Svarer Subjekts leder

Jeg er overrasket over hvor lite forståelse jeg blir møtt med blant redaktører

Sjefredaktøren i magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, reagerer på Subjekts lederartikkel. (Foto: NTB.)
Sjefredaktøren i magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, reagerer på Subjekts lederartikkel. (Foto: NTB.)
Jeg trodde journalister ville være mer nysgjerrige på nye perspektiver, skriver Ida Eliassen-Coker.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Altså-redaktør Ida Eliassen-Coker nekter å følge Vær varsom-plakatens punkt 4.14: – Jeg vil heller forandre på plakaten enn å følge det punktet, sier hun til Medier24. Hun har møtt motbør fra deler av pressekorpset, inkludert Subjekt. Dette er Eliassen-Cokers tilsvar på Subjekts lederartikkel om saken.

Etter at jeg gikk ut og klaget på Redaktørforeningens og PFUs tolkning av Vær varsom-plakatens punkt 4.14, har det haglet med misforståelser og mistolkninger. Nå skal jeg svare på lederen som ble publisert i Subjekt 11. oktober og oppfølgende podkastepisode som kom ut 17. oktober.

Det ser ut som om Subjekts lederredaksjon ikke tok seg tid til å lese kommentaren min før de hev seg over tastaturet og anklaget meg for å ville frata folk retten til tilsvar bare anklagen var alvorlig nok. Her har de totalt oversett poenget mitt.

Det handler om å kunne fortelle en viktig historie uten å utsette kilden for fare eller unødvendig påkjenning.

Når den som anklages er anonym, og eventuelt bare kan gjenkjenne seg selv, er det ingen som får mistanke rettet mot seg. Da er det heller ingen som skal ha rett på samtidig imøtegåelse, eller det som kalles kontradiksjon i retten.

Annonse

Selvfølgelig er det interessant å høre fra voldtektsmenn, også noen som mener seg falskt anklaget. Men det blir en helt annen artikkel. En artikkel vi faktisk har hatt på blokken lenge, men som er enda vanskeligere å lage.

Den aktuelle saken

Artikkelen i Altså handlet om å takle en voldtekt på ulike måter gjennom kunst. Den hadde ikke noe fokus på den påståtte hendelsen, og heller ikke på ham hun hevdet var gjerningsmannen. For å få fram dette poenget, måtte det selvsagt opplyses i saken at hun hevdet å ha blitt voldtatt. Men ingen kan lese ut av den saken hva slags relasjon de hadde eller når det skjedde.

For dette er ikke poenget med saken. I stedet er dette bakgrunnen for den historien vi skulle fortelle. Derfor var hans versjon av saken ikke relevant i denne sammenhengen. Den kunne ikke gjøre saken bedre. Saken handlet ikke om en påstått voldtekt, men om å finne et fotfeste etterpå. Der hadde han ingen rolle. Og for ordens skyld, i den samme saken var det også omtalt en påstått voldtekt der den anklagede ikke var vanskelig å identifisere. Der fikk selvsagt den anklagede anledning til å komme med samtidig imøtegåelse.

Prinsipper og reell fare

Subjekt skriver også at de synes prinsipper er vanskelige. Det synes ikke jeg. Jeg elsker prinsipper. Jeg er svært opptatt av prinsipper, også dette. Mine nærmeste beskriver meg faktisk som slitsomt prinsippfast. Men av og til krasjer to prinsipper. Da er jeg opptatt av å tenke nytt og å se nye perspektiver. Det var jo også derfor jeg fikk prisen «Årets nyskaper» av Oslo redaktørforening i sommer.

I dette tilfellet er det prinsippet om kildevern som krasjer med prinsippet om samtidig imøtegåelse. Da må vi veie de to hensynene opp mot hverandre. For meg blir det ikke en gang et vanskelig spørsmål hvem som skal tas mest hensyn til av en helt anonym overgrepsanklaget (som ikke utsettes for noen skade fordi ingen vet hvem han er) og en modig overlevende etter overgrep (som kan utsettes for stor fare).

For det kan ikke være noen tvil fra statistikken om at kvinner kan settes i fare i en slik situasjon. En ting er at hun kan frykte å bli oppsøkt av mannen som har fått vite av en journalist at hun har navngitt ham som overgriper. Statistikken over drap i Norge viser at hun i ytterste konsekvens kan frykte for livet sitt. De siste 10 årene har 170 kvinner blitt drept. 278 menn gjort seg til drapsmenn, mens kun 34 kvinner har drept noen i perioden. (kilde: Politiet). Jeg merker meg også at flere av disse har blitt utsatt for vold og trusler fra den de drepte.

Mangel på nysgjerrighet

Jeg er overrasket over hvor lite forståelse jeg blir møtt med blant redaktører. Jeg trodde journalister ville være mer nysgjerrige på nye perspektiver. Heldigvis har ideene mine også fått mye støtte fra både pressefolk og andre, ikke minst fra jurister.

Subjekt mener jeg blander journalistikk med aktivisme. Og for all del, det er en legitim mening. Selv mener jeg ideen om den objektive journalisten er en illusjon, og det er en pågående diskusjon blant journalister nå om hvor grensen for det personlige samfunnsengasjementet går i journalistikken. Det er en diskusjon jeg hilser velkommen. Og jeg minner om at journalistikkens hovedformål er å ta de svakes parti i møte med maktstrukturer.

Jeg er kanskje mer ærlig på mine standpunkter og meninger enn mange av mine kolleger. Men jeg mener det er fullt mulig å kombinere journalistikk og et ønske om flytte presseetiske grenser på akkurat dette feltet.

Identifisering

Subjekt skriver også at «hvis kilden mener anklagen er sann, må sannheten i anklagen tåle å bli utprøvd.» Nei, for et svar fra den anklagede vil ikke være noen fasit. Det bør heller ikke veie noe tyngre enn anklagen. For dette er ikke en rettssak. Pressen er ikke en domstol. Men kanskje hadde en dialog med antatt voldtektsmann vært fruktbar. Kanskje hadde han fortalt at at han hadde voldtatt henne, og reflektert over holdninger og strukturer som gjorde at han gikk over denne grensen. Men vi kan vel alle være enige om at sjansen er større for at han ville benektet alt til en journalist?

I den påfølgende podkastepisoden med Morgenbladets sjefredaktør Sun Heidi Sæbø og Unge Sentrum-leder, Simen Bondevik, snakker Choi videre om meg. Hvorfor han ikke inviterte meg selv til podkasten, vet jeg ikke. Men mot slutten av episoden kommer noe av det mest produktive så langt i denne debatten: Sæbø mener at den påståtte voldtektsmannen kan gjenkjennes fordi det insinueres at han bor i samme by.

Her er jeg uenig i at det utgjør noen form for identifisering. Oslo er en altfor stor by til å kunne si det. Det står også at noen av venninnene hennes vet hvem han er. Da vil en artikkel i Altså bidra til å gi påstandene hennes legitimitet, mener Sæbø. Tja. Vil en artikkel om noe jeg allerede vet om en nær venninne endre synet mitt på hennes troverdighet? Slik er det ikke i mine vennskap i alle fall. Og dessuten er dette en situasjon som er lett for meg å forestille meg. Jeg har ikke tall på hvor mange kvinner som har fortalt meg om egne erfaringer med seksuelle overgrep.

Må voldtektsofre bære ansvaret?

I podkasten sier Sæbø at «Den journalistiske drivkraften er å forstå. Hvordan kan to mennesker oppleve noe så forskjellig? Det handler om et søk etter å forstå». Absolutt, men som sagt var det ikke det denne artikkelen handlet om. I dette tilfellet handler det om drivkraften etter å forstå hvordan et slikt overgrep kan oppleves – og overleves. At så få norske redaktører er nysgjerrige på det aspektet, det bekymrer meg.

Sæbø sier til slutt i podkasten at «det blir bedre saker av at alle parter kommer til orde. Det er en måte å kvalitetssikre saken på. Styrke troverdigheten til hele saken. Ja det er ubehagelig å stå frem og fortelle om noe så alvorlig som overgrep. Men det er også kostnaden, da, at du må tåle kontradiksjon. Det finnes ingen annen løsning på dette.»

Da kommer piggene mine ut. Skal hun som sier hun har blitt voldtatt bære ansvaret for å belyse dette enorme samfunnsproblemet på sine slitne skuldre? Er det ikke her pressen skal ta tak i samfunnsoppdraget sitt og gi en stemme til de svakeste? Kanskje det er her jeg og andre norske redaktører ikke er enige? Jeg ser på kvinner som hevder seg voldtatt, som ofre, men kanskje de andre ser på anklagede menn som ofre?

Flere av kritikerne til mitt utspill, blant annet assisterende generalsekretær i Norsk redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, mener pressen kan omgå kravet om imøtegåelse ved å anonymisere kvinnen. Men det er heller ingen presseetisk quick fix. Jeg er blitt kontaktet av en kvinne som ønsket å fortelle sin voldtektshistorie, helt anonymt. Men en av de store redaksjonene i Norge krevde likevel at hun oppga navn på påståtte overgripere slik at de kunne kontaktes for imøtegåelse.

Et problem pressen ikke tar tak i

Det er på tide at norske medier tar inn over seg at dette er et enormt stort samfunnsproblem som pressen ikke tar tak i på grunn av dagens presseetiske praksis. Da spørs det om vi skal se om det er mulig å ta tak i dette på en litt annen måte, men uten at de som anklages identifiseres.

At det kanskje er de anklagede som skal anonymiseres i stedet for de modige kvinnene som orker å fortelle. Per i dag er de aller fleste voldtektsutsatte anonyme. De aller færreste ønsker, forståelig nok, å stå fram med navn og bilde. Fordi det er mange som føler på skyld og skam. Fordi de er redde for hevn. Men det er et poeng at den utrolig store gruppen av voldtektsutsatte får ansikt og navn. Slik at vi skal forstå at dette rammer ekte mennesker, at de ikke er tall og statistikk. Men de er i familien vår, de er naboer, venninner – ekte mennesker. Det gjelder også de som velger å ikke anmelde.

Det er de det er vanskeligst å skrive om presseetisk. Men det er også den største gruppen. Det er her det største samfunnsproblemet ligger. Og det er det omtrent ingen i pressen som vil ta i. Vi i Altså ønsker å få bukt med skammen som fortsatt preger seksuelle overgrep. Da er det essensielt at de som orker, får lov til å vise ansikt, slik at vi kan bidra til å løfte dem fram i lyset og fortelle sin historie på tryggest mulig vis.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar