På slutten av 1800-tallet introduserte den franske dikteren Charles Baudelaire et nytt og spesifikt kriterium for det kunstneriske, som nærmest lå implisitt i det moderne prosjekt, også kalt moderniteten.
Datidens tro på stadig utvikling og fremskritt skapte behov for en markering av hva som var nytt til enhver tid.
Det var ut fra dette behovet at Baudelaire utformet kategorien «det nye» som et kunstnerisk kriterium.
Jakten på det nye ble nå den viktigste hensikten og grunnleggende målestokken for skapende aktiviteter.
Kunsten fikk konseptuelle strategier
Dette er egentlig et paradigmeskifte i kunstens historie da målet med kunsten/kunstartene ikke lenger var å skape skjønnhet etter estetikkens krav, men å ligge i forkant av fremskrittet.
I korthet kan man si at denne fokuseringen på «det nye» representerer selve kjernen i modernismen, som ganske følgeriktig skiller ut en rekke nye begreper for å klassifisere endringer i kunstutviklingen.
De mest kjente er brudd, overskridelser og negasjon, som markerer front mot fortidens og gårsdagens kunst. Hva det nye besto i var ikke så viktig bare det brøt med det bestående.
Jakten på det nye beveger seg altså på tidsaksen i to retninger, negativt mot fortiden og positivt mot fremtiden. Det samme gjelder den utopiske fremskrittstroen som preges av fortidshat og fremtidslengsel, og en viktig konsekvens av kategorien «det nye» og jakten på permanente brudd er at estetikken gradvis forsvinner fra kunstartene.
Sluttfasen kom på 1980-tallet. Da ble estetikken forstått som et overskredet stadium, og erstattet av konseptuelle strategier. Premissene ble lagt av postmodernistisk teori i den hensikt å dekonstruere verkkategorien.
Mistet estetiske kvaliteter
Som kjent handler estetikk om sansing, en perseptiv prosess det ikke er rom for i den konseptuelle dimensjonen.
Dermed forsvinner også muligheten for å tidfeste det kunstneriske i et konkret verk med referanser i et synkront og diakront perspektiv.
Løsningen ble å etablere begrepet samtidskunst, som er en fleksibel katalogisering man kan skyve fremover uten avgrensninger.
Dermed lever samtidskunsten evig, uten at den fornyer seg, og dessuten forsvinner jakten på det nye som parameter for moderne kunst.
I prinsippet ble den modernistiske kunststrategien opphevet på 1980-tallet, mens kunstinstitusjonene fortsatt fungerer og simulerer jakten på det nye, som om ingen ting hadde skjedd.
Faktisk er det heller ingen ting å spore av fornyelse i samtidskunsten. Den er jo der, og fungerer institusjonelt, så hvorfor fornye seg?
Det samme har skjedd med arkitekturen, men på et langt tidligere tidspunkt, som logisk og kronologisk er knyttet til etableringen av kategorien «det nye».
Først i arkitekturen
På slutten av 1800-tallet var arkitektene i opprør mot den herskende stilkopieringen. En kort periode jaktet også de på det nye og fremtidsrettede. De ville skape en moderne arkitektur og ikke etterligne fortidens stilidealer.
Arkitektene hadde store visjoner om en ny epoke av tidsriktig arkitektur, og derfor skapte de også et helt nye formuttrykk som var historisk grenseoverskridende.
Allerede tidlig på 1900-tallet så vi at denne fornyelsen stagnerte. Det ble med en kort radikal fornyelse, deretter fortsatte arkitekter verden over i samme endimensjonale spor, for det finnes ingen annen aktivitet innen kulturfeltet som har vært så tilstivnet i formuttrykket og over så lang tid som den modernistiske arkitekturen. I over 140 år har de gnagd på det samme formuttrykket uten at det har vært noen fornyelse å spore.
«Arkitekturen skal speile sin tid» er en påstand vi jevnlig får høre fra arkitektene, som i over hundre år nå har stått på stedet hvil.
Tanken om radial fornyelsene og stadig jakt på det nye innen arkitekturen forsvant etter første verdenskrig. Fra da av stivnet moderne arkitektur til en i bokstavelig forstand betongpreget positur, som om dens historiske utvikling var ferdig avsluttet.
Møttes i graven
På det punkt har kunsten og arkitekturen noe vesentlig felles, nemlig historiens slutt.
De har riktignok et ulikt historieforløp, men sluttfasen for dem begge og deres tro på permanent fornyelse ender opp i kunstens og arkitekturens død.
Kunsten på sin side repetere seg selv som konseptuelt fenomen i det uendelige uten å kunne inkarnere i et estetisk formgitt verk.
Arkitekturen er blitt slave under forestillingen om sin tids stil, i praksis et sterilt og endimensjonalt formuttrykk uten estetikk og nyskapende potensiale. Uttrykket «sin tids stil» har noe løfterikt over seg, noe om nye stiler i fremtiden, men det skjer aldri noen fornyelse, bare en evig gjentagelse av det samme formuttrykk.
Sikkert god butikk, men slett arkitektur.
Det at den moderne arkitekturen skal uttrykke sin tids stil, er mer ønsketenkning enn realitet. En stil blir normalt karakterisert ved sitt spesifikke formuttrykk, som representerer en estetisk/sanselig utvidelse av grunnformen.
I den moderne arkitekturen finnes det ingen slik utvidelse, bare en gjentagelse av grunnformen. Dermed kan man verken tidfeste stilen eller analysere de estetiske kvalitetene. De eksisterer rett og slett ikke, annet enn som programmatiske besvergelser i en teoretisk overbygning eller matnyttig markedsføring.
På det plan er arkitekturen og kunsten sammenfallende: De er kulturelle aktiviteter som kontinuerlig må legitimere sin usynlige estetikk og samfunnsmessige nytte.
I så henseende har arkitekturen hatt mest gjennomslag, ikke på grunn av byggenes estetisk kvaliteter, men fordi kyniske utbyggere har null interesse for vakker byggekunst.
Slik utfyller arkitekt og utbygger hverandre, mens kunstnerne derimot setter sin lit til den gavmilde staten.
I begge tilfeller ser vi at jakten på det nye og de rosenrøde fremtidsdrømmene har endt i marerittlignende kunst og arkitektur.
Kan ikke fornyes
Det finnes mange innfallsvinkler til denne modernistiske paradigmeundergangen.
Mest kjente er nok den tyske kunsthistorikeren Hans Beltings bok «Das Ende der Kunstgeschicte» (1983, revidert utgave 10 år sener) og Arthur C. Dantos bok «After the End of Art» (1997).
Begge gir et godt innblikk i de kunstneriske endringer og estetiske problemstillinger som kjennetegner modernismens dogmatisme.
Indirekte får vi også perspektiver på den moderne arkitekturens brudd med historismen: i en monoton stilløshet og anti-estetikk som aldri tar slutt eller kan fornyes.
Er du uenig? Send oss ditt debattinnlegg!
