Et fåtalls kritikere, som Tommy Sørbø og Audun Engh, har talt arkitekter og kunstnere midt imot i flere tiår. De mener modernistisk arkitektur er feilslått. Nå får de vind i seilene av blant annet Arkitekturopprøret. Kunsthistoriker Tommy Sørbø er redd tidsånden er i ferd med å ta ham igjen. (Foto: Erik Johansen/NTB.)
Hjelp, tidsånden tar meg igjen!

Jeg var en arkitekturopprører før det ble kult

Jeg har i mange år forfektet et arkitektursyn som ikke har vært helt stuerent blant andre kunsthistorikere og smaksdommere. Nå er det blitt helt «basic», skriver kunsthistoriker Tommy Sørbø.
Saken er Kritikere av modernistisk arkitektur får vind i seilene.

Jeg har i mange år forfektet et syn på arkitektur, som ikke har vært helt stuerennt blant andre kunsthistorikere og smaksdommere. Jeg har kritisert funksjonalismens ideologi og mye av dagens arkitektur for å være inhuman, og tatt til orde for at vi må vende tilbake til idealer om skjønnhet når vi bygger.

Reaksjonene fra arkitekter og fagfeller har vært alt fra hoderrystende flir og henvisning til at siden jeg har en fortid i humor- satirefaget, så er jeg sikkert bare er ute etter å score noen billige humoristiske poeng, til påstander om at jeg er reaksjonær, smakløs, kunnskapsløs og populistisk.

Det har ikke alltid vært så greit, må jeg innrømme, og jeg vet at mange jobber og oppdrag har gått fløyten på den måten. Men nå, når Arkitekturopprøret har gjort at det plutselig har blitt fritt fram for å kritisere dagens arkitektur både i mediene og i politikken, ja, så er det nesten så jeg tar meg i å savne den tiden jeg sto på barrikadene.

Kanskje bor det en modernist i meg

Kanskje bor det en modernist i meg også, som liker det å føle seg som «fremtidens for tidlig fødte barn», for nå å bruke Hans Jægers betegnelse på bohemen. Det vil si, å være en som er tidligere ute enn de andre med det som skal komme, og som derfor må tåle både hån og forsakelser.

Eller er det kanskje mitt behov for å være martyr det handler om?

Jeg vet ikke, men det jeg vet, er at når tidsånden nå holder på å snu, så vil mange av de som med nebb og klør forsvarte den gamle sannheten, fort og skamløst hoppe over til den nye, samtidig som de vil hevde at det var dette de egentlig sto for hele tiden.

Sannheter skiftes ut

Jeg husker hva som skjedde da Odd Nerdrum fikk sitt store gjennombrudd som maler tidlig på 1990-tallet. Kritikere som tidligere hadde stemplet han som en middelmådig stilkopist erklærte ham fra en dag til en annen som et geni. Ikke fordi han malte veldig annereldes enn før, men fordi de merket at vinden snudde. Og at hvis de fortsatt ville høre hjemme i det gode selskap, ja, så måtte de gi sin tilslutning til sannheten om at Nerdrum var en stor maler.

Hvor lenge varer en sannhet?

Ifølge Doktor Stockmann i Ibsens skuespill, «En folkefiende», varer en gjennomsnittelig sannhet i en cirka 18 år tid. Men det finnes så mange slags sannheter.

Dreier det seg om sannheter som sier at to pluss to er fire eller at mennesket er dødelig, varer de lenge. Svært lenge. Kanskje evig. Men snakker vi om sannheter som at det finnes strukturell rasisme i Norge, at Bergen rådhus er vakkert eller at det er harry med tujahekk, ja, så er utløspdatoen gjerne kortere.

Det er denne siste typen sannhet Doktor Stockmann snakker om. Sannheter som aldri har blitt formelt vedtatt, som ikke er nedfelt i et lovverk eller en religion, eller som er stemplet og godkjent av et offentlig organ.

Det vil si sannheter som mer kan sammenliknes med konvensjoner, holdninger, synspunkter og oppfatninger, og som derfor føles så selvinnlysende, at vi tar det som gitt at alle de vi identifiserer oss med mener det samme som oss.

Og skulle noen av dem mot all formodning være så ufine at de ba oss om å begrunne de sannhetene vi forfekter, ja, så mumler vi som regel noe om at, ja, men det er jo bare sånn det er. For det vi føler er sant, det trengs sjelden å begrunnes.

Det «naturlige»

Da jeg var liten spurte jeg en gang spurte moren min hvorfor ikke jenter kunne hoppe på ski.

Hun svarte at det hadde noe med underlivet deres å gjøre.

Ikke bare var det flaut å snakke om det, men det hadde altså en helt naturlig forklaring.

Derfor trengte jeg ikke å spørre noe mer. En slik naturalisering av sannheten gjør den i en viss forstand immun mot kritikk.

For de funksjonalistiske arkitektene på 1920 og 30-tallet var dette sannheten: Ornamentet er en forbrytelse. Pynt er i dobbelt forstand noe overfladisk og løgnaktig, og bruken av historiske referanser som søyler og kapiteler er ikke i pakt med det moderne menneskets livsstil. Og aller viktigst; dersom et hus fungerer hensiktsmessig i forhold til visse målbare behov, ja, så er det per definisjon også vakkert.

Når vi som ikke delte denne oppfatningen spurte hvorfor det også måtte være sånn i dag hundre år senere, fikk vi ofte disse svarene (hvis vi da i det hele tatt fikk noe svar): «Ja, men sånn er det bare.» «Det sier seg jo selv.» «Det er jo naturlig.»

Helt til nå

Helt til nå, hvor det ser ut som om alt holder på å snu, og nye sannheter står klare til å overta.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhaue sa det (omtrent) slik:

Når en ny sannhet kommer, så er den først latterlig, så blir den farlig, og til slutt en selvfølge.

Jeg brenner naturligvis for at vi skal bygge vakkert igjen, men jeg må være ærlig å si at det føles mer meningsfylt å måtte kjempe for det den etablerte makten føler seg truet av, enn en å måtte forsvare det de fleste ser på som en selvfølge.

Jeg får trøste meg med at det fremdeles ser ut til å være et lite stykke igjen før vi helt er der.