I et debattinnlegg i Subjekt 12. januar argumenterer Peter Risholm og Christina Ellingsen for at vi ikke trenger lov om endring av juridisk kjønn, fordi vi allerede «har et lovverk som ivaretar mennesker». Loven er tilsynelatende helt overflødig, og kan enkelt oppheves uten konsekvenser. Dette er feil. Det er flere åpenbare grunner til at loven ikke kan oppheves.
Den viktigste grunnen er at retten til å endre juridisk kjønn er en sentral del av retten til privatliv. I en rettstat kan man ikke frata individet grunnleggende rettigheter. Det er mange år siden retten til å endre juridisk kjønn ble stadfestet som en rettighet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dette er en internasjonal domstol som Norge har bundet seg til.
Juridisk kjønn i Norge
Retten til å endre juridisk kjønn ble for første gang slått fast i 2002, gjennom avgjørelsen Goodwin mot Storbritannia. Dette har vi tilrettelagt for i Norge allerede fra 1950- til 60-tallet. Vi var altså langt foran Storbritannia på dette punktet. I 2002 var det kun fire land i Europa, inkludert Storbritannia, som ikke anerkjente retten til å endre juridisk kjønn (se avsnitt 55 i Goodwin-dommen).
I lang tid var juridisk kjønn noe som foregikk i Norge, men uten at det skapte særlig stor oppmerksomhet. Muligheten til å endre juridisk kjønn var ikke lovfestet, men fremgikk av fast og langvarig forvaltningspraksis. Et grunnleggende vilkår for å få endret juridisk kjønn var at man var sterilisert. På denne måten ville man unngå at noen som var juridisk registrert som «mann» kunne bli gravid, eller at noen som var juridisk registrert som «kvinne» kunne bli far.
Slutt på sterilisering
Den ulovfestede praksisen, som gjaldt i mange tiår i Norge, ble utfordret på begynnelsen av 2010-tallet. I utlandet pågikk det flere rettsaker som problematiserte kravet til sterilisering for å endre juridisk kjønn. I 2017 ble det endelig slått fast at kravet om sterilisering er i strid med retten til privatliv, gjennom avgjørelsen A.P., Garçon og Nicot mot Frankrike.
Norske myndigheter fulgte tett med på rettsutviklingen, og forstod etter hvert at det var helt nødvendig å foreta seg noe. I 2016 fikk vi derfor den nye loven om endring av juridisk kjønn. Norge unngikk dermed å bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, slik Frankrike ble i 2017. Med loven fra 2016 har vi sikret at transpersoner har rett til å endre juridisk kjønn uten å sterilisere seg, og uten å gjennomgå unødvendig kirurgi eller andre irreversible medisinske inngrep. Det å oppheve lov om endring av juridisk kjønn er altså ikke problemfritt, slik Risholm og Ellingsen ser ut til å legge til grunn.
Grunnlov og menneskerettigheter
Det er ikke aktuell politikk i Norge å handle i strid med Grunnloven § 102 eller artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som beskytter transpersoners rett til privatliv på lik linje med alle andre. Dersom lov om endring av juridisk kjønn oppheves, må dagens lov byttes ut med noe som sikrer transpersoners rettigheter like godt eller enda bedre.
Det er også uklart hvilken virkelighet Risholm og Ellingsen ønsker seg tilbake til. Vil de tilbake til den ulovfestede praksisen med endring av juridisk kjønn som gjaldt før 2016? Eller vil de kanskje gjøre det fullstendig forbudt å endre juridisk kjønn? Og hvorfor er endring av juridisk kjønn så viktig for dem?
Slik jeg tolker Risholm og Ellingsen, så finnes det i virkeligheten ikke transpersoner. Kjønnsidentitet er en fantasi, som har skapt en helt unødvendig rett til å endre juridisk kjønn. Byråkrater, jurister og dommere har blitt lurt til å skape juridiske fiksjoner, uten rot i virkeligheten.
Bortkastede penger
Samtidig har transpersoner tilsynelatende brukt alle sparepengene sine på advokater i årelange rettsaker, kun for å få anerkjent sin absurde kjønnsfantasi. Man skulle tro det finnes morsommere ting å bruke pengene sine på.
For å fremme et søksmål mot staten, for eksempel for å få anerkjent retten til å få endre juridisk kjønn må man ha rettslig interesse, altså et reelt behov for å få prøvd saken. Folk saksøker ikke staten for moro skyld. En rekke transpersoner har brukt tid og penger på rettsaker av helt praktiske og hverdagslige grunner, for eksempel noe så banalt som at det er lite gøy å se ut som en mann, men være registrert som en kvinne, når man skal ut å reise.
Det er heller ikke gøy å søke på jobb med feil kjønn. Juridisk kjønn er en ikke-taushetsbelagt opplysning som kan utleveres fra folkeregisteret. Dersom opplysningen er feil, så er det kanskje ikke så rart at man ønsker å korrigere den. Når staten først har valgt å samle inn personopplysninger, slik som for eksempel juridisk kjønn, må staten også ta ansvar for å forvalte opplysningen på en forsvarlig måte, i tråd med retten til privatliv og personvernlovgivningen.
Det var ikke bedre før
Jeg er enig i at lov om endring av juridisk kjønn ikke er perfekt, og at det er rom for forbedringer, slik også professor Marit Halvorsen tidligere har pekt på. Men det betyr ikke at ting var bedre før lov om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i 2016. Om noe, så er forholdene enten like uavklarte nå som før 2016, på områder som Risholm og Ellingsen ser ut til å være opptatt av.
Garderobebruk, som Risholm og Ellingsen tar opp i sitt innlegg, har ingenting å gjøre med lov om endring av juridisk kjønn. Risholm og Ellingsen peker likevel på at lov om endring av juridisk kjønn likevel kan skape en rettslig bindende «sedvanerett» om at transpersoner vil begynne å bruke offentlige garderober i større grad enn før. Bekymringen gjelder spesielt at transkvinner vil begynne å bruke kvinnegarderoben, noe transkvinner ifølge Risholm og Ellingsen ikke hadde lov til før i 2016.
Dette er ikke riktig. Verken før eller etter 2016 har vi hatt garderobelover i Norge, som spesifiserer hvilken garderobe man har lov til å bruke, for eksempel målt ut fra juridisk kjønn eller andre kjønnskarakteristikker. Det er også tilfelle at transpersoner fantes både før og etter 2016, både i og utenfor garderoben. Trolig vegrer transkvinner seg mer for å bruke kvinnegarderoben nå enn tidligere, i lys av den pågående debatten, der flere og flere, deriblant Risholm og Ellingsen, tar til orde for at transkvinner ikke lenger bør få lov til å bruke kvinnegarderoben.
Idrett og fengsel
Risholm og Ellingsen nevner også idrett og soning i fengsler. Plassering i norske kvinnefengsler bestemmes av Kriminalomsorgen ut fra egne retningslinjer. Endring av juridisk kjønn fra mann til kvinne gir ingen automatisk rett til å sone i et kvinnefengsel.
Deltagelse i internasjonale idrettskonkurranser, slik som OL, blir heller ikke bestemt ut fra lov om endring av juridisk kjønn. Den internasjonale olympiske komité har egne retningslinjer for kvinnelige utøvere, som første gang ble introdusert i 1966. På 1960-tallet ble kjønn kontrollert ved sjekk av kjønnsorganer. Dette ble senere byttet ut med kontroll av kromosomer, og deretter kontroll av hormonnivå.
De nyeste retningslinjene ble publisert i november 2021, der formålet er å balansere hensynet til rettferdig konkurranse med utøvernes rett til privatliv. Disse retningslinjene vil bli regelmessig revidert i tråd med ny forskning og kunnskap, uavhengig av den norske loven om endring av juridisk kjønn.
Risholm og Ellingsen er tydelig kritiske til dagens praksis. Men hvordan mener de det bør være? Bør vi tilbake til kontroll av kjønnsorganer? Eller vil det være tilstrekkelig med en utseendemessig sjekk av utøveren med klærne på? Hvilke kriterier skal så ligge til grunn for å få konkurrere i kvinneklassen? Reglene kan ikke være helt vilkårlige. Dersom noen skal forbys fra å delta, så må forbudsbestemmelsen ha klare og tydelige kriterier.
Feilbehandling
Til slutt i sitt innlegg nevner Risholm og Ellingsen faren for feilbehandling, som kan føre til «alvorlige bivirkninger som sterilitet og livslang avhengighet av medisiner». Lov om endring av juridisk kjønn ble innført nettopp for å imøtekomme bekymringene til Risholm og Ellingsen:
Etter lovendringen er det ikke lenger nødvendig å sterilisere seg eller å gjennomgå irreversible inngrep for å få lov til å endre juridisk kjønn, slik tilfelle var før 2016. Transpersoner slipper dermed unødvendige medisinske inngrep som de tidligere måtte gjennom. Det er nå mulig å endre juridisk kjønn og endre tilbake dersom man angrer seg uten noen irreversible medisinske inngrep. Det er også verdt å merke seg at endring av juridisk kjønn ikke gir automatisk rett til kjønnsbekreftende behandling. Man kan altså ikke kreve å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling kun ved å endre juridisk kjønn.
Jeg håper jeg her bringer til torgs gode nyheter som Risholm og Ellingsen kan glede seg over, i omsorg med alle landets transpersoner.
