Nysignert hos plateselskapet Fysisk format, er Hudkreft klar med sitt debutalbum i september. Før den tid kan man vente seg flere singler fra bandet, som består av gitarist og vokalist Leah Røkke, trommeslager Stella Oter Lindeberg, gitarist Roksana Niebrzegowska og bassist Johannes Granaas Danielsen.
Den første singelen ut er «Jentemonsteret».
– Det er en låt som handler om folk som tafser og gjør ekle ting. Vi prøver å gjøre det til et begrep. Både substantiv, adjektiv og verb, sier Lindeberg.
Opphavet til ordet, kommer fra en noe som skjedde på Oslo S sent på kvelden.
– Vi sto og ventet på det siste toget, da en mann i 50-årene sto og så på oss, før han kom bort. «Bare syns dere var så søte», sa han. Vi lo litt, og alt var veldig rart. Så sa han: «dere vet hva dem kaller meg? Jentemonsteret», sier Røkke.
Da bandet skulle skrive låten, fortalte de en del historier til hverandre om ganger de har blitt jentemonstra.
– Jeg tror alle jenter har en historie hvor de har blitt jentemonstra på en eller annen måte. Jentemonstre føler de har makt til å si hva de vil og ta hvor de vil, det er helt forferdelig, sier Røkke.
– For dem er det sikkert sett på som et positivt begrep. At man liksom er litt «beast». Ordet kan romme begge perspektivene, sier Danielsen.
For bandet blir det å snu begrepet til noe negativt, en måte å ta kontroll. I det siste har bandet også tatt en ny musikalsk retning, med mer elementer av ska, og mer melodiøse basslinjer. Sistnevnte krediterer de til bandets ferskeste medlem, Johannes.
– De nye sangene er søtere, kommenterer han.
– Ja, det har nok med at Johannes er indiegutt, men vi har fortsatt ikke mistet det røffe og skarpe, legger Røkke til.
Sinte pønkere
«Band fra Oslo-området. Vi spiller punk og er generelt sinna», står det i beskrivelsen av bandet på Facebook. Noe som man lett hører i tekstene til Hudkreft.
– Alt starter gjerne med at Leah eller Johannes kommer med et riff, og vi alle er med på å lage musikken basert på det. Deretter kommer teksten, da spør vi gjerne oss selv om hva som har gjort oss sinte i det siste, sier Niebrzegowska.
Selv om de gjerne er sinte i tekstene sine, faller det dem også naturlig å pakke inn de sinte budskapene med humor.
– Vi har fått tilbakemelding på at vi er veldig morsomme under konserter, sier Roksana.
– Jeg vil si vi tar del i den kollektive norske humoren. Vi setter oss selv og andre i andre kleine situasjoner, sier Lindeberg.
– Under en strømmekonsert i fjor, spurte vi de som filmet om de ville ta en moshpit. Det ble bare kleint da de ikke gjorde det, legger Niebrzegowska til.
Humoren er også til stede på «Jentemonsteret». Det å kritisere jentemonstre ved å gjøre narr av dem, blir en slags måte å ta igjen.
– Det kunne det blitt en langt mer ubehagelig låt om vi hadde sunget «Jeg har blitt seksuelt trakassert», enn når vi distanserer oss fra det vonde med begreper, sier Lindeberg.
«Nevemagnetene» får høre det
I «Jentemonsteret» omtaler bandet kjente personer som Trond Giske, Ørjan Burøe og Trine Skei Grande som eksempler på det de kaller «jentemonster». Bandet sier de ikke er redde for å nevne noen av dem.
– De kommer nok ikke til å høre låten, men om de gjør det får de seg en støkk, og det er bra, sier Lindeberg.
– Dette er folk som allerede har fått mye kritikk for å jentemonstre fra før, og det er vel egentlig ingen gråsone, legger Røkke til.
Debutalbumet deres, som har fått navnet «Nevemagnet», tar for seg flere grupper eller individer som bandet føler harme mot.
– Det er et knippe låter hvor vi kritiserer folk som er nevemagneter. Slik som jentemonstre, Trump, Manshaus og politiet, sier Niebrzegowska.
Selv om neven er mest metaforisk, mener bandet at en godt planta neve kan gjøre seg godt i visse situasjoner. De kan likevel bekrefte at de sloss veldig lite.
– Det må jo være provosert. Hvis noen tar på meg på en måte jeg ikke vil, må jeg jo få slå tilbake, sier Lindeberg.
Et mulig hatbrev til Sørenga
Den andre siden av debutalbumet deres inneholder låtene som bandet allerede har gitt ut. De to sidene skiller seg også musikalsk.
– Vi gjør litt mer spenstige rytmiske ting. Både i melodi, instrumenter og hvordan vi synger. Vi er inni en ny æra og utviklet oss musikalsk. Tekstene også. Vi har vokst opp i bandet sammen, og rett og slett blitt flinkere, sier Røkke.
– Ja, og rent musikalsk er mye av det mye søtere enn de tidligere låtene, legger Danielsen til.
Søte låter er ikke noe Hudkreft er helt fremmed for å utforske videre. De nevner både julelåt og sommerlåt som ønskeprosjekter fremover. Det blir i så fall ikke helt uten bandets personlige preg.
– Vi har lekt med tanken om en sommerlåt som er et lite hatbrev til Sørenga, som er noe av det verste Oslo har. De rike folka som bor der blir også sure om man oppholder seg der på kvelden, sier Danielsen.
– I tillegg er det industrielt, upersonlig og stygt. Skittent og ekkelt vann, er det óg, legger Lindeberg til.
Selv foretrekker hun Frysja som badested.
Som de fleste andre, synes ikke Hudkreft at strømmekonserter kan erstatte helt den ekte varen, og venter på sommer og forhåpentligvis gjenåpning, blant andre ting.
– Aller helst håper vi jo å få gjøre en turné, men jeg gleder meg også veldig til å holde egen plate i hendene for første gang, sier Lindeberg.
– Det er faktisk litt fint å slippe å stresse med det musikalske så mye som vi har gjort det siste året. Nå har vi for eksempel jobbet med noen kleine sketsjer om jentemonstre på Facebook og Instagram. Jeg tror det er mye hyggelig som gjenstår nå, sier Niebrzegowska.
