fbpx
Modernismen har et imageproblem

La oss gjøre modernismen vakker igjen

Bygninger som er stygge i dag var ikke nødvendigvis stygge for 50-70 år siden, og vi trenger ikke å gå hente inspirasjon fra klassisismen for å få vakker arkitektur. La oss gi nytt liv til den vakre modernismen, skriver kunsthistoriker Sindre Nordås Viulsrød. (Foto: Thor Brødreskift/Koro.)
Bygninger som er stygge i dag var ikke nødvendigvis stygge for 50-70 år siden, og vi trenger ikke å gå hente inspirasjon fra klassisismen for å få vakker arkitektur. La oss gi nytt liv til den vakre modernismen, skriver kunsthistoriker Sindre Nordås Viulsrød. (Foto: Thor Brødreskift/Koro.)
Her er seks enkle grep som får modernistisk arkitektur til å skinne, skriver kunsthistoriker Sindre Nordås Viulsrød.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser i teksten er av skribentens subjektive oppfatning av saken.
Saken er Klassisk-aktivister går til krig mot modernistisk arkitektur.

Modernister og klassisister er i krig, igjen.

Arkitekturopprøret syter over den grå og «stygge» modernistiske arkitekturen, og krever at man skal bygge mer i klassisk stil.

Med Audun Engh i spissen, og med Aftur Nerdrum som ambassadør, og en rekke oppslag i Subjekt og andre aviser, har de virkelig fått medvind de siste ukene.

De har sett seg lei rivingen av klassiske bygg, til fordel for modernistiske. Som kanskje igjen skal rives. Vi har i alle fall én ambisjon til felles: Ikke riv, er du grei.

Annonse

Det er mange gode grunner til at man ikke skal rive, slik arkitekt Feliks Ulvåen Isaksen argumenterer i Subjekt. Blant annet fordi det er miljøvennlig, og fordi vi slettes ikke aner om det nye blir noe bedre. Ikke minst fordi at vi allerede har denne arkitekturen, og fordi vi kjenner den.

Men det er ikke alt som er verneverdig. Det finnes både god og dårlig modernisme. Og i tillegg finnes det modernisme som er forvaltet så dårlig at de gode kvalitetene har forsvunnet fullstendig.

Dette kan vi gjøre noe med.

Les også: Går til krig mot glass og betong

Tapte kvaliteter

I min bacheloroppgave skrev jeg om HF-bygget ved Universitet i Bergen – en funksjonalistisk lavblokk i betong fra 1967.

Jeg ville identifisere inngrep gjennomført etter ferdigstillingen fram til 2015, for å analysere hvordan de hadde påvirket bygningens helhetlige visuelle framtoning.

Kort oppsummert så gikk ikke det så veldig bra.

· Grått linoleum har blitt erstattet med lakserosa. Eller, ifølge en skarp professor: morkakerosa.

· Plantekasser i påkostet labradorstein er ikke lenger fylt med planter, men mer stein.

· Labradorstein i svevetrappene er dekket med neongule remser (universell utforming).

· Toalettbåser i teak er skiftet ut med spraymalte hvite dører i MDF, og blank mosaikk i grånyanser erstattet med matt baderomsflis. Messingbokstavene D og H har fått selskap av en kvinne og en herre – om noen skulle ta feil.

· Møblement er preget av impulskjøp gjennom samtlige tiår.

· Heller i geometriske mønstre er byttet ut med asfalt.

· Et sammenhengende blomsterbed rundt bygningen er erstattet med rullestein.

· Vinduer i beiset furu, er erstattet med brunsprayet stål.

· Verst har det gått med atriet, en oase med grønne vekster, karpedam og studentliv. Planter er skiftet ut med rullestein. Karpene er borte, sammen med kaffe, øl og studenter. Ungdommens ordskifte virket forstyrrende på de ansatte. Atriet er stengt.

Les også: Aftur Nerdrum (22) skal redde oss fra modernismen

Kvalitetene som forsvant på anbud

Det er mange grunner til at det blir sånn.

Det kan være elektrikerne som skifter el-anlegg, eller snekrene som skifter ventilasjon. De tenker ikke nødvendigvis over enkeltelementers rolle i helheten.

Det er heller ikke jobben deres. De utfører tjenester, så godt og billig som lar seg gjøre, og gjerne på anbud.

Over tid endrer bygningen karakter. Budsjettbegrensninger har i andre tilfeller satt stopper for tiltenkt detaljering og ble kanskje droppet eller erstattet med billige materialer.

Les også: De stempler vår estetiske bevegelse som fascistisk

Et godt eksempel

Ingen liker HF-bygget, men et steinkast unna ligger HF-biblioteket – et av universitetets høyest elskede oppholdssteder. En funksjonalistisk bygning i naturbetong.

Her finnes grønnglaserte keramiske fliser og teaklister langs vindusbånd. En hage omringer bygningen og speiles i en irrgrønn kobberlist som følger fasaden langs taket. Det skader heller ikke med en og annen byste av Ivar Aasen.

Salene er modernisert i nyere tid, og det er etablert en solrik uteservering mot gateplan. Solide inngrep som spiller på lag.

Riksantikvaren vernet bygningen i 2014.

Så. Hva kan vi lære av dette?

Les også: Nyklassisisme er ikke løsningen

Gjør det selv

Ikke la nyklassisistene få rett i at modernistisk arkitektur er «stygg».

Her er seks enkle grep som får modernistisk arkitektur til å skinne.

1. Rydd fasaden. Fjern standardskilt i plast og stål, og rot som gammel solskjerming.

2. Erstatt solbleknet, brunsprayet stål. Som regel har materialet erstattet skadet kobber i korrosjonens mellomfase, hvor metallet verken er blankt eller grønt (den stygge fasen.) Spray stålet irrgrønt, når vi først er i gang med etterligning

3. Spyl betongen. Noen flater tar seg godt ut med innslag av grønn mose, men svart eksos og oppsamlet brakkvann som renner nedover fasaden? Ingen vil ha det!

3. Tilfør treverk, keramiske fliser, naturstein og eksponer gjemte teksturer bak linoleum og veggplater.

4. Etablér et grøntareal for å skape myke fargekontraster til den solide betongen. Grå asfalt står sjelden bra til betong.

5. Brutalistiske bygninger har ofte japanistiske trekk. Rullestein, Rhododendron og et lite vannspeil, og vips, zenhage!

6. Åpne opp tildekkede vindusflater. Se lyset stråle gjennom bygningen, som gjennom japanske rispapirvegger.

Verre er det ikke.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har både dybde og sladder fra norsk kulturliv. Avisen tar også til forsvar for noe av det viktigste å forsvare i vår tid, nemlig ytringsfriheten.


Bjarne Melgaard
Kunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar