fbpx
Gratulerer med dagen, det er trykkefrihetens dag, skriver Danby Choi. (Foto: Dev Dhunsi.)
Trykkefrihetens dag

Da vi fikk ytringsfrihet for 251 år siden, fryktet man «skrivesyke»

Men man trenger ikke se såpass langt tilbake for å finne lignende skepsis til at selv «idiotene» skal få mene noe høylytt.
Saken er Trykkefrihetens dag 14. september 2021.

Denne helgen var jeg på Latter for første gang. Der så jeg «Dr. Bergland uten grenser», en komiker og lege som mente han var mye bedre komiker enn lege. Ikke fordi at han var en så veldig dyktig komiker, men fordi at han var en så veldig dårlig lege, spøkte han. Uhyre morsomt, og tidvis nervepirrende, all den tid han balanserte livstruende på noen svært politisk ukorrekte vitser.

Men han har full kontroll: «Nå er det sikkert noen der ute som vil føle seg krenket», sier han, og fortsetter: «Jeg vet du vil. Føle deg krenket. Jeg ser det på deg». Han gir seg ikke: «Men hvem skal du være krenket på vegne av, da?»

Senere i showet fikk jeg meg til å bli lettkrenket på vegne av ytringsfriheten. Jonas Bergland dro nemlig vits etter vits på både akupunktører og homoterapeuter, men også dem som skulle mene noe om koronakrisen uten å ha seks års utdanning i medisin.

Jeg ble nesten vaksinemotstander av det. «Han vil sikkert forby alle sammen å mene noe offentlig», tenkte jeg: «Typisk lege.»

Typisk lege

Som om leger er ufeilbarlige.

Du har kanskje hørt at tiden leger alle sår, men har du hørt at tiden sårer alle leger?

Medisineren Wilhelm Edvard Wernstedt (1872-1962) podet malaria hos folk med syfilis. For dette fikk han Nobelprisen i medisin.

Tiden sårer ikke bare vitenskapen. Også verdier og verdensanskuelser har vist seg å bli erstattet. Tenk det! At det vi gjør i dag vil komme til å fordømmes og være forkastelig om få tiår.

Og de som nettopp utfordrer og beveger samfunnet fremover, har sjeldent vært godt likt til å begynne med. Vel, det må jo kalles for en naturlov, all den tid enhver utbredt idé starter blant de per definisjon upopulære. De er svikere og hekser. Skal henges og korsfestes. Druknes og steines. Eller scenenektes, utestenges og forbys.

Typisk gud

Som om upopulære meningsminoriteter – de med provoserende og kanskje dårlige idéer – har en enkel jobb foran seg med å overbevise en hel verden.

De vil møte mye motstand. I både redigerte og ikke-redigerte medier. Noen vil til og med forby disse idéene å bli luftet.

I dag argumenterer man gjerne for slike forbud med en frykt for en slags smitteeffekt: at dårlige idéer kan vokse seg store.

Men er det nå så sikkert at vi skal bruke makt for å gjøre noe med vanlige folks meningsdannelse?

De som mener seg gudebenådet i å bedømme hvilke meninger som er gode og dårlige – noe vi som redaktører synes blir vanskeligere for hver dag: Hvordan vet de at eksponeringen av en dårlig idé ikke vekker en dobbelt så god idé på den andre siden?

Poenget med både ytringsfriheten og den offentlige debatten er at selv taperne – de som ikke engang har seks års utdanning innen medisin og to år i spesialisering (de som ikke er så kompetente som hun som fryktet korona for å føre med seg rene Svartedauden på NRK i beste sendetid) – skal få lov til å mene noe om å få holde åpent både butikker og kollektivtransport under pandemien.

Ja, her kommer vanlige folk og stiller irriterende spørsmål til FHI!

Typisk Facebook

Facebook dro den så langt at de bannlyste brukere som gjentok å dele lenker til nettsteder med teorier om at koronaviruset stammet fra et laboratorium i Wuhan. Det tok ikke mange månedene før nettopp lab-teorien er blitt en anerkjent teori, som selv WHO undersøker.

Hvem vet hvem som kommer med viktige opplysninger til denne teorien? Kunne det ha vært en kinesisk dissident Facebook bannlyste fra sine plattformer?

Slike vurderinger vil redaktører i redigerte medier alltid gjøre bedre enn algoritmer og moderatorsweatshops.

Eller?

Når selv toneangivende redaktører ser ut til å bli offer for moralkapitalismen, frykter å bli utsatt for kanselleringskultur og oppfører seg såpass politisk korrekt at de ikke tør å gi upopulære meninger og teorier «en plattform», har vi et troverdighetsproblem. Selvfølgelig skal pressen formidle slike teorier kritisk, men det burde gjøres.

Til og med falske nyheter må etterprøves og bevises falske, heller enn å forsøke å forby dem. Det gjelder de hersens «rasistene» som skal demonstrere hele tiden også. Til og med de nedrige nettrollene som gulper opp hets og trakassering i sosiale medier. Hvis vi har så mye bedre idéer enn dem, kan vi vel hente frem argumentene våre?

Så når lokalpolitikere på venstresiden i Trondheim foreslår å forby demonstrasjoner med «rasistiske budskap», eller når Arbeiderpartiet vil gi politiet lov til å gi forenklede forelegg i kommentarfeltene på nett, eller når FRP vil frata scenekunstinstitusjoner offentlig støtte som følge av politisk uenighet, får man jo lyst til å tenke at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Gratulerer med dagen

Ytringsfrihet er en prinsippsak. Og nettopp det skjønte en annen lege, nemlig Johann Friedrich Struensee (1737-1772).

Fra 1769 var han livlege for kong Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770-1772. På grunn av den regjerende kongens sinnssykdom, kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker.

Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han startet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd.

På denne dagen for 251 år siden – 14. september 1770 – fikk vi trykkefrihet i Norge, takket være ham. Det vil si at statsmaktens forhåndssensur av trykte medier opphørte, og at vi i praksis fikk den første varianten av moderne ytringsfrihet.

På denne dagen for 251 år siden fikk vi trykkefrihet i Norge. Det var det denne legen som sørget for. (Foto: Wikimedia Commons.)

Eliten fryktet «skrivesyke»

Den gangen fryktet man «skrivesyke». Makten og de etablerte offentlige stemmene var skeptiske til alle de nye politiske ytringene, som nå kunne komme fra … enhver!

Før ideen om ytringsfrihet fikk særlig gehør, var makten opptatt av å representere seg selv for befolkningen som så mektig og storslått som mulig.

«Seiere i krig, offisielle lover og kongelige feiringer ble proklamert offentlig, mens alt som kunne lukte av destabiliserende kritikk mot makten, kirken og de innerste kretser skulle unndras offentligheten», skrev historiker Ruben Aas Arvesen i Subjekt på denne dagen i fjor.

Dette var en røykfri offentlighet for de få.

Kakofonien man fryktet

Man trenger ikke spole så langt tilbake for å finne frem lignende holdninger.

På nesten akkurat denne dagen, også den gangen, men for bare 22 år siden, konkluderte ytringsfrihetskommisjonen anno 1999 sin NOU med følgende kraftsalve:

«Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll.»

Gud forby!

Lite visste de den gangen om hvilken demokratisering ytringsfriheten snart skulle gjennomgå de neste tiårene.

Sosiale medier har for alvor muliggjort det for de mange å nå bredt ut med meningene sine. Flere enn noengang kan få gehør for sine idéer.

Dessverre innebærer det også at stadig flere utsettes for hets og trakassering på nett.

Nå kan vi kritisere politiet

Men slik vi ikke kan forby all båtferdsel på grunn av Titanic, bør vi – i alle fall på en dag som denne – se tilbake på alt hva ytringsfriheten har gitt oss.

Det er ikke uten grunn at nettopp ytringsfriheten blir kalt for «alle friheters mor».

En lovfestet ytringsfrihet har gjort det mulig å utfordre makten. Den har muliggjort borgerrettsbevegelsen, homokampen, BLM-demonstrasjoner under sosial nedstenging, og så mye mer.

Den har muliggjort for hvermansen å avsette statsledere, avdekke maktmisbruk, avsløre korrupsjon, kritisere politiet – og ikke minst gitt samfunnet informasjonsfrihet, det vil si mulighet til å ta beslutninger basert på fri meningsbrytning.

Det vil si at samfunnet tar valg basert på et så informert grunnlag som mulig, i en offentlighet der gode og mindre gode idéer utfordres og imøtegås av potensielt bedre idéer.

Press fra alle kanter

Å forsvare ytringsfriheten er en vanskelig, prinsipiell øvelse. Den krever raushet og toleranse for motstridende meninger, noe som bør trenes opp i både mediene og i kulturinstitusjonene, hvor uenige skal og bør møtes, ikke boikottes, scenenektes og annen demokratisk latskap.

Ingen vet hvilke meninger som beveger samfunnet fremover, men selv er jeg overbevist om at det skjer i den åpne debatten. Her skal meninger, analyser, idéer, statistikker og andre forhold bringes til torgs, i troen på at samfunnet tar de beste beslutningene gjennom å være informert om hva det består av.

Det er ingen hemmelighet, og bør ikke være noen hemmelighet, at samfunnet også består av en rekke dårlige meninger. De bør eksponeres og etterprøves.

Det har trykkefriheten muliggjort.

Gratulerer med dagen!