Choi nevner mange varierte eksempler på scenenekt eller sensur i sitt innlegg, slik som den kinesiske tennisstjernen Peng Shuai, som har forsvunnet sporløst etter å ha varslet om seksuell trakassering, og Khio-studentene som fikk politibeskyttelse som følge av truende plakater om at de skulle «vrækes». Regimepålagt sensur i Ungarn blir også nevnt. Ingenting av dette er greit. Den ungarske stat har en plikt til å respektere ytringsfriheten til innbyggerne. Voldstrusler er straffbart. Det virker også som Peng Shuai har blitt offer for en straffbar handling, selv om det er litt uklart hva som har skjedd med henne.
Men for Choi er scenenekt mye mer enn dette. Alle stemmer bør slippe til, og alle som «dogmatisk» utelukker andre for å posisjonere seg selv, driver en form for scenenekt. Choi trekker frem en anmeldelse av den innvandringskritiske boken «Mot nasjonalt sammenbrudd» som et alarmerende eksempel. Anmeldelsen kom ikke på trykk i litteraturtidsskriftet Prosa, tilsynelatende begrunnet i det innvandringskritiske synet boken forfekter.
Det vil alltid være en grense mellom hva som er innenfor og utenfor, mellom mainstream og det ekstreme. Choi mener grensen bør gå ved det straffbare. Alt bør være innenfor, så lenge det ikke er ulovlig. Når en redaktør dogmatisk nekter å gi plass til en lovlig ytring, er det scenenekt. Det som er utenfor skal bli innenfor, det ekstreme skal bli mainstream.
Men alt som er lovlig er allerede innenfor. Det er lov å ytre hva man vil, innenfor lovens rammer. Dersom man ikke slipper til i tidsskriftet Prosa, kan man heller prøve Resett. Og de som ikke slipper til i Resett, kan heller prøve Prosa. Det har aldri vært så lett å kringkaste meningene sine som nå. De som er misfornøyd med etablerte kanaler, kan enkelt etablere nye. Dersom Resett eller Prosa ikke tilfredsstiller, finnes det mange andre kanaler man kan benytte.
Samtidig må hver redaktør få lov til å forme sitt eget medium. Sian har rett til å ytre seg på torget, men Sian bør ikke ha rett til å få plass i ethvert medium. Dette er et redaksjonelt valg som hver redaktør må få lov til å ta selv. Dette er ikke scenenekt, men «alminnelig redigering», slik Choi kaller det. Grensen mellom det lovlige og ulovlige er i konstant endring, og formes ikke bare domstolene. Domstolene utvikler seg i takt med samfunnsutviklingen, som formes av redaktører og alle andre som deltar i samfunnsdebatten. Den enkelte redaktør må derfor ta et aktivt valg om hvor grensene går for eget medium.
Choi står selvsagt fri til å forfekte den ideelle offentlige samtalen, der alle får delta på likeverdige vilkår. Jeg deler idealet, men i praksis tenker jeg det er naivt å tro at man kan få til en god offentlig samtale med alle og enhver. I panelsamtalen 10. november på Litteraturhuset fikk Choi spørsmål om han hadde noen grenser for hvem han ville gidde å bruke tid på. Er det for eksempel nyttig å bruke tid på en konspirasjonsteoretiker som tror at 11. september var en inside job? Ja, mente Choi. Nei, mener jeg. Jeg bør i alle fall ikke ha noen plikt til å bruke tiden min på å diskutere med en konspirasjonsteoretiker. Og en slik plikt bør heller ikke media ha. Det å prioritere noen bort, selv om det er begrunnet i meningene de har, må være helt greit.
Jeg tror Choi og jeg ønsker mye av det samme. Jeg er også for meningsmangfold. Innvandringskritiske stemmer bør få slippe til. Det samme bør folk som er kritisk til et tredje juridisk kjønn. Og disse slipper i stor grad til i dag, selv om kanskje ikke alle får slippe til i tidsskriftet Prosa. Men det finnes også en grense for hva offentligheten bør bruke tiden sin på, og denne grensen går ikke ved skillet mellom lovlige og ulovlige ytringer. Den offentlige samtalen er en begrenset ressurs. Alle har rett til å ytre seg, men vi har verken tid eller plikt til å gi alle oppmerksomhet. Det er ikke noe stort problem for den liberale samfunnsorden om vi unnlater å gi oppmerksomhet til folk som tror at jorden er flat eller at Titanic aldri sank.
Les også: Scenenekt er definitivt et problem
