fbpx
Paradokset levende kunst

Beethoven er avkolonistenes venn, ikke fiende

Det som gjør Beethovens musikk fantastisk er at den til stadighet kan få nye betydninger for nye generasjoner i nye kontekster, skriver musiker Simon Røttingen.
Det som gjør Beethovens musikk fantastisk er at den til stadighet kan få nye betydninger for nye generasjoner i nye kontekster, skriver musiker Simon Røttingen.
God kunst lever så lenge dens betydning kan omdefineres, skriver Simon Røttingen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Musiker Simon Røttingen svarer Magnus Vanebo og Anders Kruses argument for og i mot avkolonisering av klassiskmusikk.

Det er ingenting genuint revolusjonært med en avkolonisering som simpelthen innebærer å «bytte ut» et par verk av Beethoven med verk av komponister som ikke har en mannlig, vestlig identitet. Samtidig er det sant at måten vi hører på Beethoven i dag ikke reflekterer det Beethoven er, derfor må vi være «kritiske til vår behandling av musikken», slik Anders O. N. Kruse skriver.

Det er ikke nok å analysere «musikken i seg selv», som Magnus Vanebo hevder i sitt svar til Kruse. Vanebo spør: «kanskje vi hører på Beethoven fordi han faktisk hadde særegne og grensesprengende kvaliteter som kunstner?». At han var en stor kunstner skal jeg ikke bestride, men at Beethovens ubestridte status kun skyldes talent er en for enkel slutning. Så hvorfor hører vi på Beethoven den dag i dag?

Kommunister og nazister

For å forsøke å svare på dette, la oss følge et av Beethovens mest kjente verk gjennom de mange kontekstene det har blitt plassert i gjennom historien, nemlig den niende symfonien. Nazistene brukte Beethovens niende symfoni hyppig for å forherlige tysk musikktradisjon. De opplevde at denne musikken var selve beviset for deres overbevisning om at tysk kultur var den beste i verden. Dette er kanskje synet som de som kjemper for en avkolonialisering av klassisk musikk er mest redde for.

Nazistenes appropriasjon av klassisk vestlig kultur er et traume som vi som kultur ikke kan ignorere om vi ønsker å fortsette å relatere til denne musikken. Men det er dessverre ikke så enkelt, for Stalin brukte også Beethovens niende som en arbeidersang, en hyllest til det egalitære samfunnet kommunistene mente de ønsket å skape. (Lenin sa at han likte «Appasionata» best av all musikk). Da Mao startet kulturrevolusjonen var den niende symfonien en av få klassiske musikkverk som ble tillat. Og, da den hvite overklassen i «Rhodesia» (nåværende Zimbabwe) krevde uavhengighet for å bevare apartheid, valgte også de Beethovens nieende som nasjonalsang.

Annonse

Under OL i Japan i 1964, da Tyskland var delt i øst og vest, ble Beethovens niende spilt i stedet for de to landenes respektive nasjonalsanger. Den dag i dag er det uoffisielle hymnet til den nyliberale Europeiske Union, Beethovens niende. Det er derfor ikke rart at når man skal diskutere den klassiske musikkens plass i dagens kultur så bruker man nettopp Beethoven som eksempel. 

Burde ikke hylles, ei forminskes

Beethoven burde ikke hylles, men hans historiske skikkelse burde ikke av den grunn forminskes. 

Det som derimot bør fremheves er at han har skapt kunst som kan bety noe helt nytt i enhver tid og kontekst den spilles i. God kunst holdes levende så lenge dens betydning kan omdefineres. I den stadige omdefineringen av Beethoven er det rom for avkolonialisering, men det kan kun foregå gjennom å studere ham dypere. For den farligste holdningen vi kan ha til kunstnere er å skrive, som Kruse skrev, at «Beethoven er trygg».

Om det er én ting som kan bety døden for Beethoven, så er det at hans plass i kulturen vår ble ansett som så «trygg» at vi ikke lenger har grunner til å hate, elske, diskutere, problematisere eller studere ham. Det som gjør en kunster evig aktuell, er at de til stadighet kan oppleves på nytt. Resultatet av dette vil også alltid være at vi som kultur må relatere til kulturelle personligheter på nye måter. Det er dette paradokset som holder døde kunstnere i live.

Beethoven i nye rammer

I 1987 skrev musikologen Susan McClary en nå velkjent artikkel, der hun beskrev rekapitulasjonen i Beethoven’s niende på denne måten: «Rekapitulasjonen i første sats av niende symfonien er et av de grusomste i musikkhistorien, etter at den nøye forberedte kadensen ikke tilfredsstilles, samles det opp energi som endelig resulterer i det voldsomme morderiske raseriet til en voldtektsmann som ikke får oppnå klimaks.»

McClary omdefinerer altså musikken til å bli et eksempel på destruktiv mannlig maskulinitet, en måte å forstå musikk som ikke var mulig da musikken ble skrevet. Denne teksten fikk mange Beethoven-fans til å reagere, man tenkte at med slike tolkninger ble folk forført bort fra musikken, og inn i det som også Vanebo ser ut til å frykte: en «sosiologisk» analyse av musikken. Man tenkte også at man fjernet Beethoven fra sine egentlige omstendigheter og fikk ham til å passe inn i en fremmed agenda.

Nå vel 20 år senere vet vi at det ikke var tilfellet – en feministisk lesning og kritikk av Beethoven har ikke fått folk til å sette mindre pris på hans virke. Det fantastiske med Beethovens musikk er nemlig at den alltid kan plasseres i nye rammer og derigjennom forstås på ny måter av nye generasjoner og i nye samfunnsmessige kontekster. Det er det som gjør Beethoven til en stor kunstner. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar