Det er ikke noe nytt at Munchmuseets fagfolk moderniserer og oppdaterer titler på bakgrunn av ny informasjon.
Edvard Munchs bildetitler har skiftet helt sin han begynte å stille ut, og titlene har blitt bestemt av både ham selv og andre. Av venner, samlere, gallerister, kunsthistorikere og kuratorer.
Museets diskusjon rundt den svarte mannen med det grønne skjerfet er dermed regelen og ikke unntaket.
Det som er nytt, er at publikum blir invitert med i museets arbeidsprosess. Det vi ser eksempel på er faktisk en demokratisering og åpning av museet – det motsatte av sensur og totalitarisme.
Munch er ikke enestående. At kunstverk ikke har titler eller har generiske titler, som «landskap» eller «fem epler», eller kun et nummer, er svært vanlig. Det er gjerne gallerier, auksjonshus og museer som lager titler for å kunne skille verkene fra hverandre, og disse er stadig i endring.
Les også: Museet plasserer Munch under moralistiske hensyn
Rasisme ikke verdt å bevare
Titler som kan være verdt å bevare er når man har sikker kunnskap om at kunstneren selv mente de tilhørte kunstverkets hele.
Det kan i Munchs tilfelle være titler som «Sjalusi», «Aske», «Vampyr», eller «Skrik», selv om det er stor usikkerhet rundt hva Munch selv ville ment skulle være de endelige titlene.
Forskjellige versjoner av samme motiv kan for eksempel ha forskjellige titler.
Jeg hadde nesten skjønt om det var avisdebatter om «Sjalusi» egentlig heter «Melankoli», fordi det vil endret opplevelsen av verket. Men at noen kjemper for at «neger» skal brukes er for meg uforståelig; etter min mening vil det være en rasistisk ytring.
Ødelegger verkets autonomi
Generiske og beskrivende titler er ikke del av kunstverket, men et tillegg. Slike titler kan noen ganger forstyrrer og ødelegger verkets autonomi og egenverdi som et visuelt og malerisk uttrykk.
Christian Krohgs kjente portrett av konen Oda Krohg fra 1888 (iført rødt kjoleliv og hatt) heter for eksempel i dag «Maleren Oda Krohg», og ikke bare «Oda».
Da det ble utstilt første gang hadde det ingen tittel, og Oda Krohgs søster Bokken Lasson kaller bildet «Sang» i sine memoarer.
Unødvendig skildring
Står Munchs «Pikene på broen» egentlig på en bro? Burde det ikke hete «Pikene på moloen»? Og bildet kunne vel også like gjerne hete «Damene på piren» eller «Tre kvinner».
På samme måte trenger ikke bildene av Sultan Abdul Karem å hete noe med «neger», «svart», «araber» eller «afrikansk», fordi vi alle ser at det er en svart mann som er avbildet. Å kalle mannen svart er ikke det samme som å beskrive skjerfet som grønt.
Paradoksal feilslutning
At noen mener Munchmuseet forfalsker og sensurerer er en paradoksal feilslutning.
Munchmuseets fagfolk gjør det de er ansatt for å gjøre, å ivareta Munchs arv.
Hvis det er noe man eventuelt kan kritisere de for, så er det at de renvasker Munch litt for mye. Men ved å vise disse bildene, som jeg tipper de fleste ikke hadde sett før, og gi dem oppdaterte og nøytrale titler, vil de kunne vises på sine egne maleriske premisser, uten at museet selv gir noen føringer for hvordan du eller jeg skal tenke om bildene.
Jeg er overrasket over at Munchmuseets mange dyktige fagfolk, kuratorer og formidlere blir mistenkeliggjort som hjernevaskede aktører som arbeider for en skjult kraft kalt politisk korrekthet.
De som har laget den pågående utstillingen er svært høyt utdannede fagfolk. Munchmuseet er en autonom institusjon og ikke del av et propagandaapparat.
En samfunnsaktør
Museet har likevel en politisk rolle som en samfunnsaktør.
Og hvis kampen mot rasisme ikke er et verdig prosjekt, så skjønner jeg ingenting.
Hvis Munchs kunst ikke kan inngå i en debatt rundt vanskelig sider ved norsk historie, så skjønner jeg ingenting.
