Det foreslås nå at Norge skal ta inspirasjon fra Nepals kastesystemer, og innføre en tredje juridisk kjønnskategori. En tredje kjønnskategori skal være et alternativ for de som verken «føler seg» som kvinne eller mann.
At følelser skal legges til grunn for hvordan samfunnet forvalter identitetsmarkører er kontroversielt, og markerer et betydelig skift i forholdet mellom stat og individ. Menneskers følelser er i alle andre sammenhenger forstått som noe privat, og rettigheter forbundet med individers private følelser handler i alle andre sammenhenger om å beskytte individets privatrett, religionsfrihet, tankefrihet og ytringsfrihet. Retten til at individer skal kunne ha følelser i fred, uten innblanding fra staten, er en fundamental menneskerett. Men «følelser» er nå en variabel den norske stat bruker som identitetsmarkør for den norske befolkningen.
Statens tilgang og kartlegging av befolkningens følelser ble først gjort mulig i 2016 da loven om endring av juridisk kjønn resulterte i at en objektiv, biologisk definisjon av kjønn ble erstattet med en subjektiv, psykologisk definisjon av kjønn. Kjønn ble med dette en følelse. Denne endringen ble gjort uten konsekvensutredning, men en av konsekvensene ble at det nå er teknisk umulig å oppdrive en bekreftelse på om et individ er hunkjønn eller hankjønn fra folkeregistrert data. I stedet er alle norske innbyggere registrert med et kjønn som kategorisk referer til en privat, personlig, indre opplevelse: en følelse.
Det skeive patriarkatet
Tonje Gjevjon kritiserte denne endringen til daværende minister Bent Høie, i innlegget «Kjønn er ikke en følelse, Bent Høie». De som har fulgt med på behandlingen av lesbiske som snakker om kjønn vet hva som skjer med kvinner som Gjevjon. Det skeive patriarkatet er som patriarkier flest – nådeløse.
Det er lite populært om kvinner tar opp kjønnsbaserte behov eller rettigheter. Kvinner er jo mannens hjelper, og det sømmer seg ikke at hjelpere snakker om private saker. Er det ikke et mannsbehov hun forsømmer et sted, ved å snakke om kjønn?
Kvinner som snakker om kjønn, spesielt i det skeive patriarkatet, skal straffes dobbelt: først for å i det hele tatt snakke om kvinners behov, så for å være egoistiske nok til å snakke om kvinners behov. Skjellsordene ligger klare for kvinner, også i det skeive patriarkatet.
Når de fortsatt ikke holder kjeft er det få som er så effektive i sin mobilisering enn det menn i det skeive patriarkatet blir av å stå overfor kvinner som snakker om kvinners rettigheter. Den frenetiske og forutsigbare mobiliseringen mot kvinner som Tonje Gjevjon, J. K. Rowling og Kathleen Stock, og mot kvinnebevegelser som Women’s Human Rights Campaign, Fair Play for Women og Women’s Place UK, viser det skeive patriarkatet i aksjon mot kvinner som bryter med sin tildelte rolle som mannens hjelper.
«Huslesbe» som ikke skal plage med kvinnelige behov
En kvinne som derimot oppfører seg eksemplarisk, er vår nye likestillingsminister Anette Trettebergstuen. På åpent møte i regi av Arbeiderpartiets homonettverk, ble Homonettverketets «egne hus-lesbe» ønsket velkommen av verten. På spørsmål om hva som kan gjøres for å forbedre helsetilbud til lesbiske kvinner, svarer Trettebergstuen med å beklage til mennene at temaet tas opp. Hun vet jo hvor ubehagelig kvinnekroppen er for homofile menn, sier hun, og betrygger det mannlige publikumet om at hun ikke skal snakke for mye om gynekologer. Før hun endelig svarer det generiske svaret patriarkatet alltid svarer for å avfeie kvinners behov: det passer ikke å snakke om akkurat nå. Avfeielsen er lett, jovial og lojal mot det mannlige publikummet. Hun får stjerne i boka.
Trettebergstuen er så eksemplarisk i sin hjelperrolle at hun ikke bare avfeier de individuelle kvinnene som stiller «usømmelige» spørsmål, men også er villig til å avfeie menneskerettighetene om nødvendig.
Det gjorde hun på dette møtet.
Hun ble presentert med et spørsmål om sammenhengen mellom biologisk kjønn (sex), menneskerettighetene og lesbiske kvinners rettigheter. Biologisk kjønn er en faktor i artikkel 2 av menneskerettighetene, og ligger til grunn for FNs kvinnekonvensjon, som i artikkel 1 eksplisitt definerer kvinnediskriminering som «diskriminering mot kvinner på grunn av biologisk kjønn». Lesbiske kvinner er videre inkludert i FNs kvinnekonvensjons generelle anbefalinger.
I lys av disse sammenhengene mellom lesbiske kvinner og menneskerettighetene, ble Homonettverkets «hus-lesbe» spurt om hvordan hun som likestillingsminister vil ivareta lesbiskes behov.
Det sjokkerende svaret var ikke bare en total avfeielse av menneskerettighetserklæringen, men en ren advarsel til lesbiske kvinner som kjemper den feministiske kampen:
«Jeg kjøper ikke og jeg deler ikke den virkelighetsforståelsen av at det kun er to biologiske kjønn som er kjønn.»
Hun fortsetter:
«Jeg vil advare mot å mene at dette er en feministisk kamp».
Likestillingsministeren avfeier likestillingskampen
Budskapet til lesbiske kvinner er en gjenklang av budskapet kvinner alltid får. Jobben din er å være en hjelper, kvinne. Slutt å være egoistisk. Vi har viktigere ting å tenke på enn dere: «Vi må stå sammen. Likestilling er mer enn bare kjønnskamp. Det er også en kamp for mangfold.»
Lesbiske kvinner har stått i bresjen mot kjønnsidentitetspolitikk i minst 15 år. De er kanarifuglene i gruven, de som først møter konsekvensene av at følelser om kjønn skal overstyre materiell virkelighet.
At vi har en likestillingsminister som avfeier både menneskerettighetserklæringen og grunnleggende virkelighet, og begrunner denne avfeielsen med at kjønn ikke er en relevant faktor i hennes personlige virkelighetsoppfattelse, vil få konsekvenser for langt fler en de som tilhører en seksuell minoritet.
Biologisk kjønn er et grunnleggende aspekt av det å tilhøre arten Homo Sapiens, og er en av de grunnleggende faktorene menneskerettighetsinstrumentene er utformet rundt for å forhindre menneskerettighetsbrudd.
Henter inspirasjon fra kvinnefiendtlig stat
At vi i Norge allerede har forkastet våre menneskerettslige forpliktelser overfor biologisk kjønn, ved å erstatte denne objektive faktoren med subjektive følelser, er allerede alvorlig. Men nå er det foreslått at statens innsyn og kategorisering av menneskers følelser skal få høyere oppløsning, gjennom en innførsel av en tredje kjønnskategori.
Malen for dette hentes i tillegg fra verdens mest rasistiske, kvinnefiendtlige og homofobiske stater, hvor eksistensen av tredje kjønnskategorier reflekterer systematisk intoleranse for forskjeller.
Mens LHBTI-aktivister i Nepal jobber for å fjerne den tredje kjønnskategorien, utnytter politikere i vesten Nepals diskriminerende kjønnspraksis for å ytterligere oppheve menneskerettighetsvern forbundet med biologisk kjønn, og utvide statens registrering og kategorisering av individers private følelser. Og når man først har løsrevet lovverkene fra objektiv virkelighet, og i stedet registrerer og kategoriserer menneskers følelser, hva er rasjonalen for å begrense seg til bare tre kategorier?
Kjønn er ikke en følelse, Anette Trettebergstuen. Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, og har et eksplisitt diskrimineringsvern i menneskerettighetene nettopp for å forhindre at ministres følelser kan legges til grunn for å benekte kvinners menneskerettigheter.
