhet med oss mener at Aho er en fantastisk skole, men at det likevel finnes ting å ta tak i.
De skrev i Khrono at «de har vært vitne til undervisere og sensorer som har gått over streken for det som ellers i samfunnet ville blitt sett på som uthenging og grove personkarakteristikker».
På bakgrunn av de erfaringene vi har gjort oss de siste ukene finnes det ikke lenger i tvil om at dette er noe som mange kjenner seg igjen i – både her til lands og utenfor Norges grenser.
Skolene skal gi studentene verktøy
En nåværende arkitektstudent ved NTNU uttalte i Subjekt i forrige uke at han ikke er enig med ukulturen.
Studenten uttrykk for at høyt arbeidspress kan være nødvendig for å luke ut studenter som ikke er egnet for å bli arkitekter.
Til det vil vi si at den største utlukingsjobben gjøres gjennom Samordna opptak, opptaksprøver og intervju utført av kompetente fagfolk.
Deretter er det verken medstudenters eller undervisere sin oppgave å betvile denne avgjørelsen, men derimot gi studentene et bredt spekter av verktøy man som arkitekt må beherske i arbeidslivet.
Heldigvis skal de få lov til å både prøve – og feile – underveis i studiet uten at de skal presses ut av dørene.
Tar studentene på alvor nå
Med tanke på alt som har blitt delt via kontoen @ahoanonym (nå @anonymestudenter) er det åpenbart at utdanningsinstitusjonene ikke har tatt studentenes tilbakemeldinger på alvor hittil.
Det gjør de nå.
Både dekanen ved NTNU og rektor ved Aho har sagt at det blir annerledes denne gangen.
Selv om mye av tilbakemeldingen er kommet i anonyme kanaler på sosiale medier, skal studiemiljøene ved både NTNU og Aho undersøkes.
Det er betimelig og nødvendig for arkitekturutdanningene – og kanskje kan arkitekturbransjen også kan lære noe på veien?
Så da spør vi: hva nå?
Som nyutdannede arkitekter har vi i løpet av kort tid opplevd at uthenging, grove personkarakteristikker og mobbing også kan forekomme i arbeidslivet.
Mer å ta tak i
For oss er det ingen tvil om at vi er heldige som har et diplom fra Aho. Det gir oss muligheten til å kalle oss arkitekter, og det med rette.
Istedenfor å føye oss i rekken med navlebeskuende arkitekter forsøker vi å se med et våkent og kritisk blikk på det vi ser rundt oss. Vi ser flere klare tendenser:
Det finnes en eldre generasjon arkitekter som er fornøyde med tingenes tilstand, og som ikke har noe særlig å klage på.
Oppdragsmengden er jevn og god, de ansatte klager kanskje innimellom og alt kan fortsette som det alltid har gjort. De forventer en viss respekt, selv om de ikke alltid klarer å respektere andre. Det er ganske stille i det offentlige ordskiftet fra denne siden.
En yngre og sammensatt generasjon er opptatt av både fortid og fremtid. De tegner og bygger for nåtiden, og støtter seg til andre fag for å oppnå gode prosjekter som både er bærekraftige og visjonære.
Nye verktøy og metoder
Den yngre garde lærer av sine egne feil og unngår å gjenta dem. I stor grad lykkes de, og finner likesinnede kontorer og prosjekter. Det er fremtidsoptimisme!
En ny generasjon prøver å finne en plass for seg selv og sitt virke i en bransje som til tider oppleves like monoton som den svarte arkitektuniformen.
Nye virkemidler, nye verktøy, nye måter å samarbeide på. De yngre stiller mange overordnede spørsmål som handler om byutvikling og samfunnsutvikling.
De strever med å navigere i minefeltet bestående av godt etablerte arkitekter med til tider store egoer, som kun er opptatt av at arkitekten trenger mer makt.
Det finnes garantert flere tendenser vi ikke har fått med oss enda, og som vi derfor ikke nevner i denne omgang. Om du ønsker å belyse dem, ser vi frem til å høre fra deg.
For oss er det likevel naturlig å tenke at vår bransje – i likhet med mange andre – har en bredde og rikdom som gjør at arkitektur er et fag man aldri slutter å lære av.
Og heldigvis er det mye nytt å lære også for de eldre generasjonene.
Er det én ting vi har lært i løpet av arkitekturutdanningen så er det at det finnes ingen fasit.
Heldigvis finnes det et hav av muligheter der ute – det er bare å velge. Det begynner å bli pinlig stille fra arkitekturbransjen. Heldigvis vil det alltid finnes enkeltpersoner som er villig til å løfte debatten. Hva velger du?
