Arkitekturopprørets sterke engasjement forteller at det er noe grunnleggende galt med dagens arkitektur og formgivning.
Misnøyen med den ensformige og lite tiltalende blokkbebyggelsen er et faktum og bør kunne drøftes uten at arkitektene stempler opprørerne som dumme og uvitende.
På en måte er det forståelig at arkitektene ikke skjønner opprørets alvor, de bor ofte selv i vakre leiligheter og eneboliger fjernt fra den estetiske forsøplingen de produserer.
Det er vanskelig å skjønne at arkitektene i over 100 år har fastholdt og insistert på den samme antiestetiske ideologien.
Vi ser aldri tegn til fornyelse og oppmykning i formgiving, bare den samme monotonien og tilstivnede, visuelle retorikken år ut og år inn.
Ignorerer jussen
Selv når Plan- og bygningsloven i forskjellige paragrafer insisterer på estetiske kvaliteter så ignorerer arkitektene jussen.
De har sin egen forståelse av hva estetikk er, og det er en formgiving der «less is more» bestemmer helheten, det vil si av en negativ estetikk (en parallell til T. W. Adornos negative dialektikk).
I praksis innebærer det rene, glatte fasader, geometrisk rette linjer og kasseformet struktur.
Historisk sett var denne anorektiske estetikken et radikalt opprør mot fortidens stilfølelse og skjønnhetslengsel.
De nye minimalistiske formidealene passet perfekt inn i datidens venstreradikale politisering av kunsten og kulturen.
Alt handlet om å bryte ned de borgerlige tradisjoner og verdier.
Intet fra fortidens formverden skulle synliggjøres, derfor ble tingenes tekniske funksjon både målestokk og målsetning.
Huset som bomaskin
Det var på denne tiden den berømte arkitekten Le Corbusier fastslo at huset er en bomaskin og stolen en sittemaskin. I dette paradigmet, skjønner vi at det menneskelige også må gis en mekanisk status.
Dermed blir vi pådyttet en estetikk som ikke er forankret i sansning og skjønnhet, men basert på en teoretisk robotkonstruksjon som bare tenker individet ut fra en tallfestet funksjon.
Innenfor denne snevre funksjonstenkningen er det ikke rom for menneskelige verdier og estetiske kvaliteter. Den modernistiske arkitekturen har forvandlet byggekunsten til et fantasiløst og rent teknologisk prosjekt der estetikken ikke lenger er et positivt mål.
Man kan si at moderne arkitektur uttrykker en negativ estetikk, som i stedet for følsomhet og human touch er kald, avvisende og historieløs.
Det er neppe den type estetikk som lovverket ønsker å få implementert i arkitekturen og spredd ut til byer og tettsteder. Men arkitektene har ikke noe annet å tilby, de er systematisk indoktrinert om at estetiske kvaliteter er av funksjonell art og mener at selv en glasskasse i 10 etasjer er vakker.
Det er denne negative estetikken som dominerer all blokkbebyggelse og er ellers utbredt i mange privatboliger. Hadde det ikke vært for kulturminnevernet og sterke bevaringsinteresser er det ikke usannsynlig at denne negative estetikken hadde rasert all historisk bebyggelse og skapt en sjelløs og totalitær arkitektur.
Hundre års ensomhet
Nå har denne negative arkitekturestetikken dominert byggeskikken siden før første verdenskrig. Det har vært hundre års ensomhet for innbyggerne og en like lang trussel mot vår tradisjonsrike bygningshistorie.
De modernistiske arkitektene har aldri hatt noen forståelse for den positive estetikken slik den er implementert i vårt lovverk om byggesaker. De har alltid vært på kollisjonskurs med den positive estetikken og aldri akseptert at det finnes en annen skjønnhet å formgi boliger og blokker med.
Det er noe tvangsmessig og doktrinært over denne negative estetikken i moderne arkitektur. Den har ingen faglige hemninger og river gjerne hele vår bygningsarv for å kunne kapsle landet inn i glass og betong.
Arkitekturopprørets omfang viser at folk endelig har våknet opp av den dypfryste dvalen i negativitetens estetikk. Egentlig er det helt uforståelig at arkitektene har kunnet dominere definisjonsmonopolet så lenge og bare på uskjønnhetens premisser.
