fbpx
Skremmende selvrettferdig fra Altså

Angivelige voldtektsmenn må også kunne forsvare seg mot alvorlige anklager

Redaktøren i det feministiske magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, mottok tidligere i år Oslo redaktørforenings pris som «Årets nyskaper». Men nå svikter hun i presseetikk, skriver Subjekt i ukens leder. (Foto: F. Hagen/NTB.)
Redaktøren i det feministiske magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, mottok tidligere i år Oslo redaktørforenings pris som «Årets nyskaper». Men nå svikter hun i presseetikk, skriver Subjekt i ukens leder. (Foto: F. Hagen/NTB.)
Altså-redaktør Ida Eliassen-Coker nekter å følge presseetikkens kanskje aller viktigste prinsipp. Begrunnelsen er skremmende selvrettferdig.
Sjanger Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for lederredaksjonens syn på forskjellige saker, er signert Subjekts lederredaksjon og står for avisens regning.
Saken er Redaktør nekter å følge presseetikken når det gjelder voldtektssaker.

Altså-redaktør Ida Eliassen-Coker nekter å følge presseetikken på ett punkt. Det innrømmer hun i Medier24-podkasten Pressepodden.

Saken gjelder et intervjuobjekt som snakker ut i det feministiske magasinet Altså om hvordan hun bruker kunst for å bearbeide traumene etter den angivelige voldtekten.

Problemet oppstår når Altså-redaktøren ser ut til å blande journalistikk med aktivisme. Eliassen-Coker er nemlig så lidenskapelig opptatt av å fortelle intervjuobjektets voldtektshistorie at hun er villig til å ofre presseetikkens kanskje viktigste prinsipp: Hun nekter å la den angivelige voldtektsmannen svare på anklagene som fremmes i eget magasin.

Hovedargumentet virker å være at intervjuobjektet ikke ønsker å fremprovosere et svar fra mannen hun frykter. Samtidig ønsker Altså å belyse problemstillingen. Løsningen mener de er å la intervjuobjektet fremme alvorlige anklager, uten at den som blir anklaget får svare for seg.

Annonse

Sannheten må tåle å bli prøvd

I «Vær varsom»-plakatens punkt 4.14 heter det at «[d]e som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».

Prinsippet om imøtegåelse er enkelt å forstå, og viktig av minst tre grunner:

· Som mennesker lærer man tidlig at en historie har flere sider. Å ikke undersøke disse er slett journalistisk håndverk i lys av at pressen skal kontrollere opplysningene de formidler.

· Pressens viktigste forutsetning er tillit. Dersom pressen misbruker sin makt til å fremme beskyldninger som anklagde ikke får forsvare seg mot, levner det liten grunn til å stole på mediene.

· Alvorlige anklager fremmet i mediene kommer med store konsekvenser for den anklagde. Selv en angivelig drapsmann skal kunne forsvare seg mot slike anklager. Noe annet vil åpne opp for at uriktige påstander fremmes i mediene, uten å bli kontrollert, og at mediene benyttes som verktøy for karakterdrap.

Det kan ikke være sånn at i voldtektssaker så skal kun én side av saken bli hørt. Det bringer oss ikke noe nærmere sannheten heller.

Hvis kilden mener anklagen er sann, må sannheten i anklagen tåle å bli utprøvd.

Tidsriktig, men bekymringsverdig

Eliassen-Coker virker å forstå prinsippet, men legger det fra seg når hun selv synes at en sak er viktig nok, eller når hun selv er personlig overbevist. Begge deler fremstår skremmende selvrettferdig.

Hun mener også at 4.14 drar prinsippet for langt, men man kan helt enkelt unngå å utløse 4.14 ved å ikke fremme sterke beskyldninger om folk, eller ved å anonymisere tilfellet og den anklagde godt nok. Det skriver generalsekretærene i Norsk redaktørforeningen i sitt tilsvar i Medier24.

Prinsipper er vanskelige. Og de utsetter oss stadig vekk for prøvelser. Men når Eliassen-Coker minner oss på hvor alvorlige voldtektssaker er, må man også minnes på hvor alvorlige voldtektsanklager fremmet i pressen er.

Pressen trenger gode grunnregler for å handle prinsipielt, selv i saker som vekker sterke følelser og engasjement.

Hvis ikke, har ikke pressen noen rett til å fremme dem.

At voldtektssaker anses som noe unntatt alminnelig rettsvern og presseetiske prinsipper er tidsriktig, men bekymringsverdig.