Arkitektur- og bytutvikling er et interessant eksempel på et område, kanskje spesielt for oss på høyresiden, der de normale politiske refleksene kommer litt til kort.
Vi på høyresiden ønsker mindre politisk styring av alt mulig, vi er opptatt av individets frie valg, av å slippe løs kreativiteten og skaperkraften som finnes i samfunnet uten for mye innblanding og vi erkjenner at summen av alle de millioner kloke (og mindre kloke) hoder der ute utgjør en mer intrikat og finjustert mekanisme enn selv den klokeste politiker eller byråkrat ville evne å klekke ut på egen hånd.
Les også: Modernister stempler oss som fascister
Lett å glemme skjønnhet
Vi skjønner også at bare fordi man har makt til å styre over noe, så betyr ikke det at man nødvendigvis har så mye detaljkunnskap om det man skal styre over. Politikken bør derfor i så stor grad som mulig forsøke å lage gode rammer rundt, men overlate detaljene til de som har peiling på det.
På de fleste områder fungerer disse refleksene bra. Det skaper et samfunn med et mangfold av ulike tilbud og tjenester, tilpasset ulike mennesker med ulike behov.
Det er imidlertid mye som kan tyde på at de markedsliberale refleksene som er uovertrufne når det gjelder å skape materiell velstand, kommer til kort når det gjelder våre mer åndelige behov.
Jeg lurer på om kampen mot det mest ødeleggende politiske og økonomiske systemet verden noensinne har sett – om idékampen mellom kapitalisme og kommunisme – har vært så definerende for forrige generasjon konservative at man har glemt litt at kampen for å bevare de gode tingene i samfunnet vårt, ikke bare handler om det institusjonelle og økonomiske, men også om et så grunnleggende menneskelig behov som skjønnhet.
Les også: Til krig mot glass og betong: – Bjørvika er noe av det verste
Umulig å ikke preges
Heldigvis ser det ut til at ny generasjon tenkere, med nylig avdøde Roger Scruton som en av de virkelige pionerene, er i ferd med å ta skjønnheten tilbake fra det estetiske anarkiet som har hersket altfor lenge. For det er vanskelig å komme på et område der de politiske og økonomiske rammene i moderne vestlige samfunn har insentivert så til de grader ødeleggende krefter, som i arkitekturen.
Det er selvfølgelig mye man kan si om den politiske innretningen av kunstfeltet forøvrig, og hvorvidt fraværet av «politisk smaksstyring» egentlig bare har tillatt en modernistisk kunstelite å styre de offentlige midlene etter sin egen smak i fraværet av politikernes.
Ikke at jeg mener vi skal begynne å styre den etter sistnevnte heller. Den ødeleggende effekten dette har for musikkmiljøet, malermiljøet, skulptørmiljøet, og så videre blir imidlertid små når det settes opp mot den ødeleggende effekten det har på arkitekturen.
Et stygt maleri eller musikkstykke kan man i det minste – til en viss grad – velge om man vil oppsøke eller ei. Når hele bydeler overtas av grå, triste og kalde «esker» i stål, betong og glass, så er det imidlertid umulig ikke å bli preget av det. Det påvirker oss selvfølgelig, enten vi vil det eller ei, og enten vi legger merke til det eller ei, hvordan de omgivelsene vi går i hver dag ser ut.
Les også: Aftur (22) vil ha nyklassisisme – på nytt
Ikke tilfeldig hva vi synes er fint
Derfor bejubler jeg det engasjementet som Arkitekturopprøret Norge har klart å skape om dette, godt hjulpet av Sivilisasjonen, Subjekt, og kanskje andre som jeg har glemt.
Det er nokså åpenbart at mulighetene til å bygge enkelt, høyt, grått og trist er en gavepakke for utbyggere, som er mest opptatt av å maksimere profitt. Og det er tilsvarende åpenbart at det også er en gavepakke for politikere, som først og fremst har blitt målt på hvor mange boliger man har klart å bygge per investerte krone, hvor mange nye innbyggere man har klart å tilrettelegge for i kommunen, og så videre.
I langt mindre grad har man målt om man har bidratt til å gjøre omgivelsene vakrere for de som bor der, beveger seg der eller besøker.
Hvor mange anbudsdokumenter eller reguleringsplaner har stilt krav om at man skal bygge omgivelser som er vakre og som folk vil trives i å bevege seg i, og at man skal benytte seg av den forskningen vi etter hvert har tilgjengelig om hva folk synes er vakkert. Det er nemlig mye som tyder på at det slett ikke er så tilfeldig hva folk synes er fint og ikke.
Les også: Det beste med Fjordbyen er midlertidig
Noe bør gjøres
Kanskje handler det ikke så mye om mengden politisk styring heller, men for mye politisk styring av feil ting, og manglende politisk styring av riktige ting. For jeg tror definitivt ikke at løsningen er mindre marked og mindre kapitalisme, men vi må finne måter å kanalisere denne skaperkraften og kreativiteten mot å lage vakre ting.
Vi må i hvert fall gjøre noe med strukturene som har ført til at så mye av det som bygges i de områdene der folk flest bor og beveger seg er grå, triste konstruksjoner som skaper omgivelser man blir deprimert av å oppholde seg i.
Artikkelen ble først publisert på artikkelforfatterens Facebook-sider og er gjengitt med tillatelse.
