I mars utkom PST-rapporten «Dataspill, selfie-jihad og livestreaming av terrorangrep: Hvordan ekstreme digitale nettverk påvirker terrortrusselen i Vesten og Norge».
Den adresserer – allerede i tittelen – flere nye og spennende fenomener vi bør se nærmere på, men samtidig unngår (eller glemmer) de å snakke om det kanskje aller viktigste.
For å forstå moderne høyreekstreme nettsamfunn, kan man ikke unngå å snakke om kjønn.
Rapporten ser på «ekstremistiske nettverk» sin rolle i Vestens trusselbilde, og dette kan være både islamistiske fundamentale terrororganisasjoner og høyreekstreme bevegelser og nettsamfunn.
Når det gjelder sistnevnte, som undertegnede to har forsket på, vet vi allerede at de aller fleste som tilslutter seg disse bevegelsene er menn mellom 18-35 år. Fra før vet vi også at så å si all høyreekstrem vold blir utført av menn.
PST hopper fullstendig bukk over temaet.
Vi må snakke om menn
Det er nå ti år siden 22. juli, og bare tre år siden terrordømte Philip Manshaus oppfordret andre til å følge hans fotspor i det han igangsatte – angrepet på al-Noor moskeen i Bærum.
Da kan vi ikke ha et PST som leker seg med nyord, fremfor å se på de mest åpenbare truslene i samfunnet.
Vi kan selvfølgelig ikke spekulere i hva som er grunnen til at PST ikke adresserer kjønn, men det ser ikke noe bra ut at de unngår å snakke om elefanten i rommet. Har de fått berøringsangst overfor det å snakke om ensomme menn?
Vi må snakke om menn og menns rolle i de høyreekstremistiske bevegelsene på nett.
PST må lytte til forskere, ta kjønn på alvor og øke fokuset på hvorfor unge menn tiltrekkes ekstremistiske bevegelser.
Les også: Nynazister står klare for å ta ensomme og skuffede eks-trumpister i mot
Nye høyremenn
Dersom ikke PST, vårt offentlige organ i frontlinjen for å håndtere og forhindre nettopp ekstremisme, kan adressere kjønnsproblematikk, hvordan skal vi snu denne tendensen?
Alternative høyre, eller «alt-right», er notorisk vanskelig å definere. Kort fortalt kan det forstås som en ad-hoc politisk bevegelse, som i all hovedsak er digital. Enkelte fraksjoner er mer aktive og utenfor den digitale sfære, som for eksempel Proud Boys. Noen velger heller å bruke begrepet «nye høyre» for å beskrive disse, andre foretrekker radikale høyre.
Bevegelsen differensierer blant annet mellom de radikale og de ekstreme, hvor de radikale ikke er anti-demokratiske slik de ekstreme er, men de radikale bryter likevel med noen fundamentale liberale prinsipper som for eksempel religionsfrihet.
Bevegelsen kan ellers kjennetegnes ved at den er lederløs og flytende, og samler ideologiske tilhengere av hvit overlegenhet, konservatisme, rasisme, sexisme, xenofobi og antisemittisme – for å nevne noen.
Det det ikke er noe tvil om, er at disse gruppene stort sett består av menn.
Les også: Scenenekt kan føre til vold
Et brorskap
Hvorfor blir sammenhengen mellom kjønn og vold fortsatt oversett?
Den amerikanske professoren Michael Kimmel forsker på kjønn, maskulinitet og dets rolle i mer tradisjonelle høyreekstreme bevegelser, som for eksempel skinheadbevegelsen på 1990- og tidlig 2000-tallet.
Han har intervjuet både tidligere ekstremister, «formers», og nåværende ekstremister.
Avhopperne fremhevet ofte følelsen av å være med i et brorskap som en viktig faktor for at de utviklet ekstremistiske holdninger.
For rotløse menn får livet en mening. De blir en del av noe større.
I boken «Healing From Hate: How Young Men Get into and Out of Violent Extremism» (2018) underbygger Kimmel dette ved å definere maskulinitet som bygget på noe man må bevise for seg selv og andre menn.
Den må bli kreditert og validert, godkjent av sine likemenn.
Tradisjonelt sett har menn kunnet bevise denne maskuliniteten som sine forfedre gjorde, på arbeidsplassen eller som forsørgere. Men når disse rollene forsvinner, eksempelvis gjennom færre jobber og økt usikkerhet rundt evnen til å forsørge, eller at man på et personlig plan ikke egner seg til en slik såkalt maskulin rolle, må man finne en ny arena å hevde sin maskulinitet.
Les også: Med disse herlige brillene på nesen ser du en ny krig
Fra gaten til dataen
Den konspiratoriske alternative høyre-bevegelsen, hvor blant annet konspirasjonsteorien QAnon oppsto, er arena for dette.
Her kan du være mann med stor M.
Her skrives det om jødiske kabaler som styrer politikk og økonomi bak kulissene. Om hvordan vestlige land har blitt «tatt over» av innvandrere og andre minoriteter.
Konspirasjonsteorier står sentralt i disse nettverkene. Og de fungerer kanskje ekstra tiltrekkende for en type menn.
Man blir fortalt at man ikke er liten og svak av natur, men heller er svak og liten fordi ytre omstendigheter og øvre makter aktivt motarbeider deg.
I kampen mot disse såkalt ytre kreftene danner det seg reelle vennskap mellom anonyme pseudonymer på nett.
Ensomme finner fellesskap, som forsterker deres tilknytning og overbevisning.
Denne maskuliniteten er helt sentralt for den nye høyreekstremismen på nett, men ikke i PSTs trusselvurdering.
