Kjære Kulturminister Anette Trettebergstuen, Kulturdepartementet, og alle som har solidaritet med kulturlivet i den minst forutsigbare situasjonen vi har sett i vår levetid.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV gikk til valg på løfter om at ordningen med den kulturelle skolesekken (DKS) skulle tas opp til grundig vurdering. Utøverne i kulturlivet tar dere nå på ordet og forventer at dere går til verks med umiddelbare tiltak i DKS-ordningen.
Les motsvaret fra Kulturtanken her: – Vi er opptatt av vilkårene for DKS-utøvere
Utøvere, på grasrotnivå, blant våre mest folkekjære, og anerkjente, har gjennom opprop i 2017 og 2019 statuert et absolutt konsensus om at arbeidere i DKS må ha mulighet til midlertidige ansettelser som lønnsmottakere. En uheldig kombinasjon av arbeidstilknytning og arbeidsform gjør at utøvere i dag tvinges til å være oppdragstakere og de havner derfor utenfor det sosiale sikkerhetsnettet som arbeidstakere nyter godt av. Dette må ryddes opp i.
Kulturtanken som overseende «etat» har i seks år ignorert utøvernes krav, og ført debatten på villspor. Tilliten til etaten som blokkuavhengig og objektiv er derfor lav. Vi henvender oss derfor til toppen med dette oppropet – nå er det nok, kulturministeren må rydde med handlekraft.
Hvorfor er det så viktig med midlertidig ansettelse i DKS?
Et sentralt behov for DKS-arbeidere er at de skal ha tilgang på de samme trygge rammer som i arbeidslivet forøvrig. Dette innbefatter også lønn under sykdom. Kravet om ansettelse støttes av fagforbundet Creo og av organisasjonene tilknyttet Kunstnernettverket.
Arbeidstilknytningsform skal sørge for forutsigbarhet og trygghet for alle parter. Viktigst er rammene for dem som skal utføre jobbene. I DKS-arbeid drar utøvere på reise for å spille for barn og unge i alle kroker av landet – turneenes varighet varierer fra distrikt til distrikt. En turne kan vare i 1 til 6 uker. Dette blir for lite til å leve av. Derfor kombineres DKS med annet arbeid, og mange utøvere turnerer derfor i flere fylker i løpet av et år, for å få kabalen til å gå opp. Mange av de beste produksjonene er også «på veien» i flere år før de avsluttes. Slik utnyttes også produksjonene på en god måte, ved at barn i mange fylker får oppleve dem.
I dag er det likevel slik at hver gang en utøver krysser en fylkesgrense til ny «oppdragsgiver» mister hun all opptjent rett til velferdsordninger. Deriblant retten på sykelønn etter 4 ukers tjeneste, slik sykelønnen fungerer etter folketrygdloven. Arbeidsoppgavene utøverne gjør på turneene sine er likevel de samme, fra turne til turne, fra år til år. Noen har turnert i systemet så langt tilbake som til 70/80-tallet. Ordningen har i dag ingen «hukommelse», og behandler arbeidere som nyansatte hver gang de signerer en ny kontrakt som oppdragstaker. Dette er usosialt, og bryter med hele den sosiale tankegangen som DKS er bygd på; Man sender rundt en haug løsarbeidere for å lage en felles norsk kulturell plattform. Slik vil vi utøvere ikke ha det – vi trenger at styresmaktene tror på arbeidet vi gjør. Denne uheldige praksisen kan endres ved at utøverne blir ansatt i «DKS-systemet» og at rettighetene følger utøverne på tvers av fylkesgrensene.
Utøvere som har holdt på med sine produksjoner i årevis blir dessuten behandlet på lik linje med helt ferske utøvere. Under Rikskonsertene hadde vi tariffordning med ansiennitet, med hensikt i å ta vare på kunnskapen som bygger seg opp innen ordningen. Økonomien i systemet i dag baserer seg utelukkende på minstehonorarer. Man får ikke noen uttelling for lang og tro tjeneste. Heller ikke for utdanning. Følgelig blir ordningen mindre attraktiv for mange av de dyktigste utøverne som kombinerer praksis og teori. Det gjør også at musikkpedagoger vil mene at ordningen ikke er god nok. Det er jo dårligere vilkår enn å være lærer – selv om arbeidet foregår på en skole. Hvilken lektor i musikk vil forlate en trygg arbeidspost med færrest mulig nærkontakter for å spille i tre ulike gymsaler om dagen under en pandemi?
Mangelen på et grunnleggende sikkerhetsnett i ordningen fungerer også ekskluderende. Ordningen blir ansett som risikabel å turnere i for gravide kunstnere, familieforeldre, kunstnere som av ulike grunner tilhører risikogrupper, eller eldre kunstnere som nærmer seg pensjonsalder. Slik oppstår en passiv form for diskriminering og vi lærer dermed barna våre opp til at kunstnere ikke er «vanlige folk», ved å eksponere dem for et snevrere demografisk mangfold. Dette er i direkte strid med DKS-ordningens mål om å vise frem bredden av norsk kulturliv. Dette er det ganske enkelt å gjøre noe med.
Les også: Ballett kreves fjernet
Å innføre raske endringer er å vise politisk handlingskraft
Det er en gjengs oppfatning blant kulturarbeidere at Solberg-regjeringene har pulverisert utøverne sine rettigheter i DKS med intensjon. Nå har vi en annen regjering, og oppropet vil mane opp til rask handling. Vi trenger det nå – ikke lovnader om «neste høst», eller flere utredninger. Det er nå det er pandemi, vi trenger det mer nå enn noensinne.
Krav vi stiller med dette oppropet
Vi vil se umiddelbare tiltak som gir utøvere i DKS rett til midlertidige ansettelser og med dette tilgang på de samme sosiale rettigheter.
Arbeidsgivere har plikt til å utbetale fullt honorar ved corona-avlysninger.
Vi vil at styresmaktene går hardere til verks på lang sikt, og kritisk vurderer Kulturtankens berettigelse, slik at DKS tjener barna som tar imot tilbudet, og utøverne som leverer tilbudet.
Rett før jul 2021 ble det meldt at konstituert sjef for Kulturtanken Øystein Strand skal fortsette i sin lederstilling for å besørge «kontinuitet» for ansatte i Kulturtanken. I en pressemelding gjør Kulturdepartementet det også klart at man skal gå gjennom Kulturtanken og DKS ordningen. Utøvere i kulturlivet har selvsagt også behov for kontinuitet – noe vi ikke har sett siden Kulturtanken kom på banen.
Vi vil med dette oppropet minne Kulturdepartementet på at vi som er arbeidere forventer rask handlekraft.
Hilsen Hans Martin Austestad, tidligere DKS-utøver, kontaktperson og initiativtaker for et felles kunstneropprop. Og alle følgende undertegnede i oppropet:
Oppropet støttes av Creo, forbundet for kunst og kultur.
Les også: Varsler ignoreres av kommunen – frykter for elever og ansatte
Kommentar fra Kulturdepartementet
Kulturtanken og Kulturdepartementet har fått mulighet for tilsvar på innlegget. Statssekretær Odin Bohmann ved Kulturdepartementet svarer på e-post og skriver denne kommentaren:
«Den kulturelle skolesekken er viktig for å sikre at elever opplever profesjonell kunst og kultur. Vår politikk skal bære preg av at nettopp kulturfolk er arbeidsfolk med de samme regninger og behov som alle andre arbeidstakere.
Nettopp derfor har vi igangsatt et arbeid for å forsterke sosiale rettigheter for kunstnere og kulturarbeidere, i tillegg til å prioritere opp arbeidsstipender og andre tilskuddsordninger som vi vet treffer godt.
Så er det viktig å erkjenne at dette er både et nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt anliggende. Det ansvaret skal vi fra kulturdepartementet bidra til at fylkeskommuner og kommuner tar.
Vi skal evaluere Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken i inneværende år, og forsterkede rettigheter for utøvere vil bli en viktig debatt i en slik sammenheng.»
