I min forrige spalte skrev jeg en kritikk av Aftenpostens oppfordring til å donere våre tredjedoser til Afrika for å forhindre oppblomstring av virusmutasjoner. Jeg påpekte at subsaharisk Afrika har veldig få registrerte dødsfall av covid, med referanse til offisiell statistikk og studier som forsøker å forklare tallene. I tillegg påpekte jeg at Afrika har mange andre større helseutfordringer, som malaria, tuberkulose og AIDS, og at lockdown etter kinesisk-vestlig modell har gjort disse problemene verre. Blant annet.
For å klargjøre: Jeg mener alle som ønsker en covidvaksine bør få det. Spesielt de som tilhører risikogrupper, og er informert om vaksinens faktiske effekt og risiko. Det er noe annet enn å forlange at hele befolkninger skal vaksineres uavhengig av risikofaktorer, og noe helt annet enn å fremme massevaksinasjon i Afrika som en strategi for å forebygge virusmutasjoner slik at vestlige land skal være trygge.
Begge forutsetter massevaksinering av hele kontinentet en til to ganger i året i uoverskuelig fremtid, med en utdatert vaksine som har kort holdbarhet, som ikke hindrer smitte, og har ingen garanti overhodet mot tilblivelsen av hypotetiske mutasjoner. Denne strategien er virkelighetsfjern, og ikke støttet av verken vitenskap, fakta eller fornuft. Forestillingen om å utrydde mutasjoner er bare en annen form for nullvisjon overfor viruset, såkalt zero-covid, et mål som er umulig.
Lite av dette har passert innenfor skylappene til Gunnar Tjomlid. Han tilhører en gruppe som virker å tro at enhver nyansering av alvorlighetsgraden til covid-19 vil føre til en total kollaps av rasjonaliteten, vitenskapen og selve samfunnsordenen. Eventuelt har de surret seg så dypt inn i krisemaksimeringen av covid at troverdigheten deres står og faller på å opprettholde panikken. Dermed føler de seg forpliktet til å støtte de mest vanvittige forslag, så lenge forslagene opprettholder et narrativ om covid som vår tids pest. I prosessen forkaster de både rasjonaliteten og vitenskapen, og er villig til å ofre omtrent alt av verdi i samfunnet.
Overser alle vesentlige spørsmål
Saksynt fungerer som en slags uavhengig faktasjekker, og jeg antar at Tjomlid faktasjekker seg selv. Dette er ikke nødvendigvis skuddsikkert, uansett hvor objektiv og upartisk man anser seg selv. For Tjomlid har en overtydelig slagside i denne debatten, og den gjør seg sterkt gjeldende i hans kritikk. Han hopper bukk over alle vesentlige spørsmål knyttet til massevaksinasjon, er helt blind for kompleksiteten i saken, og blottet for en anerkjennelse av nyanser.
Tjomlid, som mange andre, har kondensert problemet til at covid er farlig, vaksine fungerer, alle må vaksineres. Akkurat hvor farlig og for hvem spiller lite rolle, det samme med akkurat hvor godt vaksinen fungerer, og hvordan den skal nå fram til absolutt alle.
Han ignorerer geografiske forhold, lokale utfordringer, andre helsemessige utfordringer, praktisk gjennomførbarhet, politiske problemer, prinsipielle problemer, vaksinens svakheter, eksistensen av risikogrupper, og alle data, fakta, og bevis som strider med hans forestilling om SARS-CoV2.
Hele Tjomlids kritikk dreier seg om hvorvidt subsaharisk Afrika faktisk har så lave dødstall som offisiell statistikk indikerer. Tjomlid er overbevist om at lite testkapasitet alene forklarer lave dødstall, og han anser noen anekdotiske bevis og et par modelleringer basert i vage data fra en håndfull subsahariske distrikt som tilstrekkelig for å fastslå uten forbehold at hele Afrika er hardt rammet, og ymter at covid sannsynligvis er kontinentets største utfordring.
Liker du Subjekt? Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Informasjon man ikke liker
I konklusjonen skriver han:
«Kanskje tidsskriftet Subjekt burde ta seg bryet til [sic] litt faktasjekk før de setter tekster på trykk slik at de ikke bidrar til å spre desinformasjon? Men som vanlig er det jo slik at fakta gjerne ødelegger en god sak, og det har vel sjelden gjort seg mer gjeldende enn i teksten skrevet av Pål-Henrik Hagen.»
Konklusjonen oppsummerer den tendensiøse og upresise kritikken, hvor til og med oppfordringen om faktasjekk inneholder faktafeil. Statistikkene og studiene jeg henviste til kom fra blant annet WHO, worldometers.info, sciencedirect.com, ghpsjournal.org, og theconversation.com. Studiene og artiklene er utarbeidet av folk med doktorgrader og professorater i relevante fag – mange av dem bosatt i subsaharisk Afrika.
Å kalle dette desinformasjon er absurd og direkte feil.
Anklager om å spre desinformasjon er ikke trivielt i min bok, men Tjomlid slenger sånne anklager rundt seg som brukte munnbind. Dette er standard metode for faktafantaster som ikke forstår forskjellen på fakta og egen forutinntatthet. Alle innvendinger mot det godkjente budskapet må stemples som noe vantro.
Desinformasjon betyr feilaktig informasjon som er spredd med hensikt for å bedra – en form for propaganda. Sånt som etterretningstjenester driver med. I den grad Tjomlid har forstått hva han skriver, så har han lansert en konspirasjonsteori om at jeg ønsker å bevisst villede folk om covid-19. Til hvilket formål er uklart, men det er gjerne vanskelig å utlede i paranoide teorier.
Det var ingen desinformasjon i min spalte. Jeg presenterte informasjon som ofte forbigås, og satte det i en sammenheng som var annerledes enn generelt akseptert. For Tjomlid er dette ensbetydende med ondsinnet løgn. Nå tror jeg ikke nødvendigvis at Tjomlid juger med vilje, som han anklager meg for, men heller at han har et lemfeldig forhold til språket.
Han fant ingen faktafeil i min spalte – derfor måtte han forfalle til å kalle det «desinformasjon» – han fant en formidling av tilgjengelige data og forskning som bryter med hans dogmatiske oppfatning om korona og massevaksinering.
At teksten skal være et sjeldent godt eksempel på at fakta er tilsidesatt for å skrive en god sak er for øvrig en faktafeil, og påstanden tyder på at Tjomlid ikke har lest mange god saker.
Kritikk av studier uten å forstå dem
Tjomlid begynner med en villedende påstand om studiene jeg refererte til, parret med et argument som undergraver alle studiene han benytter for å støtte sin egen posisjon:
«Felles for disse artiklene som har forsøkt å forklare hvorfor Afrika har vært så lite rammet av covid-pandemien er at de alle har med et forbehold om at vi ikke egentlig vet om det stemmer. Dermed fremstår disse artiklene som svake kilder å bruke.»
Han skriver det «fremstår» som svake kilder, men hvordan ting fremstår for Tjomlid er preget av bias og har lite relevans for saken. Artiklene har ikke et idiotisk forbehold om at «kanskje dette ikke egentlig stemmer», derimot har de med en vurdering av hypotesen om at lav testkapasitet kan forklare lave dødstall. Studiene Tjomlid fremmer tar for øvrig et utall forbehold om mulige feil, noe jeg skal komme tilbake til.
Tjomlid fortsetter med å kritisere to av studiene som omhandler årsakene for lave dødstall. Han klager på at de er fra april og august 2020, at datagrunnlaget kan være mangelfullt pga. underrapportering, og at de er gjort før deltaviruset.
Han enten ignorerer eller misforstår hva de to studiene faktisk handler om. Den ene ser på prediktorer for dødelighetsraten for covid, det vil si risikofaktorer. Befolkningsdata viser at subsaharisk Afrika mangler de viktigste risikofaktorene – blant annet høy alder. Dermed er konklusjonen at fraværet av kjente risikofaktorer kan forklare de lave dødstallene.
Den andre studien ser på både demografiske og geografiske forhold som er assosiert med høy dødelighet av covid, og viser at mange av disse mangler i Afrika. Studien konkluderer at dette kan forklare lave dødstall.
Tjomlid har ingen argumenter mot dette. Tvert imot velger han å blankt overse det, og hopper videre til sin favoritthypotese: lav testkapasitet. For Tjomlid ser ingen grunn til å undersøke hvorfor Afrika eventuelt har lave dødstall slik statistikken i omlag 50 nasjoner viser, fordi han er overbevist om at statistikken er helt feil alle stedene.
Les også: Derfor abonnerer de på Subjekt Pluss
Hypotesen om lav testkapasitet er ikke oversett, den er vurdert og tilsidesatt
I teksten henviser jeg til at manglende testkapasitet som forklaring på de lave dødstallene er en ubekreftet hypotese. Noe det er.
Med malplassert selvsikkerhet skriver Tjomlid at jeg ikke er interessert i å finne ut om «lite testing og lite registrering av smittetilfeller og dødsfall» er forklaringen på lave dødstall, fordi det vil ødelegge mitt «sentrale premiss for teksten.» Dette er en av mange grunnløse spekulasjoner i bloggteksten hans.
Én av grunnene til at jeg ikke gikk nærmere inn på dette, foruten plasshensyn, er fordi forbeholdet er uttrykkelig hensyntatt i studiene jeg refererer til. Det er ikke sånn at forskerne har glemt den strengt tatt innlysende innvendingen Tjomlid flagger som et slags eureka-øyeblikk.
En av artiklene nevnt ovenfor, medforfattet av Sosson Tadadjeu ved University of Dschang i Kamerun, tar for seg denne innvendingen i andre avsnitt i introduksjonen:
«One argument that emerged was that, since very few African countries have sufficient and appropriate diagnostic capacities, the number of cases are largely underreported. However, as explained by Dr John Nkengasong, head of the African Center of Disease Control and Prevention, the fact that health facilities are still not overwhelmed by patients may rule out this hypothesis.»
Jeg refererte også til artikkelen «The impact of COVID-19 has been lower in Africa. We explore the reasons». Denne artikkelen behandler også testkapasitet-hypotesen i introduksjonen.
Studien som artikkelen er basert på er forfattet av 11 forskere hvorav 7 av dem jobber ved forskjellige universiteter i subsaharisk Afrika. I følge Tjomlid har også disse undervurdert lav testkapasitet i sine egne hjemland, selv om de skriver utførlig om hypotesen i studien. De behandler seks hypoteser om årsaken til lave dødstall i Afrika, blant dem lav testkapasitet. De skriver:
«Although low testing rates likely resulted in a much lower case rate, the lack of hospital overcrowding and widespread deaths likely resulted from lower morbidity and mortality in this region. This would suggest a lower predisposition to severe illness.»
Igjen ser de på det faktiske antallet innleggelser og dødsfall, og merker seg det empiriske faktum at sykehusene ikke er overbelastet og at store mengder dødsfall mangler. I tillegg presiseres at spørsmålet er dødelighet, ikke antall smittetilfeller – et poeng som Tjomlid ikke virker å forstå.
Forskerne har ikke oversett testkapasitet-hypotesen, de har vurdert og tilsidesatt den. De vurderer flere andre aktuelle og logiske hypoteser, blant annet at fraværet av risikofaktorer spiller en vesentlig rolle.
Hvis covid faktisk skulle være like ille eller verre i Afrika enn resten av verden, så må afrikanerne ha en reaksjon på covid som er annerledes enn alle andre steder i verden. Det vil si, at de veletablerte risikofaktorene ikke gjelder for subsaharisk Afrika. Her er bevisbyrden på Tjomlid. Enten må han motbevise at risikofaktorer eksisterer, eller forklare hvorfor de ikke gjelder for afrikanere.
Flyktige tall
Gunnar Tjomlid finner det for godt å avfeie studiene jeg henviste til fordi han påstår at “vi ikke vet om det egentlig stemmer”. Sannsynligvis har han ikke lest dem, eller ikke brydd seg med å gjøre en faktisk kritikk. Studiene han selv presenterer støtter ikke hverandre, støtter ikke Tjomlids argument, og har ingen garanti for egentlighet overhodet. Han har et fullstendig ukritisk forhold til dem, noe vi må gjøre opp for her.
Bloggeren åpner med å snu ryggen til Afrika og se mot India, hvor han forteller at «flere studier» tyder på at reelle dødstall «kan ha vært ha vært så mye som ti ganger høyere». Målet hans er å så generell tvil om alle tall som er hentet i lavinntektsland.
Han lenker til en artikkel som omtaler kun én studie fra India, hvor forskere har forsøkt å modellere overdødelighet i milliardnasjonen som ikke fører offisiell statistikk på dødelighet. Den har lite relevans for tilstanden i subsaharisk Afrika, med mindre man legger alle lavinntektsland i samme bås, og overser at spesifikke geografiske og demografiske forhold relaterer til dødelighet for covid. Én interessant observasjon fra forskerne bak studien er dette: «Estimating COVID-deaths with statistical confidence may prove elusive.»
Modellering med tvilsomt grunnlag
Tjomlid fortsetter med å vise til noen avisartikler som han anerkjenner er kun anekdotisk, før han stiller spørsmålet «så hva viser forskningen?» Å betegne «forskningen» i bestemt form er en måte å late som at et par rapporter representerer all forskning som helhet. Vi kan heller se på den spesifikke forskningen som Gunnar Tjomlid refererer til. Det første er en studie som har forsøkt å modellere hvor mange som kan ha blitt smittet og dødd av covid i Khartoum, Sudan.
Først kan jeg nevne, for hva det er verdt, at Sudan strengt tatt ikke inngår i subsaharisk Afrika.
Forskerne tar en rekke forbehold og gjør en serie antagelser i konstruksjonen av modelleringen. Eksempelvis, for å anslå smittenivået har de basert seg på to undersøkelser: en frivillig spørreundersøkelse i sosiale medier hvor smitte ble bestemt ut ifra deltakernes selvrapportering av symptomer, og en undersøkelse som målte 1.100 frivillige deltakere med PCR-test og en ICT-test for å finne seroprevalens – utbredelsen av antistoffer.
Studien anerkjenner at disse undersøkelsene ikke har et representativt utvalg, og sannsynligvis selekterer for folk som har hatt covid. De forsøker å korrigere for dette i modelleringene – eksempelvis har de antatt at i undersøkelsen på sosiale medier var det to ganger så sannsynlig at allerede smittede ville delta. De oppgir ingen begrunnelse for beregningen av den sannsynligheten, annet enn deres egen antagelse.
Dette er bare ett av mange matematiske krumspring som tas for å kompensere for fravær av empiri og pålitelige undersøkelser.
I en metaanalyse Tjomlid senere henviser til med stor iver, kan vi lese dette om ikke-representative utvalg i seroprevalens-studier:
«As has been demonstrated in previously published work, even relatively minor divergences from population sampling can influence the seroprevalence enormously. Indeed, as demonstrated in Manaus (22), estimates of seroprevalence derived from biased blood donor samples, while useful in some ways, can provide very misleading estimates of the proportion of people who have had a past infection.»
Det er så mye usikkerhet knyttet til disse beregningene at de har lite annen nytte enn det rent akademiske.
Modelleringen fra Sudan kan heller ikke fortelle hva situasjonen er og har vært i subsahariske land. Én modellering spekket med usikkerheter, hentet fra én kaotisk millionby, kan ikke tjene som en indikasjon på dødelighet av en sykdom på et helt kontinent. Det er som om en sudansk faktasjekker antok at dødeligheten i Nord-Italia under første bølge var indikativ for tilstanden i hele Europa et år framover, eller fastslo tilstanden i hele Norge ved å se kun på tall fra Oslo Øst. Bortsett fra at dødeligheten ville vært basert i modelleringer uten pålitelig tallgrunnlag.
De egentlig modellerte tallene
Spørsmålet om disse egentlige eller virkelige tallene forutsetter en ideell verden hvor rene tall er tilgjengelig, tall som ikke er avledet av konkret empiri. Man kunne også sagt at de “egentlige” tallene er de registrerte tallene – det vil si, der hvor pålitelige tester faktisk er foretatt, en diagnose ble gitt, og et faktisk menneske ble registrert som omkommet. Men Tjomlids argument forutsetter at tallene som egentlig stemmer befinner seg i et abstrakt hinsidige. Metoden mange hegner til for å nærme seg dette hinsidige er matematiske modelleringer.
Folk som er forelsket i kvantifisering har en tendens til å glemme at tall som samles inn av mennesker er belemret med menneskelig svikt. Disse tallene har ikke samme renhet som dem man finner i pur matematisk abstraksjon, selv om de er til forveksling like.
Alle som har fulgt med på hvordan modelleringene har prestert underveis i pandemien vet at de har bommet grovt gjentatte ganger. Å skulle gjøre en tilfredsstillende modellering av utviklingen til et hittil ukjent virus som er spredd globalt, et virus man ikke har tilstrekkelig forståelse om eller historisk data på, er nært umulig. Å innbille seg at resultatene fra disse modelleringene representerer noe slags platonsk egentlighet, er grundig forvirret. Det er som å spille Counterstrike og tro at du er forberedt på krig.
De fleste modelleringer vi har sett forsøker å forutsi fremtiden. I modelleringene Tjomlid legger frem har de forsøkt å forutsi fortiden – hvor mange som ble smittet eller døde. Behovet for modellering oppsto fordi konkrete sansbare data er antatt mangelfullt eller fraværende. Resultatene fra disse modellene kan aldri bekreftes empirisk.
Interessant nok er gjerne modellene som spår fremtiden også unntatt empirisk bekreftelse, fordi en mengde faktorer blir hentet inn som unnskyldning for at modellene bommer. Likevel går man tilbake til dem, og baserer tiltak i deres spådommer, i troen på å nærme seg en virkelighet som er hinsides hva vi kan måle.
Covid og dødelighet i et likhus i Zambia
Tjomlids neste studie er fra et likhus i Zambia, hvor en angivelig høy forekomst av smitte skal indikere den massive underrapporteringen i Afrika. Men studien har flere usikkerhetsmomenter, svært begrenset tallgrunnlag, og noen mildt sagt drøye antydninger.
Studien er basert i PCR-tester utført på et likhus i Lusaka i perioden juni-september 2020. I denne perioden målte de i alt 372 personer, hvorav 364 ble benyttet. Dette er hele fundamentet for studien.
Ved PCR-test på opptil 40-45 sykluser fant de spor av SARS-CoV2 i 19.2 prosent av omkomne. Ved PCR-syklus under 40 sank tallet til 15.9 prosent. Andre forskere har satt 37 sykluser som øverste grense for troverdig resultat. Det totale antallet med delvis pålitelig positiv prøve var altså 58 personer.
Blant de 70 personene de registrerte (inkludert 12 personer med positiv prøve fra PCR-test med over 40 sykluser) avgjorde forskerne at 44 av dem sannsynligvis hadde covid-19 da de døde («probable covid-19»), og ytterligere 7 personer var «mulig» («possible») covid-19 . Dette har de anslått på basis av tilstedeværelsen av symptomer som feber og/eller luftveissymptomer. Symptomene ble beskrevet av pårørende i 64 prosent av tilfellene, en andel som døde utenfor helseinstitusjoner. Med andre ord, hvis en pårørende har fortalt at den omkomne hadde feber i tiden før dødsfallet, så ble det anslått at personen døde av eller med covid-19.
Gjennomsnittsalderen på de omkomne med positiv test var 48 år. Forventet levealder i Zambia er for øvrig 53 år.
Stridsspørsmålet er hvorvidt covid faktisk forårsaket disse dødsfallene. Blant de 70 avdøde ble det funnet følgende underliggende sykdommer:
- 31 prosent hadde tuberkulose.
- 27 prosent hadde høyt blodtrykk.
- 23 prosent hadde HIV/AIDS.
- 17 prosent var alkoholikere.
- 13 prosent hadde diabetes.
- 6 prosent hadde kreft.
- 7 prosent led av underernæring
- 7 prosent hadde kronisk lungesykdom, blant annet emfysem
- 4 prosent hadde malaria
Forskerne skriver at «Inferring causality is a challenge in postmortem studies: covid-19 may have a direct or indirect role in deaths or could be coincidental.» Utfordrende indeed.
Senere siterer de amerikanske CDCs retningslinjer for hvordan man definerer et coviddødsfall: «… for deaths in which SARSCoV-2 is detected, the virus should be assumed to be the direct or underlying cause of death, in the absence of exonerating circumstances.» Hva som utgjør «exonerating» (frigjørende/frifinnende) omstendigheter kan man sikkert diskutere hele natta lang. Man skulle tro tuberkulose og AIDS var gode kandidater.
Apokalyptisk dødelighet i Zambia
Forskerne har tro på at de har testet et representativt utvalg. I den grad det stemmer, så kan målingene vise et mulig gjennomsnitt av befolkningen som var virusbærere i den aktuelle perioden og månedene før. I tilfellet Lusaka var det altså enten 15.9 prosent eller 19.2 prosent, i følge studien på likhuset som målte 364 omkomne personer.
Til sammenligning kan vi se på det estimerte antallet faktiske smittetilfeller i New York mai 2020. En måling hos et stort frivillig utvalg viste antistoffer hos 19.9 prosent av New Yorks innbyggere. Blant disse ble dødeligheten (IFR) anslått å være 1.4 prosent for gruppen som helhet. Denne var angitt uten aldersspesifisering, og i dag er eksempelvis IFR for aldersgruppen 45-54 i USA på 0.23 prosent.
Det vesentlige er ikke hvor mange som fikk påvist SARS-CoV2 via PCR en gitt periode, men hvor mange som eventuelt døde av sykdom fra viruset.
Studien fra Zambia sier ikke rett ut at covid-19 var dødsårsak for de 44+7 personene med sannsynlig eller mulig covid-19, men den går langt i å antyde det. Hvis så var tilfellet, ville vi ha en dødelighet blant smittede (IFR) på omlag 71 prosent. Et katastrofalt, apokalyptisk høyt tall, himmelhøyt over alle målinger i hele verden. I metaanalysen Tjomlid senere trekker frem, som vi straks skal se på, finnes en IFR for Nairobi, Kenya. Den var målt til 0.07 prosent. Altså tusen ganger lavere.
Hvis opp mot 20 prosent av Zambias befolkning har blitt smittet, og den uhørte nasjonale IFR var på 71 prosent blant Zambias 16.4 millioner innbyggere, ville det innebære 2.3 millioner coviddødsfall.
Her er det noe som skurrer. Mulig er de dårlige til å telle i Afrika, slik Tjomlid antar, men dette virker noe i overkant.
Tvilsomt forhold til nøyaktighet
Studien fra Zambia nevnes også i en metaanalyse som er bloggerens trumfkort. Han beskriver den som «enda spiker i kista» på mitt «sentrale premiss», men den analysen er mer en spiker i frontallappen til Gunnar Tjomlid.
Allerede introduksjonen til metaanalysen gir grunn til skepsis om forfatternes forhold til objektivitet og nøyaktighet. Der henviser de til studien fra Zambia, og skriver: «This study has continued as an epidemiological investigation, and found that COVID-19 may have caused up to 87 prosent of all deaths in Zambia in mid-2021.» Dette høres unektelig ganske vilt ut – så vilt at det knapt kan bli trodd.
Men kilden de henviser til, en artikkel i The Conversation fra forskerne bak Lusaka-studien, skriver ikke dette. For det første skriver de ikke «mid-2021», men juni 2021. For det andre skriver de ikke at covid «may have caused» altså forårsaket, disse dødsfallene, men at spor av SARS-CoV2 ble funnet i 87 prosent av likene i den måneden, på det ene likhuset i Lukasa – altså ikke i hele Zambia. Å påstå at dette indikerer at 87 prosent av alle dødsfall i Zambia mid-2021 var forårsaket av covid, er galt på grensen til bevisst villedning. Det ville for øvrig forutsatt en IFR på 100 prosent.
Denne grove feilrepresenteringen kaster en skygge av tvil over hele analysen deres.
Metaanalyse med svak relevans
Selve metaanalysen har forsøkt å angi dødelighet for covid i lavinntektsland.
Studien er en måned gammel og ikke fagfellevurdert, og har en overvekt av tall fra India og Sør-Amerika. Av 2347 studier de har funnet var det 56 studier fra 21 land som slapp gjennom nåløyet. Blant annet ble studier som viste null dødsfall ekskludert, samt studier fra distrikter med mindre enn 15.000 innbyggere.
Å ekskludere alle studier uten dødsfall innebærer selvfølgelig at dødeligheten går opp. Å trekke fra alle studier fra mindre distrikter er heller ikke trivielt i denne sammenhengen. For det første er Afrika et kontinent hvor 43 prosent av befolkningen bor i rurale områder. For det andre er nettopp geografiske faktorer en viktig markør for dødelighet.
Studien tar kun for seg 6 av 46 subsahariske land: Sør-Afrika, Kamerun, Nigeria, Mozambique, Sør-Sudan og Kenya. Av disse er bare Mozambique representert med mer enn ett distrikt. Seroprevalensen i Mozambique er for øvrig lav i deres analyse.
For subsahariske land viser rapporten kun en IFR for Nairobi, Kenya. Den er målt til 0.07 prosent. Med andre ord, en 99.93 prosent overlevelsesrate for alle infiserte av SARS-CoV2.
Min spalte tok spesifikt for seg subsaharisk Afrika minus Sør-Afrika, hvor det altså er registrert mye mindre smitte og død. Tjomlid mener å ha avvist dette utenom all tvil, ved å henvise til en analyse som tar for seg en minimal prosent av subsaharisk Afrika, og hvor eneste IFR som blir gitt er fra én by, hvor den var forsvinnende liten.
Hvis Tjomlid i det hele tatt har lest denne analysen, så er det uforståelig hvorfor han bruker den som et argument for sin sak. Antagelig er det fordi han ikke har forstått hva saken var i utgangspunktet, nemlig at covid er en sykdom som rammer annerledes gitt nasjoners geografi og demografi, at den har svært lav dødelighet for store grupper, og at unyansert massevaksinering er bortkastet.
IFR i U-land
Aldersbasert IFR er analysens «main output» skriver forskerne. Denne er lagt frem som et gjennomsnitt av alle studiene hentet fra India, Sør-Amerika og de subsahariske distriktene. Det vil si alle tallene er spleiset sammen, også de fra Sør-Amerika som har hatt uvanlig høye dødstall på offisiell statistikk.
Tross uklar relevans for subsaharisk Afrika, kan jeg likevel nevne hva metaanalysen oppdaget angående IFR i u-land versus i-land.
I aldersgruppen 0-10 år ble den målt til 0.005 prosent i u-land, mot 0.002 prosent i i-land.
Gruppen under 30 år hadde en IFR på 0.044 prosent i u-land.
Gruppen under 20 år hadde en IFR på 0.015 prosent.
Gruppen under 15 år hadde en IFR på 0.008 prosent.
Gjennomsnittsalder i subsaharisk Afrika er for øvrig 18 år.
Alle data?
Tjomlid nærmer seg avslutningen med denne juvelen:
«Vi vil nok aldri få vite de reelle smitte- og dødstall i afrikanske land, men alle data peker i retning av at disse åpenbart er mange ganger høyere enn de offisielle tallene. Og denne siste metaanalysen tyder på at det ikke er slik at afrikanere «tåler» covid-19 bedre enn oss. Nei, tvert imot er dødeligheten sannsynligvis betydelig høyere fra covid-19 i afrikanske land. Det blir bare ikke registrert i offisiell helsestatistikk.»
Igjen er dette bare rot. Først slår han fast at vi aldri får vite de reelle tallene – noe som er riktig – før han konkluderer at alle data (et par studier i et begrenset område) peker mot enorme dødstall. Ja, bortsett fra de faktiske data, alle kjente risikofaktorer, og IFR fra en ny metaanalyse.
Han presterer igjen å totalt misforstå argumentet til en rekke forskere: det er ikke at afrikanere «tåler» covid bedre enn «oss», men at demografien i subsaharisk Afrika tilsier at denne befolkningen har langt færre risikofaktorer for alvorlig sykdom og død. Det er tvert imot Tjomlid som uten belegg argumenterer for at afrikanere tåler covid mye dårligere enn alle andre.
Ingen er uenig i at underrapportering har forekommet. Studiene jeg viste til tok det for gitt, men spørsmålet er omfanget. Studiene konsentrerte seg om andre mulige forklaringer på de faktisk lave dødstallene. I tillegg er spørsmålet hvor mange som har dødd av covid, ikke hvor mange som har blitt smittet.
Å gå fra eksistensen av underrapportering, til at covid er en katastrofe i Afrika som overskygger alle andre utfordringer, er helt ute. Enda mer ute er promoteringen av unyansert massevaksinering på kontinentnivå.
Alder, måling og dødelighet i Europa og subsaharisk Afrika
Tjomlid er overbevist om at dødeligheten i Afrika er “betydelig høyere” enn offisielle tall, basert i utilstrekkelige tall fra noen få distrikt. Ok, men hvor mye høyere? To ganger, eller ti ganger, eller femti ganger høyere? Hvilken sannsynlighet vil han tilskrive hver enkelt faktor?
Ghana og Mozambique har et sammenlagt befolkningstall på cirka 64 millioner mennesker, og har 3094 offisielt registrerte dødsfall av covid. For å komme opp på nivå med for eksempel Frankrike eller Storbrittania som har tilsvarende befolkningstall, må man gange dødsfallene med rundt 40. Offisielle tall kan altså være feil med 10-gangen, og fortsatt være milelangt unna europeiske dødstall. Det er vanskelig å skjule lik blir det sagt, og noen må eventuelt gjøre rede for over 100 000 av dem i disse landene.
Storbrittania har utført 322 millioner tester, som er fem ganger mer enn befolkningstallet. Hva er et tilstrekkelig antall tester for å finne de egentlige tallene?
Offisielle dødstall i Storbrittania favner de som døde innen 60 dager etter positiv prøve, eller hvor covid er nevnt (mentioned) på dødsattesten. Fra juni 2020 til januar 2021 døde 66 000 i Storbrittania av eller med covid. Alderssammensetningen til disse var som følger: 55 000 (83 prosent) var over 70 år, og nesten 40 000 (60 prosent) var over 80 år.
I Storbrittania er 18,5 prosent av befolkningen over 65 år, som er 12.4 millioner mennesker. I Ghana er 4,3 prosent av befolkningen over 65 år, i Mozambique er tallet 2.9 prosent. Sammenlagt er det cirka 2 millioner mennesker over 65 år. Hvor mange som er over 70 år, enn si 80 år, vites ikke.
Forventet levealder for en mann i Mozambique er 53.3 år. I Storbrittania er den 78,6 år.
I Ghana er 58 prosent av befolkningen under 25 år. I følge ovenfornevnte metaanalyse er overlevelsesraten for covid i denne gruppen 99.975 prosent.
Vaksinering av risikogrupper
Forventet levealder på vaksinen er nå seks til ni måneder.
Saken er at du kan gange de offisielle dødstallene med hundre, og fremdeles ikke finne noen troverdig rettferdiggjøring for massevaksinering, verken for å beskytte befolkningen eller for å utrydde mutasjoner.
Det bør nevnes at ingen av studiene Tjomlid refererer til anbefaler noe så vanvittig. Forskerne bak metaanalysen konkluderer at en målrettet vaksinasjonskampanje er ønskelig – det vil si en som retter seg mot risikogrupper. Dette er en utmerket idé. Det vil også minske omfanget betraktelig, i og med at det er veldig få i risikogruppen for covid i subsaharisk Afrika.
Jeg støtter helhjertet at alle norske vaksinedoser som var tiltenkt gruppen under 40 år bør øyeblikkelig sendes til subsaharisk Afrika, og målrettet promoteres til afrikanere i faktiske risikogrupper. Jeg håper på et Amen fra Tjomlid på dette.
Den verste sykdommen
Jeg skrev at malaria er en langt større utfordring enn covid, og rammer mye mer brutalt. Men Tjomlid girer opp synsingen og vil sette covid på førsteplassen av afrikanske helseutfordringer, og har dette å si om forholdet mellom malaria og covid.
«Samtidig bommer han grovt når han sammenligner dødstall fra malaria med dødstall fra covid-19 ettersom malaria er et problem som har vært fulgt i mange tiår av internasjonale organisasjoner, og dødstallene der er nok mye mer pålitelige enn dødstallene fra covid-19. Legger vi til grunn at dødeligheten fra covid mest sannsynlig er mange ganger ganger [sic] høyere enn de offisielle tallene viser, noe flere studier altså demonstrerer, er allerede covid-19 er større helseproblem enn det malaria er i subsaharisk Afrika.»
Avsnitt som dette er ren gjetning, og et angrep på alminnelig anstendighet.
Påstanden om at covid er et større problem enn malaria er bare oppspinn, og det ignorerer igjen det groteske faktum at malaria rammer de aller yngste barna verst. 67 prosent av alle malariadødsfall er blant barn under 5 år. Du kan gange antallet barn som har dødd av covid i Afrika med 1 000 og fremdeles ikke nå opp til det antallet barn under 5 år som dør av malaria hvert år – altså opp mot 300 000. Barn dør som kjent ekstremt sjelden av covid.
Han antar at tellingen av malaria er mye mer pålitelig, uten annet enn egen synsing som kilde. OECD ser annerledes på det. «Underreporting of malaria cases and deaths remain a major challenge in countries with inadequate and limited access to health services and weak surveillance systems.»
I tillegg har altså skremselen om covid ført til at mange kvier seg for å oppsøke legehjelp. Skal vi følge Tjomlids eksempel og stikke fingeren i lufta og føle noen sannsynligheter, så kan dette ha ført til titusenvis av unødvendige malariadødsfall.
Tjomlid finner også grunn til å påpeke at Norge donerer penger til bekjempelse av malaria, som en måte å avvise min observasjon om at få snakker om barn som dør av malaria. Atter en gang overser han poenget. Når så du sist en overskrift om dødeligheten for barn av malaria? Når skrev Aftenposten en leder om det? Har Saksynt viet en faktasjekk til problemet? Hvem har modellert hvor mange flere barn som døde av malaria pga. lockdown, og sammenlignet det med antall barn som døde av covid?
Mutasjonene som truer oss
Aftenposten skrev om covid i Afrika fordi de var bekymret for at hypotetiske mutanter skal oppstå der og true oss. Altså grunnleggende selvsentrert. Deres leder hadde ingenting med afrikaneres beste å gjøre, men heller med å forfekte mer angst og en spesifikk historie om covid. Oppfordringen om massevaksineringen er en måte å rettferdiggjøre både vårt eget smittevern og snart to år med unyansert krisemaksimering fra nesten alle medier.
Tjomlid ser ikke ut til å operere med noen distinksjon mellom å vaksinere mot mutanter og mot sykdom, og har lite interesse for den enorme praktiske forskjellen på disse.
Han refererer til en eller annen innbilt vitenskapelig konsensus om muteringsprosessen til et nyoppdaget virus som er spredd globalt, som han ikke gidder å gå nærmere inn på, og det gidder ikke jeg heller. Men man kan jo stille et par spørsmål.
Hvilken grad av sannsynlighet kan vi feste til teorien om at massevaksinering av alle i Afrika vil forhindre nye mutasjoner? Hvor sannsynlig bør det være før Pfizer får første av mange bestillinger på én milliard doser? Hva er sannsynligheten for at massevaksinering avler sine egne mutasjoner? Finnes det noen data på hva som skjer når hele planeten skal vaksineres samtidig midt i en global pandemi, og er noen bekymret for hva et slikt eksperiment kan forårsake av uintenderte konsekvenser?
Spiller det noen rolle for mutasjonsfaren at vaksinene ser ut til å miste effekt mot smitte etter noen måneder, og at smittetallene i England nå er høyere blant vaksinerte enn uvaksinerte? Spørsmålene er endeløse, for de som tar seg bryet med å spørre.
Et kaos av kriser og død
På et virtuelt møte i FNs sikkerhetsråd i april 2020, hadde David Beasley fra World Food Program en advarsel til verdens ledere. Han innledet slik:
“In my conversations with world leaders over the past many months, before the Coronavirus even became an issue, I was saying that 2020 would be facing the worst humanitarian crisis since World War II for a number of reasons. (…)
The deepening crises in places like South Sudan and, as Jan Egeland will no doubt set out, Burkina Faso and the Central Sahel region. The desert locust swarms in Africa. (…) The economic crisis in Lebanon affecting millions of Syrian refugees. DRC, Sudan, Ethiopia. And the list goes on. We’re already facing a perfect storm.
So today, with COVID-19, I want to stress that we are not only facing a global health pandemic but also a global humanitarian catastrophe. Millions of civilians living in conflict-scarred nations, including many women and children, face being pushed to the brink of starvation, with the spectre of famine a very real and dangerous possibility.”
I denne situasjonen vil enkelte prioritere en ekstremt ressurskrevende massevaksinasjon i Afrika for en hypotetisk og ikke-verifiserbar mulighet til å forhindre mutasjoner. Dette blant aldersgrupper med en overlevelsesrate på mellom 99.995 prosent for de yngste, til 99.87 prosent for de under 40 år – i følge Tjomlids foretrukne analyse.
Hva er Gunnar Tjomlids løsning hvis 40 prosent av Kongo motsetter seg vaksinering, og dermed utgjør en hypotetisk mutasjonsfare for alle moralske rasjonelle filantroper i Oslo? Bør de tvangsmedisineres for å beskytte Norge? Hvilke sanksjoner bør i så fall settes i verk? Bør afrikanere som eventuelt vegrer seg for vaksinering nektes å gå på jobb, hvis de skulle ha en jobb? Eller er det kongolesernes velferd som står i sentrum? To millioner barn er truet av sult der pga. krig – skal de få en brødskive sammen med vaksinen?
Det meste av dette har enten gått over hodet på Gunnar Tjomlid, ellers har han bevisst oversett det. For han er det nok å si «følg vitenskapen», samtidig som han ignorerer vitenskap og absolutt alt som imøtegår den abstraherte fantasiverdenen han leker i.
Skråsikkerhet helt uten grunnlag
Tjomlid påberoper seg en sikkerhet som ikke eksisterer. Han har mikroskopisk grunnlag for å konkludere noe som helst om situasjonen i subsaharisk Afrika, annet enn bias og en på forhånd gitt konklusjon om at covid dreper alle overalt. Dette er ikke en vitenskapelig søken etter å motbevise hypotesen, men en aktiv søken etter nye ad-hoc-teorier som kan forklare mangelen på bevis. Bloggeren smykker seg med å være skeptiker, men skepsisen beveger seg bare i én retning, noe som gjør han mer til dogmatiker enn skeptiker.
Ønsket om å ignorere kompleksiteten i saken er Tjomlids største svakhet, og den avslører en merkelig lidenskap og interesse for at covid skal være på en viss måte, og må behandles deretter med inngripende tiltak fra myndighetene.
Såkalte skeptikere og en serie selvoppnevnt ansvarlige borgere har gjort covid til en kamparena for å slåss mot det de forakter mest: de irrasjonelle, uvitenskapelige og konspiratoriske, de som ikke aksepterer gjeldende autoriteter, eller den etablerte forvaltningen av sannheten.
De har låst seg i en self-defeating posisjon hvor jo mindre alvorlig covid er, desto verre er det for dem og alt de tror på. Dette har forplantet seg i store deler av media som hopper på enhver anledning til å blåse opp alle utbrudd og dødsfall, og overser alt som modererer og nyanserer alvorlighetsgraden. Etter snart to år med overoppheting har de ingen vei tilbake.
Eksistensen av risikofaktorer er veldig problematisk for de som tviholder på en forestilling om covid som et fordomsfritt virus. At viruset rammer forskjellig og begrenset utfordrer fundamentet for både lockdown og massevaksinering, samt den generelle angsten som blir forsøkt utdelt egalitært til hele befolkningen. Risikofaktorer utfordrer likhetstanken, og går på tvers av en idealistisk forestilling om rettferdighet. Men virus har ingen etiske prinsipper, de angriper amoralsk og likegyldig. Viruset dreper dem det oppfatter som svakest.
Et abstrakt tankeunivers
Det komiske er at hele diskusjonen er rent teoretisk. Norge kommer ikke til å donere sine tredjedoser til Afrika. Dette var et slags etisk tankeeksperiment, en øvelse i å innta et helt urealistisk men moralsk overlegent standpunkt. Det innebærer ingen faktisk handling eller innsats, er ikke gjennomførbart, og tjener kun til å skinne et lys på de som forfekter det.
Tjomlid slenger seg på og fastslår på et rent teoretisk nivå at han er for å vaksinere Afrika med norske boosters. Men der stopper det. For det kommer ikke til å skje. Men han kan klappe seg selv på ryggen og skinne i en etisk abstraksjon.
Eller hva vet jeg? Kanskje Regjeringen Støre kommer med en oppsiktsvekkende melding om at Norge har eksportert de dyrebare vaksinene våre, og håper det vil bidra til å minske mutasjonsfaren i Afrika. Dessverre viser det seg at tredje- og fjerdedoser er nødvendig for å beskytte de svakeste, og mens vi venter på dem må samfunnet stenges ned på nytt. Håper alle forstår.
Noe av poenget var å vise hvor tomt det er å komme med sånne oppfordringer, hvor ingen konkrete grep blir henvist til, bare et halvhjertet godhjertet ønske om forbedring. Det er covidvarianten av å demonstrere for fred i verden. Flott det. Ok, hva er trinn 1?
Hvis du befinner deg i et abstrakt tankeunivers som har ingen kontakt med virkeligheten, hvor moralsk og intellektuell posering er viktigere enn løsninger som fungerer, så kan sikkert utopiske forslag fremstå smarte. Men det hjelper ingenting. Tvert imot gjør det alt verre, og bidrar bare til å smøre fryktmaskineriet som media nyter økonomisk godt av, og som myndigheter verden over bruker til å rettferdiggjøre stadig mer inngripende kontrollmekanismer.
