Mange reagerer kraftig på denne tegningen. Twitter-debattant Christine Marie Jentoft mener Tonje Gjevjon har tegnet henne, som et ærekrenkende personangrep. Ifølge Gjevjon er den blåhårede figuren, som de andre, en stereotyp av internasjonale transaktivister. Andre, deriblant lederen i foreningen Fri, kaller tegningen for rasistisk. En utbredt forståelse av satiriske karikaturer som transfobiske og rasistiske personangrep, er på vei til å få gjennomslag. Uheldig, skriver Danby Choi. (Foto: Tonje Gjevjon.)
Såpass må du tåle

Derfor gir vi «hetsende», «transfobiske» og «rasistiske» debattanter «talerør» til å «bedrive hets»

Såre temaer er i seg selv en god grunn til å diskutere noe. Så la oss gjøre det på en anstendig måte, skriver Subjekts sjefredaktør.
Saken er Mange reagerer på Subjekts redaksjonelle valg rundt publiseringen av Tonje Gjevjons transkritiske artikkel.

Subjekt har sitt navn fra sitt subjektive opphav. Vi publiserer for det meste meningsstoff, som betyr at noen vil være uenige i det vi publiserer. Alltid.

Noen ganger er kritikken helt berettiget, og det er i det hele tatt god bruk av ytringsfriheten å diskutere hva mediene kan, skal og bør publisere.

Mine kritikere vil ofte ha det til at jeg er en såkalt ytringsfrihetsfundamentalist. Selv identifiserer jeg meg som en moderat redaktør, pragmatisk av legning. Men jeg kan fint leve med beskyldninger om å ha en kompromissløs tilnærming til ytringsfriheten som en fundamental menneskerettighet.

Som redaktør for et nettidsskrift med kritisk kulturjournalistikk og åpenhet som målsettinger og mandat, mener jeg at det å løfte de vanskelige etiske spørsmålene opp i offentligheten, er noe av det viktigste vi gjør. Subjekt skal publisere etisk, kritisk, fri og uavhengig journalistikk, og da kan vi ikke alltid gi etter for eksternt press.

Redaktører skal arbeide for det som etter egen overbevisning tjener samfunnet. Det betyr ikke at jeg er enig med alle meninger som publiseres i Subjekt. Heller ei alle casene vi inviterer til debatt. Å trekke denne konklusjonen representerer et problematisk syn på medienes funksjon og rolle. Men jeg klandrer ikke noen andre enn mediene selv for dette imageproblemet. Derfor er det viktig at vi redegjør for redaksjonelle og publisistiske valg.

Denne uken har vi fått inn godt over 200 kommentarer, og videre et titalls eposter og direktemeldinger hvor mange av disse repeterer særlig ett budskap. For å koke dem ned til en mildere form, sunnere å gjengi: Subjekt burde holde seg for god for å publisere kommentarer av den «transfobiske», «hetsende» og til og med «rasistiske» samfunnsdebattanten Tonje Gjevjon. Dette særlig etter at vi publiserte det lengre debattinnlegget «Jaquesson og det skeive patriarkatet», hvor Gjevjon til dels forsvarer Kari Jaquesson, og ellers kritiserer flere foreninger og det hun kaller for moralistiske mobber.

Mange mener hun ikke har belegg for å skrive det hun mener, og krever svar fra Subjekt på den publisistiske avgjørelsen. Da skal jeg følgelig forklare, men også diskutere hvorfor vi har valgt å publisere Tonje Gjevjons debattinnlegg.

Danby Choi er sjefredaktør i Subjekt. (Foto: Jan Khür.)

Sårt tema

Samfunnet utvikler seg i debatten. Men ingen redaktør kan alltid forutsi hvilke meninger som beveger samfunnet i riktig retning, og nettopp derfor slår vi ring om ytringsfriheten som en prinsippsak. For ikke å ta en sjakk matt med ufine metoder, ønsker jeg å diskutere de redaksjonelle og publisistiske valgene vi har gjort, uten å vise noe mer til paragraf 100.

La oss heller snakke om det: Skal kirurgiske og juridiske «kjønnsbekreftelser» (endring av kjønn) tillates og tilbys som et lavterskeltilbud, «bare» fordi at stadig flere ønsker seg det?

Det vil innebære stor risiko for feilbehandling. Og nettopp dét må være lov å mene, uten å bli kalt for en transfobisk, hetsende rasist. De moralistiske mobbene i sosiale medier svekker sin egen sak med sin usportslige adferd. Ta ballen, ikke spilleren.

Å leve et liv i feil kropp kan være til meget stor belastning. Men det vil også iverksettelse av kjønnsendrende/kjønnsbekreftende kirurgiske inngrep likefullt. Bare hver femte som ønsker å gjennomgå en kjønnsbekreftende behandling «får lov» av norsk helsevesen. I andre og mer transliberale land, som i det mer politisk korrekte Sverige, ser man stadig flere som angrer på en slik operasjon.

Takk gud (eller, eh, mennesker) for medisinske fremskritt. Men det ville vært historieløst å kalle alle medisinske utprøvinger for vellykkede. I Subjekt skal det være rom for å diskutere disse vanskelige spørsmålene. Kort og godt er det derfor vi har publisert Tonje Gjevjons innlegg til debatten, og fordi hun er en av de fremste debattantene for sitt syn, og blant de få transkritikerne i Norge. Men ikke uten varsomhet: Vi er fullt vitne om at transseksuelle er en marginalisert og stigmatisert minoritet, selv om jeg som redaktør naturligvis mener det må være stor takhøyde for ytringer og kritikk.

Vi kan ikke unngå å publisere meninger som kritiserer foreninger som Plan Norge, Fri eller Skeiv Ungdom, bare fordi at de har marginaliserte og stigmatiserte folkegrupper som medlemmer. Men det betyr heller ikke at vi publiserer hemningsløs hets. Dette er en kompleks øvelse, men hvor Subjekt skal være prinsipiell, uten å avvise nyansene.

Noen sannheter

I Norge henvises cirka 100 til 120 personer årlig til Rikshospitalet for utredning, og omtrent 20 til 25 av disse oppnår diagnosen transseksualisme, ifølge Store norske leksikon.

Det betyr at fire av fem personer, en klar majoritet blant de som identifiserer seg som det motsatte kjønn, ikke får gjennomslag hos det norske helsevesenet for å gjennomgå kirurgiske inngrep for etterpå å bytte juridisk kjønn.

Prosessen er innviklet i seg selv. En transmann eller transkvinne som vil endre sitt visuelle og juridiske kjønn, må gjennom tunge og belastende personlighetstester, hormonelle behandlinger over en lengre periode, for så å vurderes som kvalifisert søker til å gjennomgå medisinske og kliniske inngrep. Dessuten, finnes det ingen vei tilbake. Dette er neppe enkle etiske problemstillinger, og må være lov å diskutere.

Noen vil mene at loven er for streng i Norge: Fire av fem møter tross alt statens nei. Det er dypt forståelig, nettopp fordi at å leve et helt liv i kjønnsinkongruens, transseksualisme eller kjønnsidentitetsforstyrrelse er meget belastende, ifølge mange forskere på området, deriblant Esben Esther Pirelli Benestad, som er professor ved Universitetet i Agder.

Men så er det også slik at noen mener loven er for slapp. Tonje Gjevjon er blant dem, og i kommentaren som har vekket stor debatt denne uken, forsvarer hun Kari Jaquesson, som også deler samme oppfatning. De blir stadig flere, men som motparten ønsker å belyse: De er ikke så mange. Desto viktigere er det for Subjekt, som skal slippe meningsminoritetene som utfordrer «common sense» til orde, å publisere disse meningene.

Her hjemme er det først og fremst Rikshospitalet foretar diagnostiseringen av transseksualisme, og som avgjør om en kvalifiserer til kjønnsbekreftende behandling. *Siden 2008 har tre nordmenn med mannlig fødselskjønn, samt to med kvinnelig fødselskjønn, gjennomgått hormonell og kirurgisk tilbake-konvertering. Det opplyser seksjonsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) på Rikshospitalet, Kjersti Gulbrandsen, til Minerva (*oppdatert kl. 16.45 og kl. 19.33). Flertallet erklærer seg lykkeligere etter kjønnsbekreftende kirurgisk operasjon. Det kan jeg med en kommenterende stemme kalle for en medisinsk suksess. Som kritiker bør jeg dog også nevnte at dette med sannsynlighet kommer av at staten fører strenge reguleringer på området.

Som redaktør mener jeg disse etiske problemstillingene må drøftes og diskuteres høylytt, fordi beslutningene blant annet funderes i noen relativt skjøre normer som beveger seg i debatten. Med sin transkritikk bidrar ikke Tonje Gjevjon bare til debatten rundt transpolitikk og -etikk, men til at flere hiver seg inn i debatten for å skape et større informasjonsgrunnlag. Slik kan både enkeltmennesker og samfunnet fatte bedre beslutninger.

Noen kaller filosofistudent og eks-politiker Anna Kvams gode og helt berettigede tilsvar til Tonje Gjevjon for en stakkarslig oppgave, hvor hun har måttet «rydde opp» etter Subjekts «feilslutninger». Vi tror hun bidro av fri vilje og takker for at flere bidrar til meningsdannelsen.

Den gjeldende moral

«Hvorfor kan ikke transseksuelle bare få utleve sine liv? At de får sine rettigheter, betyr ikke at du mister dine.»

Hadde det bare vært så enkelt. Når man verdsetter sine egne meninger så høyt, er det lett å glemme alle andre. For selv om mange av moralistene vil redusere den komplekse saken til forenklede spørsmål med åpenbare svar, så er den ikke det.

Jeg har noen reelle caser. Noen vil sikkert kalle dem for stråmenn.

En nær bekjent av undertegnede, en lykkelig cis-mann, identifiserte seg som jente da han var yngre.

I transdebatten diskuterer man når man skal begynne med hormonbehandling, pubertetsblokkere og kirurgiske inngrep. Jo tidligere du begynner, jo mer vellykket vil de visuelle endringene bli.

Men etisk foreligger her noen enorme spørsmål. For samme mannen som jeg nevner to avsnitt over, er svært komfortabel i det kjønnet han utlever og identifiserer seg som i dag: Cis-mann. Selv en lege, en psykolog og to foreldre i samråd med den det gjelder, en 10 år gammel gutt, som den gang identifiserte seg som jente, kunne tatt grundig feil om hva som er konsekvensetisk.

Jeg ønsker ikke å delta i disse lukkede rommene som noe slags transseksualismens kjønnsbekreftende nemnd, men som redaktør er det min plikt å arbeide for at disse diskusjonene ikke bare skal foregå i lukkede rom.

Såpass må du tåle

Subjekt har som målsetting at disse debattene og diskusjonene, som beveger grensene for hva som er tillatt og ikke, hva som erkjennes som rett og galt, skal foregå hos oss. For hvis disse temaene, som tross alt bunner i skjøre, etiske normer, kun foregår på Rikshospitalet, har offentligheten et problem.

Krenkende nok, for de som har og vil bytte kjønn. De og dere må vite at jeg er glad i dere. Radikalfeminister vil følgelig føle seg krenket av at transkvinnene (som har endret kjønn fra mann til kvinne) vinner «jentepriser», og at det undergraver det kvinnelige kjønn når Caitlyn Jenner blir årets kvinne. Selv er jeg uenig, og det er mange andre der ute også. Meninger vil dessverre alltid være forgiftet med minst ett uenig virus. Det betyr ikke at jeg som redaktør ikke tillater radikalfeministenes meninger å eksistere, og jobben min er å få disse meningene fram i offentligheten, slik at vi kan diskutere dem.

Radikalfeminister frykter det jeg selv mener er problematiseringer av bagatellmessige størrelser, som undertrykking i garderoben, hvilket kjønn man skal delta som ved De olympiske lekene, og så videre. Selv om jeg er uenig, mener jeg likevel at dette er to av mange aspekter man kan og bør diskutere ved transseksualisme. Det betyr ikke at Subjekt regelrett undergraver det faktum at noen identifiserer seg som et annet kjønn, men det må være åpenhet om temaet, og toleranse for at noen, som for eksempel veier garderobeargumentet tungt, mener at vi som samfunn ikke bør tilby kjønnsendringer som et lavterskeltilbud.

Tonje Gjevjon og jeg er uttalt uenige offentlig. Jeg regner ikke med at alle har fått det med seg, heller, men hun er langt mer verdikonservativ enn det jeg er. Vi er vidt uenige i mange spørsmål om for eksempel rus og sexarbeid. Mens vi er helt enige i mange spørsmål om kunst og ytringsfrihet. I et demokrati må man kunne sameksistere, tross uenighetene.

Siden publiseringen har jeg blitt pepret med skjermdumper av forskjellige utsagn fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson. Akkurat nå er det gjerne tegningen, som illustrerer denne saken på topp, som er både kjepphest og kjerneargument for at Tonje Gjevjon er en transfobisk, hetsende rasist. At jeg har valgt å publisere dette bildet sier hva jeg mener om både kunstnerisk ytringsfrihet og om presseetikk. Såpass må vi tåle.

Anklager om presseetiske brudd

Mange har etterspurt gode grunner for at vi publiserte artikkelen, og hvilke krav vi har hatt til etterrettelighet, og så videre. Dette er gode spørsmål. Men dersom vi tolket Tonje Gjevjons ord som rent transfobiske og hetsende, så ville vi i det minste fjernet de groveste delene av artikkelen. Det har undertegnede ikke funnet eller følgelig fjernet. Så jeg spør: Har man kanskje heller blitt litt vel hårsåre?

Vi har tilbudt Fri og Skeiv ungdom, som Tonje Gjevjon har sterke beskyldninger mot i artikkelen, såkalt «tilsvarsrett», men ikke samtidig imøtegåelse, fordi at det i noen debatter må være mulig å skrive tankene sine fullt ut. I en nyhetsartikkel hadde vi tenkt annerledes, men når artikkelsjangeren er kommentar, essay eller debattinnlegg, mener vi forfatteren bør kunne uttrykke seg i lengre ordelag.

Mange mener vi har publisert en artikkel med mange faktafeil. At Tonje Gjevjon ikke har belegg for å si det hun mener, særlig rundt hvordan hun tolker det bakenforliggende for hvordan Jenteprisen er blitt utdelt, men også når det kommer til forskningsformidling. Dette er velkomne innvendinger, men dessverre kommer mange av disse heller ei med teoretisk «belegg». Vi har heller ikke slettet disse fra kommentarfeltene, akkurat. I Subjekt verner vi sterkt om verdidebatten.

Det bør ikke være tvil om at Subjekt har publisert et meningsinnlegg, som kommer frem av hvordan saken er titulert, vinklet og gjennomgående skrevet.

Subjekt skal nemlig publisere ytringer som noen ganger svir. Selvfølgelig ikke bare for å provosere. Å provosere for å provosere er både gammeldags, kjedelig og ukonstruktivt, mens Subjekt skal publisere modige ytringer fordi vi har en genuin tro på at samfunnet utvikler seg i debatten.