Mitt poeng er ikke at det å lytte til underrepresenterte stemmer er feil. Det ville vært en forferdelig arrogant påstand. Mitt poeng er at man ikke skal ta noe for god fisk fordi de sier at de er undertrykte. Bolsjevikene som tok over Russland sent 1917 var drevet av en opplevd harme, og overbevist om at de innledet en ny gullalder. Selv etter opp mot 100 millioner døde er det fortsatt overbeviste kommunister i verden, skriver historiker og bibliotekar Håkon Myhre. (Foto: Presse.)
Slett ikke alle som sier de er undertrykte, er det

Ikke noe tankesystem ser ondt ut fra innsiden

For å forstå woke, må du forstå fenomenene «negativietsbias» og «priming», skriver historiker og skolebibliotekar Håkon Myhre.
Saken er «Woke» er på alles lepper.

I det siste har det foregått en ganske krass debatt om begrepet «wokeness» i en del kommentaraviser knyttet til den brede høyresiden i Norge.

Bakgrunnen til denne debatten er en mer omfattende og tiltakende spenning i samfunnet etter hvert som et nytt sett med premisser er i ferd med å legge seg inn i samfunnsdebatten, det som mange kaller «woke-kultur».

Den aktuelle debatten begynte med en artikkel av Minervas kulturredaktør, Ingebjørg Sofie Larsen, som gir deg «Fem ting å tenke over for deg som er livredd avkolonisering, woke og cancel culture».

I denne artikkelen forsøker Larsen å humanisere de «woke» ved å snakke om en samtale hun hadde med en svart jazzmusiker i New York i 2013.

Hun legger fram fem punkter, som kort oppsummert er 1) «å gi plass til nye stemmer betyr ikke at gamle skal vekk», 2) Universitetene har vært sentrum for radikale ungdomsbevegelser i lang tid, 3) de som ikke liker utviklingen bør slåss for liberale verdier, ikke mot «wokerne», 4) spillereglene oppfattes ikke like for alle, og 5) snakk med folk i det virkelige liv, ikke bare på nettet.

Her er det, etter mitt syn, 1 og 4 som er mest interessante, og det er de mesteparten av diskusjonen egentlig handler om, siden veldig få av de «anti-woke» er uenige i nr 2, 3, og 5. Om man tar punkt 1 og 4, virker det som hovedpoenget til Larsen er å lytte til stemmer som føler seg oversett.

Opplevd og reell virkelighet

Denne artikkelen fikk flere svar-artikler.

Eirik Løkke fra Civita skrev i Minerva at «Woke-kulturen er autoritær, og bør bekjempes av alle liberalere», der han påpeker nettopp at det Larsen ber om av woke-kritikerne, nemlig å utvise generøsitet, er noe de «woke» sjelden eller aldri utviser overfor sine kritikere.

Kathrine Jebsen-Moore skrev i Subjekt at «Nei, woke-kulturen har ikke noe for seg», der hun dekker bakgrunnshistorien til kritisk teori og røttene til interseksjonalitet og «wokeness» som intellektuell strømning, med henvisning til arbeidene gjort av James Lindsay og Helen Pluckrose i boken «Cynical Theories».

Deres arbeide har jeg dekket på bloggen Würmstuggu tidligere. Larsen har nå, i kjølvannet av Frps forslag til en motoffensiv mot «wokeness», skrevet et svar til disse tekstene i Minerva: «Hva man snakker om når man snakker om woke», der hun hevder at høyresiden har begynt å bruke begrepet «woke» på samme måte som venstresiden bruker «nyliberal».

Man kan si mye om Hansens kommentarer, og mye er alt blitt sagt. Jeg vil på min side rette søkelys på noe som hennes tidligere kritikere ikke ser ut til å ta tak i, nemlig forholdet mellom opplevd og reell virkelighet.

Woke-kulturen er privilegert

Historien viser at det ikke er en lineær sammenheng mellom reell fattigdom, lidelse, og ulikhet, og samfunnsmessig opptøyer eller ustabilitet. Et samfunn som har stor grad av velstand og likhet kan være svært ustabilt, samtidig som et samfunn med enorm fattigdom og ulikhet kan være veldig stabilt. Noen ganger kan et samfunn være stabilt i lang tid, for så plutselig å eksplodere, som Midtøsten under den arabiske våren.

Nord-Korea er et interessant land i så måte, et land som er objektivt sett sannsynligvis det verste landet i verden å bo, men ikke et land noen forventer en revolusjon innenfor overskuelig fremtid. De som forsvarer «wokeness» vil gi inntrykk av at det sinnet vi ser i de afro-amerikanske miljøene er et reelt utrykk for opplevd urett, men vil kanskje ikke la tvilen komme de som stemte på Trump og demonstrerte 6. januar, samt europeiske høyrepopulister som Sverigedemokratene og tyske Alternativ für Deutschland til gode. Så de er i prinsippet enige i at opplevd urett ikke er det samme som reell urett.

Om man ser på de miljøene der woke-kultur står sterkest, er det stort sett middelklassen eller den øvre middelklassen, i særdeleshet de med høy utdannelse.

I USA har det man i dag kaller «woke» vært en hegemonisk ideologi i Ivy League-skolene siden i hvert fall 2015, og disse skolene er etter alle objektive og målbare vurderinger de minst rasistiske institusjonene i landet. Den eneste måten man kan finne målbare grunner til å tro at de er rasistiske, er ved å trikse med definisjonene, og å hevde at forskjellig representasjon av forskjellige grupper er per definisjon en form for rasisme.

Men om man gjør det, har man lagt bort ethvert forsøk på å forsøke å forstå reelle fenomener i virkeligheten.

Det finnes ikke noe eksempel på et samfunn med forskjellige demografiske grupper der talent, innflytelse, kulturell kapital og lignende er helt jevnt fordelt mellom gruppene, et tema den eminente Thomas Sowell har tatt opp, særlig i boken «Race and Culture» (1994). Det er også nok av eksempler på samfunn der grupper som har blitt utsatt for sterk formell diskriminering har gjort det bedre enn majoriteten på noen eller mange områder. Det de fleste vil være kjent med, er selvsagt jødene i europeisk historie, men kinesere i Malaysia og Tamiler på Sri-Lanka er andre gode eksempler.

Negativiets-bias

Det er også to fenomener, negativitets-bias og «priming», som jeg mener kan kaste lys over hva det er som faktisk foregår i woke-kultur.

Negativitets-bias er en beskrivelse av menneskers naturlige tendens til å legge mer merke til det negative i livet enn det positive. Dette kommer antakelig fra vår evolusjonære bakgrunn, og var stort sett bra for mennesker da ting var materielt mye verre, og konflikter mellom grupper og individer var hardere.

I moderne samfunn, der den materielle overfloden er enorm, og det er veldig få reelle trusler, leder dette ofte til at man blir blaserte, og kan få en del individer til å maksimere små problemer i hverdagen. Alle samtalene om mikro-aggresjoner er interessante i så måte. Mye av dette er antakelig reelt, men mye av det er nok også ting man ikke ville brydd seg ved, om man ikke hadde levd forholdsvis komfortable liv.

Denne effekten blir enda sterkere om man sammenligner seg med noe bedre, som man i dagens samfunn i økende grad gjør. Mye er skrevet om sosiale mediers evne til å forstyrre måten vi forholder oss til andre mennesker, så jeg kommer ikke til å hamre løs på dette punktet. Jeg kommer bare til å påpeke at wokeness har kommet nesten parallelt med inntoget av sosiale medier i livene våre, særlig blant unge mennesker, og parallelt med en nedgang i den psykiske helsen til unge, og særlig unge jenter.

Jonathan Haidt og Greg Lukianoff skriver en del om dette i «The Coddling of the American Mind» (2015). Siden dette vanskelig kan forklares med noe som var verre før enn det er nå, er det klart at forklaringene som kommer fra de woke er lite tillitsvekkende. 

«Priming»

Nå til konseptet «priming».

Dette er fra psykologien, og handler om vår tendens til å se ting som man forventer å finne.

De fleste mennesker har erfart hvordan, om man hører et begrep eller et navn for første gang, vil man ofte føle at alle rundt en eller i samfunnet tar det opp på samme tid. Dette kan selvfølgelig være fordi man noen ganger fanger en trend når den skjer, men oftere er det fordi man legger merke til noe man tidligere ikke tenkte over. Slik, mener jeg, kan det også være med woke-kultur.

Når man oppdrar generasjoner til å sette søkelys på urettferdigheter som rammer de, eller designerte offergrupper, burde man ikke være overrasket at mange drar fram slike ting, som en del av «levd erfaring». At andre grupper kanskje opplever mange liknende problemer, eller andre typer problemer, blir ikke påpekt, hverken av dem eller andre, fordi man ikke «primes» til å se disse problemene.

For en som har fulgt det som kan vagt kalles «Mens Rights»-bevegelsen i mange år, er det klart at menn sliter med mange ting som stikker like dypt som det kvinner sliter med, men veldig få menn snakker om det og tar det opp. Dette, mener jeg, har stor sammenheng med at den rådende diskursen i samfunnet har definert dette som «ikke viktig», så det får ingen gjenklang i de prestisjetunge mediene.

Dette er også et klart eksempel på den selektive naturen til «levde erfaringer».

De ledende kulturelle narrativene til tross, samfunn har aldri egentlig brydd seg om menn som sliter som menn. Man har brydd seg om arbeidere, fattige, svarte, utviklingshemmede og så videre, men aldri menn som menn. For mer om dette, er Warren Farrels «The Myth of Male Power» (1993), Roy Baumeisters «Is there anything good about men» (2010) og «Mitt liv som mann» (2019) av vår egen Øystein Stene gode steder å begynne.

Angriper kvinner og minoriteter

En kan også se hvordan woke-kultur angriper kvinner og minoriteter som ikke er enig i aktivistenes foretrukne narrativer.

Reaksjonene på den nye rapporten om rase utarbeidet for den britiske regjeringen av en gruppe ikke-hvite akademikere er illustrerende.

Mange av rapportens forfattere mottok ganske grove trusler på nettet, ofte av en sexistisk eller rasistisk art, men veldig få venstre- eller høystatus-medier har tatt opp dette som et eksempel på uakseptabel hetsing.

Quiellette hadde en god artikkel om saken.

Den moralske panikken går bare en vei, som mange har poengtert.

Dette ser man blant annet i hvordan personer som Anita Sarkeesian, knyttet til «wokeness», og Ayyan Hirsi Ali har håndtert motgang, hets og trusler.

Anita Sarkeesian er en videospill-kritiker og interseksjonell feminist inspirert av bell hooks [hun insisterer på å bruke små bokstaver, red. anm.]. Hun lagde en videoserie på Youtube om hvordan dataspill var sexistiske, og i denne serien var hennes omgang med fakta ofte dårlig.

Dette ledet til en i mitt syn forståelig motreaksjon, som dessverre inkluderte drapstrusler, skjønt FBI anså ingen av disse som troverdige.

Hun har siden gjort seg selv til et symbol på menns trakassering av kvinner på internett, og bygget en karriere på dette. Den beste gjennomgangen av denne perioden i internettkultur i bokform, er etter mitt skjønn Angela Nagles «Kill All Normies» (2017), til tross for hennes marxistiske grunnholdninger.

I kontrast til Sarkeesian, er Ayyan Hirsi Ali, som har måttet bo på skjulte adresser store deler av sitt voksne liv for å kritisere radikal Islam i sitt hjemland Somalia og i Vesten, og har stort sett alltid behandlet dette som en forventet risiko for det hun driver med. Hver gang Sarkeesian har vært omtalt i pressen, har det med få unntak bare vært honnørord mot denne tapre kvinnen, mens en stor del av pressen tier når det gjelder Ali. 

Mitt poeng er ikke at det å lytte til underrepresenterte stemmer er feil, og heller ikke at man aldri kan lære av de som ser verden annerledes eller har andre erfaringer enn en selv. Det ville vært en forferdelig arrogant påstand. Mitt poeng er at man ikke skal ta noe for god fisk fordi de sier at de er undertrykte, eller fordi det er et sterkt sinne som bobler opp til overflaten.

Ikke noe tankesystem ser ondt ut fra innsiden. Bolsjevikene som tok over Russland sent 1917 var drevet av en opplevd rettferdig harme, og overbevist om at de innledet en ny gullalder. Selv etter opp mot 100 millioner døde er det fortsatt overbeviste kommunister i verden.