Onsdag kveld arrangerte Civita og Menneskeverd et debattmøte med tittelen «Er scenenekt et problem i Norge?». I panelet satt blant annet redaktør i Subjekt, Danby Choi, som åpnet med å svare at scenenekt «definitivt» er et problem i Norge.
Men hva er egentlig scenenekt? Mye av diskusjonen denne onsdagskvelden gikk til begrepsavklaring. Alle var enige om at redaktørstyrte medier selv må få ta redaksjonelle valg, og at mediene selv må få bestemme hva de ønsker å sette på trykk. Redigering og kuratering er ikke scenenekt.
Samtidig tok Choi til orde for at det er grunnleggende positivt at mediene slipper alle stemmer til. Helge Lurås bør for eksempel slippe til på NRK, slik at vi får høre meningene hans, og får anledning til å beslutte om vi er enig eller uenig. Choi har tro på at vi ikke er hodeløse høns, og at vi tåler å høre meninger som vi ikke er enige i.
Dette tenker jeg er litt naivt.
Ved å gi ekstreme meninger taletid, legitimerer vi samtidig meningen. Dersom vi hadde gitt vaksinemotstandere like mye taletid som helsemyndighetene, kan folk til slutt ende opp med like høy tillit til vaksinemotstanderne som myndighetene. Rasjonelle argumenter vinner ikke alltid mot irrasjonelle meninger, ref. diverse valg og folkeavstemninger vi har sett de siste årene.
Dette er greit nok, men har spørsmålet om å slippe til meninger på NRK noe med scenenekt å gjøre? Driver NRK med scenenekt dersom vaksinemotstandere ikke slipper til på alle flater? Eller har NRK kun gjort et redaksjonelt valg?
Jeg er uenig i at alle har rett til å slippe til i alle kanaler til enhver tid. NRK driver ikke med scenenekt dersom Helge Lurås ikke får slippe til i beste sendetid. Folk må få mene hva de vil, men det betyr ikke at andre har en plikt til å gi dem oppmerksomhet.
Vi har redaktørstyrte medier nettopp for å få levert et nøye kuratert utvalg av høy kvalitet. Det er dette vi betaler mediene for, slik at vi som mediekonsumenter slipper å lese et usortert kommentarfelt av ymse meninger. Dette kan vi heller gjøre gratis på Facebook, om vi vil.
Scenenekt er kanskje et problem. Men vi løser ikke dette problemet ved å kalle alt for scenenekt. Jeg har for eksempel ingen plikt til å bruke tiden min på klimaskeptikere, vaksinemotstandere eller andre jeg er uenig med. Så hva er egentlig scenenekt?
Boikott, det å jobbe for at folk skal miste jobben, det å nekte folk å stille ut kunsten sin eller opptre, samt en rekke andre eksempler, kan potensielt være en form for scenenekt. Samtidig kan boikott også være en helt legitim ytring som folk må få lov til å benytte seg av, uten at det skal bli sanksjonert eller problematisert som scenenekt.
Vi kan vel ikke nekte folk å boikotte produkter fra for eksempel Israel? Og dersom boikott faktisk er scenenekt og ansett som et problem, hva skal vi så fall gjøre med det? Jeg synes grensegangene her er vanskelige, og jeg tror vi trenger å jobbe mer med hva scenenekt egentlig er, før vi kan takle problemet. Vi kan ikke løse et problem før vi vet hva problemet er.
