Her er et eksempel: «Musikken vil aldri gå av moten, holdninger vil», skriver NMH-studenten Bendik Sells i sitt tilsvar til Vebjørn Pedersen i Subjekt.
Tenker Sells at avkolonisering er musikk, og at Vebjørn Pedersen har en holdning? Eller ser man fortsatt ikke bjelken i eget øye?
Sells snubler i egne bein fra første setning, og følger opp med anklager om at Pedersen driver «retorikk og generalisering» på en like, om ikke mer, retorisk og generaliserende måte.
Pedersens argumenter er ifølge Sells «latskap», hvilket betyr at Sells i så fall må være enda latere når han ikke klarer å tilføre debatten noe annet enn personkarakteristikker.
Sells sier han elsker faglig motstand, men klarer selv ikke å holde seg saklig. Videre beskriver han seg selv som en liten del av rumpa til «studentkroppen» han skriver på vegne av, men hvor blir det av hodet?
Bendik Sells «forsvar» for avkolonisering er prakteksemplet på at Vebjørn Pedersen har rett.
En såkalt avkolonisering av Norges musikkhøgskole må ikke foregå uten offentlig debatt, for det er i den offentlige debatten man vil se hvor grunne argumentene for avkolonisering er.
Les også: Studenter vil avkolonisere Norges musikkhøgskole
Pseudovitenskapelig trendbegrep
For ordens skyld.
Vebjørn Pedersen og jeg er gode venner. Sammen var vi to av «de fem Khio-studentene» som talte imot avkoloniseringen av Kunsthøgskolen i Oslo.
Pedersen har med andre ord de rette erfaringene til å tale for det han taler om i innlegget sitt, nemlig at avkoloniseringsdebatten bør foregå offentlig.
På Norges musikkhøgskole, akkurat som på Kunsthøgskolen i Oslo, virker studenter nemlig å ville holde denne debatten unna «polarisering» (les: skikkelig debatt).
At rektoren ikke ville uttale seg om saken da pressen spurte, bekrefter også dette.
Det kommer til å gå hardt for seg, men det er tross alt snakk om å gripe inn i pensumlitteraturen på en offentlig høyskole.
Derfor er det bra at vi nå får et navn på en student som støtter avkoloniseringen av Norges musikkhøgskole.
Han heter Bendik Sells, og dessverre er innlegget bare bekreftende for at avkolonisering ikke har en metode eller objektive kriterier å skilte med, og at den er et pseudovitenskapelig trendbegrep fra humaniora med klar politisk slagside.
Det vi må diskutere, er om universiteter og høyskoler, som driver med forskning, skal drive med politikk og ideologi. Det minner om samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med, og derfor er man kritisk til avkolonisering.
Les også: Kritisk til avkolonisering av Norges musikkhøgskole
Posisjon istedenfor poeng
Sells neste argument er en tankefeil, nærmere bestemt en appell til autoritet. Han siterer den påtroppende NMH-rektoren Astrid Kvalbein, som kommer med en politisk korrekt «alle skal med»-floskel.
Noe sånt sa også den avgåtte Khio-rektoren Måns Wrange. De har begge gitt et typisk politikersvar, uten en eneste garanti. Men hvis Pedersens bekymring ikke er legitim, kan heller ikke Kvalbeins forsikring være det.
At Sells formaner om å ta mannen istedenfor ballen i et innlegg som kun tar ballen og ikke mannen, er ironisk nok en del av hykleriet Pedersen advarer oss mot, og som Sells ikke virker å få øye på.
Eksempelvis kan Vebjørn Pedersen angivelig ikke uttale seg fordi han ikke har «levd erfaring» som NMH-student. Det holder altså ikke å ha deltatt så det holder i en nesten helt lik debatt på Kunsthøgskolen i Oslo, og da som Khio-student.
Det skal heller ikke være nødvendig å være såpass nært beslektet. For det er enda en tankefeil som woke-aktivister, nå også på NMH, ofte bruker: Du dømmes etter posisjon istedenfor poeng.
Selvfølgelig skal man kunne mene noe om kultur, offentlige midler og utdanning selv om man ikke studerer tolvtonerader og gamelanmusikk.
Les også: Ikke la dette skje uten offentlig debatt
Det handler om prinsipper
Pedersens prinsipielle forsvar er nettopp prinsipielt fordi det baserer seg på … prinsipper, istedenfor relativiserte subjektive posisjoner.
Den ene vil omfatte alle, den andre vil omfatte noen få.
«Jeg er av typen som holder innhold høyere enn volum, men for all del – gå og grin til Sløseriombudsmannen og Sannhetsministeriet om Musikkhøgskolens forfall fra Bach og alt som er hvitt», skriver Sells.
Når avkoloniseringsmannen som liksom ikke generaliserer, liksom ikke er i et ekkokammer og som «elsker» faglig motstand, skriver dette i sin forsvarstale for avkolonisering, så mener jeg man med god grunn skal sette avkoloniseringen fullstendig på pause.
Han har jo på en måte rett når han skriver at musikken aldri går ut på dato, og at holdninger vil gjøre det.
At Sells innbiller seg å være hevet over sin egen påstand er dog feil, og han blir pent nødt til å rykke tilbake til start.
Kan det tenkes at Sells ikke har «levd erfaring» i å konstruere gode argumenter? Slike identitetspolitiske stigespill kan vi holde oss for gode for.
Musikken går ikke ut på dato når den får lov til å være seg selv på egne premisser. Musikk er et begrepsløst språk, ikke en kvoteringsøvelse for filosofisk nisjeteori.
Les også: Vebjørn Pedersen har ikke erfaringene til å snakke om dette
Angår oss alle
Når man begynner å tvinge splittende, pseudovitenkapelig identitetpolitikk inn i offentlige institusjoner er det mer enn musikken som plutselig står i fare for å gå ut på dato.
Bøker tas ned fra hyllene, byster stjeles og kastes på havet, forelesere blir sparket, rektorer går og ordskiftet forsures av «levd erfaring», subjektivt visvas og dårlige argumenter.
Felles er at ingen kan komme med data, men «indisier» og følelser.
Det er helt essensielt at disse debattene tas i offentligheten. De angår vår musikk, vår kunst, vår kultur og vårt fellesskap. Derfor skal det heller ikke hestehandles om dette bak lukkede dører.
Tilsvar fra Bendik Sells
Tilsvar tillagt 5. mai, klokken 21.52 av Bendik Sells: Jeg har en mer fenomenologisk tilnærming til musikk – ikke hermeneutisk, slik den Vanebo beskriver. Å se musikk som språk er hva jeg kanskje ville omtalt som en slags «woke» holdning til musikk. Det er ikke særlig relevant i møte med en musikalsk praksis, som er mitt fagområde. Jeg har holdninger på lik linje med Vanebo og Pedersen. Men vi har åpenbart ulike holdninger. Jeg bryr meg om hvordan musikken klinger, om lyden og melodien, ikke hva dere sier om musikken. Som forsåvidt er møtt med stillhet. Vi kommer tilbake til at den offentlige debatten om avkolonisering ved Norges musikkhøgskole er offentlig og har i stor grad vært det i hele min studietid – ti år i august. Så dere kommer litt sent inn for å rope at dette må pågå offentlig, fordi det har det gjort. Informasjonen er tilgjengelig på nettsider, i kontakt med skolen, i form at de over 400 konsertene og arrangementene som vi vanligvis har årlig. Det er også et fokus på å ivareta studenten ikke bare som en ressurs, men også som menneske. Det synes jeg er en viktig holdning og en god verdi. Vårt pensum eksisterer, det skapes, det musiseres og praktiseres. Å skape en usynlig fiende i noe du verken kan begrunne, forklare, eller redegjøre for er ikke konstruktivt. Ingen institusjoner står uten en ideologi, eller uten styring av politiske agendaer. Institusjonen selv må hevde sin autonome verdi og dette kan dessverre slå ut begge veier. Politiske reformasjoner på slutten av 1800-tallet formet i stor grad den musikkteoretiske virkeligheten vi forholder oss til i dag, og det på bekostning av glemte verdifulle tradisjoner som forskere igjen er i ferd med å finne tilbake til. Blant annet partimentotradisjonen, som nå åpner for en «ny» improvisasonstradisjon for klassiske musikere. En liten glemt perle som kan ha påvirkning for hvordan vi tenker rundt den vestlige musikken. En tradisjon funnet frem av noen få individer med en brennende visjon om at det finnes verdi i det ukjente. Dette er en form for avkolonisering, har dere et problem med det? Av Bendik Sells.
