fbpx
«Heksejakt» er en tung og reflekterende forestilling, men likevel så spennende at vi sitter på ytterste kant av setet, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Lars Opstad.)
★ ★ ★ ★ ★ ☆

Nært en perfekt oppsetning

«Heksejakt» bør alle i Oslo-området sørge for å få sett. Stykket er både relevant og svært proft manet frem, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Heksejakt» hadde premiere 9. september på Oslo Nye teater.

Av de store amerikanske dramatikerne er kanskje Arthur Miller den mest kjente, mye takket være stykke «Death of a Salesman» (1949). Tross at det er en av de mest mettede klassikerne er kanskje hans nest mest kjente stykke «The Crucible» (1953), på norsk først oversatt som «Smeltedigelen» enda mer interessant, og vi vil også argumentere for at stykket er mer ambisiøst. 

Og nesten vel så ambisiøst er det av regissør Maren E. Bjørseth å sette opp stykket med teksten i fokus, nesten tro til originalmanuskriptet. På scenen finner vi hele 16 skuespillere som alle er tildelt hver sin rolle, fremfor at et knippe skuespillere deler broderlig på et større rollegalleri, slik vi så i hennes oppsetning av Elena Ferrantes  «Mi briljante vennene» (2011).

Bjørseth har vært en vanskelig regissør å få grep om, da både maratonforestillingen «Min Brilijante Venninne» (2019) og nesten vel så lange «Lehman-trilogien» (2021) bød på tiltalende grep halte hun likevel ikke helheten i land, og ingen av forestillingene nådde helt opp. 

«Den 25. timen» (2020) derimot leverte en av fjorårets mest ladete forestillinger, men det kunne se ut som at det heller var et unntak enn lovnaden om noe stort. 

Med hennes nye forestilling, «Heksejakt» (2021), som Oslo Nye forståelig nok har valgt å kalle «The Crucible», viser hun at hun har det i seg å regissere det som fort kan bli stående igjen som en av høstens mest virkningsfulle oppsetninger. 

Thea Lambrechts Vaulen bemerker seg i rollen som antagonisten i stykket, og viser seg som et navn å følge med på, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Lars Opstad.)

Evig relevant tematikk

Stykket begynner med at unge kvinner danser ute i skogen, og ryktene begynner fort å svirre. Pastor Parris (spilt av Andreas Stoltenberg Granerud) så både sin datter Betty (spilt av Emilie Mordal) og sin niese Abigail Williams (spilt av Thea Lambrechts Vaulen). Det er også snakk om at Abigail drakk blod, at det røk fra en gryte med lugubert brygg og det hviskes om åndemaning. En fjær blir til fem høns, så ti og snart er halve byen anklaget for å vandre med Djevelen.

«Heksejakt» ble skrevet som en skarp, men nokså subtil kritikk av Mccarthyismen, som også forfatteren selv ble rammet av. I dag blir den parallellen for noen litt irrelevant, da heksejakten på kommunistene langt ifra er like utbredt. Men enda dette ble skrevet som en allegori var han tett opp til kildene. 

«Heksejakt» handler nemlig om de beryktete hekseprosessene i Salem, Massachusetts, som pågikk fra 1692 til 1693. 

Oslo Nyes oppsetning lener seg mye på originalteksten, i Peter Magnus’ oversettelse, og byr lange, tankevekkende dialoger om religion, verdighet, skam og kjærlighet. 

Utgangspunktet er formidabelt, da «Heksejakt» er et fantastisk drama, men av en underlig grunn har Millers beretning om den siste store heksejakten fått rykte på seg for å være langtrukkent og kjedelig, men sjeldent opplever man å sitte så langt ut på kanten av setet som når man er blant publikum og bevitner Bjørseths «Heksejakt».  

Vekslende scenografi

Stykket introduserer seg med en fengslende og grufull dans, som både fascinerer og skremmer. Den fryktinngytende starten setter stemningen for forestillingen, og dansen, hvor Ida Wigdel har stått for koreografi, gjentar seg ved flere anledninger. Gjerne til Alf Lund Godbolts stemningssettende musikk. 

Olav Myrtvedt scenografi tar lenger tid å få grep om. De første to aktene er bakre del av scenen utstilt med det som både kan ligne fremsiden av en låve og en kirke. Det har ikke den ønskete effekten på oss, men han mestrer scenebildet de to neste aktene, og leverer flere minneverdige scenebilder, med god hjelp av lysdesigner Norunn Standal.

Det er også gledelig å se Solveig Holthe Bygdnes’ valg av kostymer, som gir klare assosiasjoner til tidsepoken der stykket finner sted. 

Det tekniske laget samarbeider godt sammen, og det hele sitter som et skudd. Scenografien tar kanskje et par akter å vende seg til, men byr på enkle, men solide grep etter pausen. 

Karrieredefinerende skuespillerprestasjoner

Blant de 16 skuespillerne på scenen finner vi noe av det beste Oslo Nye teater har å by på av skuespillere, deriblant Ingvild Holthe Bygdnes og Modou Bah. Med seg har Bjørseth også skuespillerlegenden Anders Baasmo. 

Enda det tar tid før han virkelig kommer til syne er det Baasmo som spiller den mest sentrale skikkelsen i stykket, sammen med Thea Lambrechts Vaulen i rollen som Abigail. Vaulen, som kan sies å spille en antagonist, er utdannet på KHiO, og gjester Oslo Nye for første gang, men det blir forhåpentligvis ikke den siste. Hun har en sjelden tilværelse, der hun virkelig får frem ondskapen, men også de sårete følelsene i den unge jenta. 

Veteran Birgitte Victoria Svendsen overrasker også i hennes rolletolkning av viseguvernør Danforth. Hun spiller hard og ubehagelig, ikke myk og fintfølende som vi for eksempel så henne i «Den 25. timen», og vi spør hos om vi noen gang har sett henne bedre. Svaret er nei, så godt har vi ikke før sett henne. 

Baasmo er likevel stjernen i «Heksejakt», og gjør seg mer enn verdi til en Hedda-nominasjon. Han spiller på alle strenger, overbeviser oss med hvert et triks, og spiller også de andre skuespillerne opp. 

Eneste man kan trekke på valg av skuespillere er Modou Bahs rolle, ikke fordi han ikke spiller den godt nok, men fordi når man har en så solid skuespiller på scenen burde han vært gitt mer å spille på. Det blir å misbruke et talent når en skuespiller av slikt kaliber knapt nok har en replikk. 

Kontroll i alle ledd

Maren Bjørseth har kontroll i alle ledd, og har regissert en nær perfekt oppsetning. Mye kan gå galt når man velger et så ambisiøst stykke som «Heksejakt» er, men det er tydelig at alle har vært villige til å gi absolutt alt. 

Resultatet er en giftig og tilsynelatende gjennomsyret ond forestilling, men skinnet kan bedra. Denne stien bør Bjørseth fortsette traske på, for episk teater trenger ikke å strekke seg utover flere generasjoner, det kan også være intimt. For det er det «Heksejakt» er, intimt og episk på samme tid.