Destruktiv diskurs

Woke-bevegelsen er et økende samfunnsproblem

Mange mener woke-kulturen gikk for langt da Carl von Linnés benk ble foreslått fjernet fra Botanisk hage. Masterstudent ved Universitetet i Bergen, Martin Lie Jakobsen, mener woke-kulturen innebærer at man ser rasisme der den ikke finnes. (Foto: Dag Inge Danielsen.)
Mange mener woke-kulturen gikk for langt da Carl von Linnés benk ble foreslått fjernet fra Botanisk hage. Masterstudent ved Universitetet i Bergen, Martin Lie Jakobsen, mener woke-kulturen innebærer at man ser rasisme der den ikke finnes. (Foto: Dag Inge Danielsen.)
Woke-bevegelsen er like farlig som den er historieløs, skriver masterstudent i statsvitenskap, Martin Lie Jakobsen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er I rapporten «Ung 2022» kommer det frem at 52 prosent av de unge i alderen 15-25 ikke alltid kan si hva de mener fordi de opplever at samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt.

Den siste undersøkelsen fra Opinion kom med svært nedslående resultater: 52 prosent av dagens unge mellom 15-25 sier de ikke kan si hva de mener om politiske spørsmål fordi de mener samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Dette kan ikke sies å være noe annet enn et faretruende sykdomstegn for vår frie demokratiske diskurs.

Ytringsfriheten er en av demokratiets viktigste grunnpilarer, sammen med organisasjonsfrihet og rettsstaten. Men det krever deltakelse.

Woke og stille

En av grunnene til at mange vegrer seg for å bruke sin ytringsfrihet, er woke-ideologien vi har importert fra USA de seinere årene. Denne er utvilsomt en av de største truslene mot ytringsfriheten og fri demokratisk diskurs i dagens samfunn, på lik linje med høyreekstremisme, filterbobler og ekkokammer.

Jeg finner det overraskende og fortvilende når jeg snakker med mennesker som anser seg selv som tilhengere av woke-ideologien av flere årsaker: deres tilnærmet blinde ideologiske tro på at de sitter på den ultimate sannhet, deres villighet til å bruke svært autoritære virkemidler for å oppnå sine mål, deres historieløshet og den underliggende rasismen de forfekter.

Annonse

Sisyfosisk oppgave

Det å prøve å overbevise noen med rasjonalitet og logikk når de har tilskrevet seg en ideologi som gir svaret på alle spørsmål, føles ofte som en sisyfosisk oppgave. Mange av de som tilhører woke-bevegelsen har hengitt seg fullt og helt til den. Et godt eksempel på dette fremkommer i et intervju som ble gjort etter at Ungdata-undersøkelsen kom ut på NRK P3 sin nettutgave. Her sier en av de intervjuede at de som ytrer krenkende ytringer, ikke bør ha ytringsfrihet. Videre kommer det frem i intervjuet at det er hun og hennes woke-ideologiske venner som skal definere hva som er krenkende eller ikke.

Jeg forstår tryggheten og enkelheten mennesker kan føle ved å hengi seg til en ideologi som lover dem de riktige svarene, og gjennom dem en mulighet til å leve i den tro at de er gode og rettskafne mennesker. Men la oss ikke glemme at dette er den samme oppskriften kommunistene i Kina og Sovjet brukte, og nazistene i Tyskland.

Problemet med en slik tilnærming til sannhet, er at den gir lite rom for endring og tilpassing. Hvis man allerede har svaret på alt, hva gir da insentivet til å drive samfunnet fremover med ny forskning eller data? Og hvordan kan man vite at man har de rette svarene hvis man ikke til enhver tid stiller spørsmål ved sine egne vedtatte sannheter? Så mitt innstendige håp er at alle som har forvillet seg dypt inn i woke-bevegelsen kanskje kan få en oppvåkning og være åpen for at selv deres argeste meningsmotstandere noen ganger har gode og innsiktsfulle poenger.

Autoritære virkemidler

Et annet problem med woke-kulturen, som også er et begynnende samfunnsproblem, er tilhengernes villighet til å bruke autoritære virkemidler for å oppnå sine mål. Per i dag er de mest brukte represaliene til woke-ideologene no-plattforming, uthenging i sosiale medier, kontakt med arbeidsgiver for å få meningsmotstandere sparket, samt gjerne kontakt med familie for å ødelegge deres private liv. Dette er virkemidler med åpenbart slektskap til de som NKVD/KGB brukte i Sovjet eller McCarthy brukte i USA.

Det som likefullt er mer skremmende, er at woke-ideologene ikke lenger kun opererer på egenhånd, men har fått støtte fra det offentlige Norge, med den makteskaleringen det innebærer. Det jeg tenker på, er ordfører Robin Kåss sitt woke-ideologiske inspirerte «korstog» mot ytringsfriheten i sin hjemby Porsgrunn. Ordføreren forsøkte her å bruke økonomiske virkemidler for å ramme dem han var uenig med. Han mente at Sian selv måtte betale for den beskyttelsen de fikk når de skulle ha stand i Porsgrunn. Med andre ord gjelder ytringsfriheten i Porsgrunn bare for de rike eller de ordfører Kåss er enig med.

Det som gjør denne saken enda mer problematisk, er at Kåss ikke forstår, eller ikke vil forstå, hvorfor politiet måtte møte opp mannsterke i Porsgrunn. Den som derimot forstod dette veldig godt, var Anine Kierulf, som på Dagsrevyen sa: «Det er ikke Sian som er problemet her, det er mot-demonstrantene som tyr til vold som er problemet». Hvis ytringsfriheten begrenses ved at mobben kan møte opp og true med bråk, og det offentlige Norge tar mobbens side, så er ytringsfriheten på vei til å bli sterkt begrenset i Norge. Jeg tror ikke Robin Kåss er et dårlig menneske, og jeg tror han tror at han kjemper de godes kamp. Men dette er problemet med ideologisk blindhet, man ser bare det man vil se, og forholder seg ikke objektivt nok til de faktiske forholdene. Og som det gamle ordtaket sier: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Historieløs

Påfallende med woke-ideologien er også hvor historieløs den fremstår. Woke-tilhengere er veldig villige til å legge store begrensinger på sine meningsmotstandere i den tro at det aldri vil ramme dem selv. Dette viser historien veldig klart ikke stemmer. Det være seg måten McCarthy og HUAC forfulgte intellektuelle og kunstnere i USA under påskudd av at de jaktet på kommunistene, eller måten politiets overvåkningstjeneste (forgjengeren til politiets sikkerhetstjeneste) drev detaljert og ulovlig overvåkning av kommunister i Norge.

Den norske statens overvåkning i etterkrigstiden er ikke noe vi skryter av i dag. Men det finnes en viktig forskjell mellom de som var på venstresiden i denne tiden og dagens woke-bevegelse. De som levde under statlig overvåkning, var ikke villig til å bruke samme virkemiddel mot sine meningsmotstandere, uavhengige av hvor uenige de var, fordi de selv hadde erfart det på kroppen. Dagens woke-folk derimot har ikke det, og er derfor villige til å ta i bruk autoritære grep. Det er historieløst.

Rasistisk

Sist, men ikke minst, er den underliggende rasismen i woke-kulturen ytterst problematisk. Argumentene gjennomsyres alt for ofte av rasisme basert på lave forventninger, og rasisme mot de som svikter gruppen sin. Førstnevnte arter seg som en stakkarsliggjøring av en gruppe mennesker til den grad at du behandler dem som om de er ute av stand til å ta avgjørelser på egenhand, eller at de er for svake til å håndtere kritikk eller humor på deres bekostning – derfor må de skånes for dette, hevder woke-ideologene.

Dette har gitt seg utslag i alt fra at humorprogram som «Japanesisk Ramm show» og «Nissene over skog og hei» har blitt fjernet fra streaming-tjenester. Det woke-ideologene ikke forstår, er at en slik tilnærming er underliggende rasistisk. Man tilskriver folk svakhet som ikke har rot i virkeligheten. Dermed nedgraderer man dem som mennesker, noe som er definisjonen på rasisme.

Woke-ideologene er svært villige til å fordømme noen som tilhøre en gruppe de mener skal tenke på en bestemt måte. For eksempel hvis en svart person ikke deler de samme tankene som BLM, så er det helt innenfor for woke-ideologene å kalle han en «onkel Tom» eller «coon». Jeg er klar over at dette fenomenet er mer utbredt i USA, men jeg har personlig hørt det brukt om norske deltagere i den offentlige debatten, og da av de som omtaler seg som mest woke. Jeg er selv av en annen etnisk opprinnelse enn norsk og har flere ganger blitt fortalt av woke-ideologene at jeg ikke forstår problemstillingen (hint, hint: ikke smart nok) eller at jeg har internalisert rasismen i meg, hva nå enn det betyr, og derfor ikke forstår problemene ikke-etniske nordmenn opplever. Når jeg møter den type kritikk, blir jeg bare oppgitt, og det som gjør meg mest oppgitt, er hvor rasistisk det egentlig er, og at dette kommer fra folk som hevder de er de minst rasistiske menneskene som finnes.

Alle skal med

Hvis vi lar slike meninger som dette få for stort fotfeste i den offentlige debatten i Norge, eller lar det bli institusjonalisert slik vi ser i Porsgrunn, vil konsekvensene være et svært innskrenket ordskifte i Norge. Dette vil igjen resultere i at vi ikke klarer å finne de gode løsningene på reelle problemer vi møter i dagens samfunn. Videre vil det kunne føre til at flere og flere grupper heller velger å benytte digitale ekkokamre for å unngå å bli angrepet av woke-ideologene. Dette kan igjen føre til et mer delt samfunn, der vi ikke lenger stoler på hverandre, slik vi kan se at er tilfellet i USA.

Jeg håper derfor at de som bekjenner seg til den destruktive woke-ideologien, tenker seg om to ganger og heller bruker kreftene på å få til et ordskifte der flest mulig stemmer og meninger kan delta. Slik kan vi sammen komme fram til de beste løsningene på de problemene vi møter i dagens samfunn.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran