fbpx
Visste du at scenenekt kan føre til vold?

Scenenekt er definitivt et problem, og det kan defineres

Sjefredaktør Danby Choi i panelsamtale om scenenekt på Litteraturhuset i Oslo. (Foto: Mirjam Dorthea Berg.)
Sjefredaktør Danby Choi i panelsamtale om scenenekt på Litteraturhuset i Oslo. (Foto: Mirjam Dorthea Berg.)
I et innlegg i Subjekt beskylder advokat Lars Arnesen meg for å være naiv. Det er ikke så rart når han har misforstått hva jeg mener.
Sjanger Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens subjektive oppfatning av saken.
Saken er Onsdag 10. november arrangerte Civita og Menneskeverd en debatt om scenenekt.

Hva er egentlig scenenekt, spør advokat Lars Arnesen i Subjekt. Han virker heller forvirret etter å ha fått med seg onsdagens paneldebatt om scenenekt på Litteraturhuset i Oslo.

Der deltok undertegnede, og jeg etterlyste selv en begrepsavklaring flere ganger. Så jeg forstår Arnesen godt.

«Vi kan ikke løse et problem før vi vet hva problemet er», skriver han, og gir meg et behov for å forklare.

Definisjonen

Scenenekt, eller no-platforming, går ut på å nekte noen taletid eller plass i offentligheten med begrunnelse om at meningene deres kan være støtende eller hatefulle.

Annonse

Noen vil mene det er nødvendig for å hindre slike idéer i å spre seg, men hvilke idéer var ikke støtende til å begynne med?

Homobevegelsen? Neppe. Kvinnebevegelsen? Neppe. Borgerrettighetsbevegelsen? Neppe.

Og stemmer det at alt scenenekterne stempler som «hatefullt», faktisk er det? De siste årenes debatter viser at mange tror grensene går langt tidligere enn de egentlig gjør.

Håndhevelsen av rettslig ytringsfrihet i Norge fungerer dessuten sånn at hatefulle ytringer må politianmeldes og eventuelt straffes i ettertid, fordi at noe annet vil slå svært dårlig ut på ytringsfriheten, og åpne opp for sensur.

Kritikere, som meg selv, vil mene at scenenekt i mange tilfeller vil være et angrep på ytringsfriheten. Det er det særlig to grunner til.

For det første fordi at den straffer basert på en antakelse om at noen vil fremme en straffbar ytring, altså er den inspirert av forhåndssensur. For det andre fordi at scenenekt vil ramme dem ytringsfriheten er designet for å beskytte, nemlig meningsminoritetene.

Underveis i paneldebatten ramset jeg opp tilfeller av at mennesker med nye idéer opp gjennom historien hadde blitt korsfestet, brent, druknet, steinet og scenenektet. Scenenekt er med andre ord ikke et nytt fenomen.

Intoleranse for utfordrende ytringer er fremdeles helt vanlig i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Senest for noen dager siden forsvant den kinesiske tennisstjernen Peng Shuai sporløst, etter å ha varslet om seksuell trakassering fra høyt politisk hold. I Ungarn rammes for eksempel forskning og universiteter av regimepålagt sensur og nedstenging.

Derfor reagerer liberalere med avsky når man ser spor av lignende tendenser i Norge, og man trenger ikke være Staten selv for å tie sine meningsmotstandere. Scenenekt er en form for sosial, moralsk og kulturell variant med det samme formålet som sensur.

Definitivt et problem

Onsdag spurte Civita og Menneskeverd om scenenekt er et problem her hjemme i Norge. I panelet var jeg alene om å svare «definitivt», og jeg forklarte videre at de som ikke visste dette, ikke hadde fulgt nøye nok med.

I Subjekt har vi dekket dette fenomenet tett. Samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, Espen Goffeng og Alex Iversen har også bidratt sterkt til å katalogisere tilfellene.

Billedkunstneren Ina Bache-Wiig ble kastet ut av en utstilling for å ha trykket «like» på en video som harselerte med Pride. En debatt på Dagsnytt 18 ble skrotet som følge av at Kristine Karåla Øren i Norske dansekunstnere nektet å møte Are «Sløseriombudsmannen» Søberg. En meningsminoritet på Khio fikk politibeskyttelse som følge av truende plakater om at de skulle vrækes. Og så videre.

Til felles har scenenektere og sensurens støttespillere at de hevder å kjempe for en «større» sak enn de enkelte individenes ytringsfrihet. Meningsminoritetene har dog alltid vært upopulære til å begynne med, og å ha en såpass liten tillit til utfordrerne av «common sense» er historieløst. Vitenskap erstattes, og aller mest verdier og verdensanskuelser. For at samfunnet skal utvikle seg, må vi tillate det å bli utfordret.

Blant annet derfor er forsvaret for ytringsfriheten en prinsippsak. En prinsippsak som vanskelig lar seg kombinere med scenenekt.

Scenenekt blir et problem når meningsmajoriteten i samfunnet blir så selvrettferdig at den vil ty til autoritære virkemidler for å få bukt med sine meningsmotstandere. De har ofte hjertet på det rette stedet, men muligens en såpass sterk overbevisning at de ikke lenger har tillit til et skikkelig demokrati. De ønsker seg en skremmende «ren» offentlighet, og har en skuffende liten tro på at samfunnet beveger seg i debatten. De mener at det er likheten som styrker oss som samfunn, og ikke ulikheten, selv om demokratiet er tuftet på det stikk motsatte.

Forskere skal sparkes. Humorprogrammer skal slettes. Minnesbenker skal vekk. Scenenekt vitner om en intoleranse som gjør det vanskeligere å drive med demokratisk livsnødvendige fag som forskning, journalistikk og kunst.

Mørketall

Det vil dessuten være mørketall forbundet med scenenekt, fordi at de klokere arrangørene og redaktørene nødig vil begrunne en avlysning med politisk uenighet.

Dette problemet ble godt illustrert i konflikten rundt litteraturtidsskriftet Prosa i 2020.

Kort fortalt gikk dette ut på at redaktør Merete Røsvik først bestilte en anmeldelse av litteraturkritiker Per E. Hem. Sistnevnte skulle anmelde den innvandringskritiske boken «Mot nasjonalt sammenbrudd» av den tidligere Prosa- og Document-redaktøren Halvor Fosli.

Anmeldelsen tikker inn, men er ikke kritisk, slik redaktøren kanskje først håpet på. Den er faktisk svært positiv til innholdet i boken som kontroversielt nok vil begrense innvandring til Norge.

Plutselig ombestemmer Røsvik seg. Hun har ikke lest Foslis bok, men i mellomtiden har hun lest «Ytringsfrihet annotert» av Bjørn Stærk, en mann som støtter no-platforming av debattanter knyttet til Resett, Document og HRS.

Redaktør Røsvik skriver deretter til anmelder Per E. Hem at hun likevel ikke vil publisere teksten hans, fordi «eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som ‘innafor’».

PR-faglig uryddig og redaktørfaglig uprofesjonelt. Så hun prøver på nytt, og endrer forklaring til at selve anmeldelsen ikke var av god nok kvalitet. Språklig og sånt. Hadde hun bare sagt det fra start, så hadde dette gått under «scenenektradaren» og kamuflert seg i mørketallene, og heller blitt ansett som alminnelig redigering. Men e-posten hun sender til Per E. Hem avslører at redaktøren i Norges største litteraturtidsskrift sympatiserer med scenenekt som virkemiddel mot «noe større».

Scenenekt legitimerer offerrollen

Det er viktig å skille mellom redigering og scenenekt. At redaktører ikke inviterer enhver kontroversiell stemme til enhver debatt handler ikke om at redaktørene scenenekter dem. Det kan handle om noe så enkelt som at kildene er irrelevante. Redaktøren er dessuten suveren i sin egne publikasjon. Noe annet ville være høyst problematisk da hun tross alt er juridisk ansvarlig for innholdet.

Mange redaktører lærte nok av denne Prosa-saken. Vi får håpe at det bidro til mindre scenenekt, og ikke bare større mørketall. For spør du redaktørene selv, svarer de som regel at de «aldri» har unngått å omtale noe av frykt for reaksjonene.

Hvorfor spekulere når det finnes plenty av redaktører og andre som mener at scenenekt er legitimt.

Da Ytringsfrihetskommisjonen inviterte Resett-redaktør Helge Lurås til sitt innspillsmøte tidligere i høst, reagerte for eksempel Filter-redaktør Harald Klungtveit.

– Jeg håper at de forstår at invitasjonen i seg selv i verste fall kan gi legitimitet til den offerrollen som Resett og lignende ønsker å oppkonstruere, uttalte Klungtveit til Subjekt.

Det er et fristende argument, men regnestykket går ikke opp. For det er når et samlet pressekorps ikke inviterer Resett til debatt, at man gir legitimitet til den offerrollen Resett og lignende ønsker å «oppkonstruere».

Man gir – per definisjon – legitimitet til narrativet om at Resetts ytringsfrihet er truet. Fordi man gir dem enda et tilfelle av scenenekt.

Mot sin hensikt

I det hele tatt er jeg overbevist om at Resett og andre alternative medier eksisterer nettopp på grunn av at de ikke føler seg representert i rikspressen.

Derfor var jeg sterkt kritisk i et debattmøte hos Redaktørforeningen, da en redaktør uttalte at han aldri ville invitert Helge Lurås til et visst program. Vedkommendes utspill gir direkte legitimitet til en mistillit mot «MSM». Resett og kompani livnærer seg på denne typen uttalelser om at Resett og kompani ikke skal få delta i en redigert offentlighet.

Betyr det at vi må innføre scenetvang, slik politisk redaktør i Dagsavisen, Hege Ulstein, ironisk foreslo?

Selvfølgelig ikke. Det betyr bare at man ikke dogmatisk og uttrykkelig skal utelukke enkelte stemmer, meninger eller mennesker fra talerstolen for selv å posisjonere seg som innenfor. Og som forvaltere av ytringsfriheten bør redaktører være svært varsomme med å kommunisere noe sånt.

Å sende ut denne beskjeden er ikke bare uprofesjonelt og skadende for folks tillit til redaktørene, det er dessuten kontraproduktivt.

Rettferdig å invitere

Å tie våre meningsmotstandere gjør oss dummere, skrev den tidligere Klassekampen-sjefredaktøren Bjørgulv Braanen klokt. Men noen ganger er det til og med en plikt å invitere våre meningsmotstandere til debatt.

På årets første møte i Kringkastingsrådet ble Resett-redaktør Helge Lurås’ deltakelse i NRK-programmet «Debatten» diskutert etter flere klager.

Forfatter og rådsmedlem Bushra Ishaq var sterkt kritisk.

«Problemet mitt handler om retningen NRK går når redaktøren rettferdiggjør ikke bare Resett, men også aktører som Document, på bakgrunn av helheten i det disse formidler og verdigrunnlaget disse står for», sa Ishaq.

Å trekke frem «rettferdiggjøring», «verdigrunnlag» og «retning» i en journalistfaglig diskusjon om hvorvidt Helge Lurås skal få delta i «Debatten» vitner om en tidsriktig, men farlig misforståelse av medienes samfunnsoppdrag.

Helge Lurås var selve temaet for debatten denne tirsdagskvelden. Så å invitere ham til debatt handler ikke bare om å «rettferdiggjøre» den kritiserte parten eller hans/hennes syn. Det handler om å være rettferdig.

Så når Arnesen kaller meg naiv for å være grunnleggende positiv til at alle skal få uttale seg i mediene – fordi han er «uenig i at alle har rett til å slippe til i alle kanaler til enhver tid» – mener jeg han selv hopper bukk over nyansene.

Han har selvfølgelig rett i at ikke alle har rett til å slippe til i alle kanaler til enhver tid. Men noen ganger har enkelte faktisk rett til det.

«Vær varsom»-plakaten er helt tydelig på at de som utsettes for sterke beskyldninger skal ha adgang til samtidig imøtegåelse. Det handler om å la kritiserte part forsvare seg mot kritikk som er eller vil bli fremmet mot dem, fordi medier som fremmer kritikk av parter uten å gi dem mulighet til å forsvare seg ville være noe helt annet enn journalistikk – det ville være ideologisk/politisk aktivisme og grove overtramp av tilliten mediene har opparbeidet seg som informasjonsformidlere og arenaer for debatt.

Scenenekt kan føre til vold

Å tro at medier er enige med stemmene de inviterer til debatt, er en alvorlig misforståelse av medienes samfunnsoppdrag. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, slik det også lyder i VVP.

Dette handler heller ikke om å «gå i en retning», «rettferdiggjøre» eller å «legitimere» hver eneste stemme man inviterer til debatt. En slik terminologisk vridning gir journalistikken svært trange kår. Og en slik ideologisk indoktrineringen av alt fra journalistikk til kunst politiserer fag som ikke behøver å ha noe med politikk å gjøre, og hindrer oss i å utøve samfunnsoppdraget.

Pressen skal informere og rapportere om hva samfunnet består av, og selvfølgelig ikke helt ukritisk. Men folk har også selvstendig evne til refleksjon, og å gjøre seg opp sine egne meninger om hva som blir sagt i offentligheten. Det er på et slikt informert grunnlag de selv skal delta i demokratiet.

Selv tror jeg at å gjemme vekk, legge lokk på og tie meninger i samfunnet vil kunne få katastrofale følger.

Ekstremismeforsker Jacob Aasland Ravndal ved Senter for eksetremismeforskning på Universitetet i Oslo har sett nærmere på den såkalte trykkokerteorien, og er ikke i tvil. Scenenekt kan føre til vold. Forskningen viser at land med høyrepopulistiske partier har mindre sannsynlighet for høyreekstrem vold, fordi ytringsfriheten fungerer som en ventil. Man føler seg sett og hørt i samfunnet. Og det finnes altså en sammenheng mellom politisk undertrykkelse og politisk motivert vold.

Resonnerer nok hos de fleste

Gir ikke det fullstendig mening?

Å undertrykke meningene vi ikke liker er en ytterst radikal og marginal idé i et sivilisert og informert samfunn. Så jeg tror oppriktig at scenenekterne taper når de bringer debattene over til en debatt om ytringsfrihet.

Minibevegelser som Stopp islamiseringen av Norge (Sian) vil komme svært godt ut av slike metadebatter, og få status som ytringsfrihetsmartyrer.

Tilsvarsretten – i retten kjent som kontradiksjonen – resonnerer dessuten med den gjengse rettsfølelse. Folk forstår at det er urettferdig å skulle snakke om noen, og ikke med noen.

Selvfølgelig skal de få lov til å demonstrere. Selvfølgelig er det galt å angripe dem med stein, når de står der og benytter seg av ytringsfriheten sin. Selvfølgelig har de krav på politibeskyttelse når voldelige motdemonstranter viser seg.

Betyr det at «alle» medier «til enhver tid» må invitere konspirasjonsteoretikere, voldtektsmenn, klimafornektere og høyreekstremister til spaltene sine?

Selvfølgelig ikke. Hvem sa egentlig det?

Men det finnes på sin side gode grunner til at man av og til skal gjøre det, også utover de gangene man av presseetiske grunner «må».

For det første så delegitimerer man offerrollen deres. For det andre kan det redusere vold. For det tredje kan man stille dem til veggs.

Så må man heller ikke sause sammen alle nyanser, slik at alle til høyre for sentrum havner i bolken for kilder som kun skal inviteres for å «grilles». Det er ikke ulovlig å være innvandringskritisk. Heller ei å være kritisk til å innføre et tredje kjønn. Mange lesere vil finne velformulerte kritikere på disse områdene inspirerende. Og det er ikke så sikkert at pressen skal gå inn for å «gjøre noe» med vanlige folks meningsdannelse gjennom å nekte disse kritikerne en talerstol.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har både dybde og sladder fra norsk kulturliv. Avisen tar også til forsvar for noe av det viktigste å forsvare i vår tid, nemlig ytringsfriheten.


Bjarne Melgaard
Kunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar