Et idéhistorisk blikk på Taliban-besøket

For noen er dialog simpelthen et instrument i politisk krigføring

Amir Khan Muttaqi snakker til pressen etter mandagens møte med internasjonale spesialrepresentanter og representanter fra Taliban på Soria Moria hotell i Oslo. Norge har invitert representanter for Taliban til Oslo for å ha møter med norske myndigheter og representanter for det internasjonale og afghanske samfunnet til forhandlinger. (Foto: Stian Lysberg Solum/NTB.)
Amir Khan Muttaqi snakker til pressen etter mandagens møte med internasjonale spesialrepresentanter og representanter fra Taliban på Soria Moria hotell i Oslo. Norge har invitert representanter for Taliban til Oslo for å ha møter med norske myndigheter og representanter for det internasjonale og afghanske samfunnet til forhandlinger. (Foto: Stian Lysberg Solum/NTB.)
Hvorfor er det du som betaler billetten når afghanske fundamentalister skal flys til Norge? Gamle opplysningsfilosofer kan hjelpe oss med å forstå, skriver Andreas Hardhaug Olsen.
Sjanger Dette er et essay. Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker, og bygger på essayistens personlige erfaringer og refleksjoner.
Saken er Norge fløy representanter for Taliban til Norge. Kan gamle filosofer hjelpe oss å forstå hvorfor?

I stor grad styres vi mennesker av ideer. Vi er i mindre grad klar over hvilke forestillinger det er som former vår verdensoppfatning, eller hvilke som veileder oss gjennom livet, og bare sjelden kjenner vi deres opphav. Men vi vet at ikke rent få kan spores tilbake til opplysningstenkere.

Verdt å nevne her er den tyske filosofen Immanuel Kant, som så den evige fred i sammensmeltingen av nasjonalstater i en føderal verdensorden. I 1784 skrev Kant et av sine mest kjente essays, «Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht», som kan oversettes til noe sånt som «forslag til en universell historie med et kosmopolitisk formål».

Som andre opplysningstenkere, så Kant mennesket på vei mot en stadig mer opplyst tilværelse. Siden menneskets handlinger samsvarer med universelle naturlover, var det ifølge Kant mulig – ikke på individnivå, men ved å se på arten totalt – å skjelne hvor menneskeviljen fører oss.

Moralsk modenhet

I likhet med premisset Hegel og Marx skulle bygge sine systemer på, var historien for Kant drevet fremover av konflikt og lærdom fra konflikt. Krig, ødeleggelse og opptøyer skaper nye bånd mennesker og stater imellom.
Uten konflikt slår mennesker seg til ro med status quo. Og det vil ifølge Kant bety slutten på fremskritt.

Annonse

De første fremskritt fra barbari til kultur fulgte fra antagonismen mellom å leve alene i frihet og å leve trygt i samfunn. Nød motiverte mennesker til å forlate tilstanden av villskap og brutal frihet for å søke ro og orden innenfor et lovstyrt samfunn.

Moralsk moden er menneskearten først når ikke bare barbariet er et forlatt stadium, men vi har beveget oss videre også fra nasjonalstaten. Først når nasjonene inngår i en føderal verdensstat, med et rasjonelt folk som sier nei til mer krig, og rettferdighet kan administreres universelt, er fullbyrdelsen av menneskets rasjonalitet, natur og historie nådd.

Kants teleologiske historiefilosofi – hvor naturen antas å ha en intensjon – påvirket Marx og Hegel. Og bildet av mennesker forent i kosmopolitisk harmoni finner vi igjen i diskusjoner om liberalt verdenshegemoni og opprettelsen av League of Nations (senere FN) og EU.

Israels selvbestemmelse

En av Kants kritikere er den konservative filosofen Yoram Hazony. Han argumenterer for viktigheten av en internasjonal orden bestående av uavhengige, selvbestemmende nasjonalstater, og advarer land mot å gi opp friheter til overnasjonale organisasjoner som EU.

At Kants visjon om en menneskeart som gradvis utvikles og kultiveres – og hvor en sosial union, gjennom en pågående opplysningsprosess, omdannes til et «moralsk hele» – fremdeles har innflytelse, viser Hazony ved å peke på Vestens behandling av Israel.

I «The Virtue of Nationalism» (2018) påpeker Hazony paradokset i ustanselige fordømmelser av Israel samtidig som ugjerninger utført av Iran, Tyrkia og land i den tredje verden forbigår nær ukommentert: «Dobbeltstandarden stammer direkte fra den kantianske historietolkningen.»

Hazony, som selv er sionist, mener det er Israels ønske om nasjonal selvbestemmelse som forårsaker «den nær grenseløse avskyen» som så mange føler mot landet. I lang tid var det få i Europa som aksepterte det kantianske synet om en føderal verdensstat. Men etter andre verdenskrig, da nazismen ble fremstilt som den tyske nasjonalstatens råtne frukt – selv om nazismen var imot uavhengige nasjonalstater, og på imperialistisk vis søkte å tvinge frie nasjonalstater under én keiser – endret det seg. Hadde Kant hatt rett hele tiden?

Ved å kjempe for sin egen nasjonalstat har Israel, i synet til europeere og andre, skriver Hazony, «tatt opp den samme ondskapen som førte til at Tyskland bygget konsentrasjonsleirene». (Frastøtende sammenlikninger av Israel og nazistene forekommer dessverre ikke sjelden.)

Og ved å avvise kosmopolitters ideal om en universell liberal verdensorden, med nasjonalstater som oppløser seg i en verdensføderasjon, står Israel utenfor den kantianske drømmen om historiens fredfulle slutt. Det Kant mente var moralsk modenhet.

Tredjeverdenismen

Ideen om at utviklingen for mennesket går trinnvis fra en usivilisert tilstand til en opplyst sivilisasjon med nasjonalstater, og som til slutt ender i en verdensføderasjon, «en universell kosmopolitisk eksistens», er det samme tankespinn som preger vår tids eliter.

Men troen på konflikt som motor for fremskrittet mot en mer opplyst tilværelse, synes å være erstattet av de lave forventingers rasisme.

Vesten har dårlig samvittighet for alle den mener ennå ikke har fått gleden av å se fornuftens lys. Disse som henger igjen i barbariet eller et annet historietrinn, fanget i hel- eller halvmørke. Skyldfølelsen har gitt fotfeste til den postmarxistiske tredjeverdenismen, som sier at rike vestlige land utnytter den tredje verdens fattige land.

Ifølge Kaj Skagen opplevde tredjeverdenismen sitt norske gjennombrudd på 1970- og 80-tallet, etter 60-årenes ungdomsopprør. Den var en erstatning for marxismens utdaterte klassekamp, hvor kapitalisten signerer sin egen dødsdom ved å utbytte proletaren. I «Norge, vårt Norge» (2018) skriver Skagen om tredjeverdenistene «som i sitt hat til Vesten romantiserer og forguder de eksotiske folkeslag fra fremmede sivilisasjoner». Hovedpunktene er «at den vestlige verden alene er skyld i den fattige verdens nød og i økologiske forstyrrelser som forurensning og klimaforandringer, og derfor har pådratt seg en moralsk gjeld som må betales tilbake i form av oppgivelse av egne interesser til fordel for den tredje verden».

Dette leder oss tilbake til Israel. I synet til europeere skiller Israel seg fra muslimske land og den tredje verden, skriver Hazony: Staten er å regne som europeisk, som vestlig. Derfor måles Israel etter europeisk standard.

Harme møter også USA for å følge nasjonale interesser. Men det klages ikke likedan over at Kina og Iran gjør det samme. USA anses nemlig òg for å være «europeisk» – og skulle derfor ha nådd full kosmopolitisk modenhet, ikke betraktet seg selv som en nasjonalstat.

Da har vi fremdeles ikke nevnt den bitre latterliggjøringen av Storbritannia som med sin EU-exit, har returnert til nasjonal uavhengighet. I et kantiansk syn er dette å ta et steg tilbake – fra verdensføderasjon, tilbake til uavhengig nasjonalstat.

Kantiansk tankegang

Miksen av dobbeltstandard, hybris og dårlig samvittighet får sitt uttrykk når FNs menneskerettighetsråd gjør undertrykkende regimer som Kuba, Venezuela, Kina og Kongo til medlemmer. Som daværende FN-ambassadør for USA, Nikki Haley, skrev i Wall Street Journal etter USAs farvel: «I løpet av det siste tiåret har denne organisasjonen vedtatt flere resolusjoner om å fordømme Israel spesielt enn om å fordømme Syria, Iran og Nord-Korea til sammen.»

Og det var utslag av en kantiansk mentalitet ispedd tredjeverdenisme og naivitet vi så da islamister ble flydd til Norge i privatfly – på norske skattebetaleres regning. Blant de 15 ankommende var militærkommandant Anas Haqqani, hvis bror ledet terrorangrepet mot Kabul Serena Hotel i 2008. Den gang utenriksminister Jonas Gahr Støre befant seg på hotellet, og måtte søke tilflukt. En norsk journalist mistet livet, en UD-medarbeider ble skadet. I tillegg ble en amerikaner, to hotellvakter og en annen hotellansatt drept. En diplomat fra De forente arabiske emirater ble skutt i magen.

Av den som henger igjen i fortidens mørke forventes ikke stort. Men Anniken Huitfeldt, med lyslampe i hånd, har sikkert gjort Taliban-hjertene litt bløtere og Taliban-hjernene mer rasjonelle – selv om vi blir forsikret om at Taliban-lommebøkene ikke ble tykkere.

Huitfeldt anser det som «avgjørende» for «menneskerettigheter og et mer inkluderende styre» at Norge har «direkte kontakt med Taliban». Det trengs «reelle endringer og politisk vilje», fortalte ministeren, og fortsatte: «og det vil Taliban få høre under møtene her i Oslo».

Gjestene skulle hjelpes inn i lyset, bli opplyst, som sin vert.

Dialog som politisk krigføring

Godtroenhet i møte med mørke krefter er ikke noe nytt. I «The Conscience of a Conservative» (1960), skrevet under den kalde krigen, forteller Barry Goldwater at fienden forstår konfliktens natur bedre enn det amerikanerne gjør. Sistnevnte ville pasifisere verden, Sovjet forsøkte å erobre den.

Grunnen til at Sovjet sendte spioner til Vesten, på jakt etter informasjon og med mål om å spre propaganda, handlet i liten grad om å få kommunistiske konvertitter. Sovjets plan var å gjøre amerikanere tolerante for kommunisme, fordi Kreml innså at kommunistisk ekspansjon var avhengig av hvor fiendtlig innstilt Vesten var til kommunisme.

Det Goldwater forsto, og som dagens norske regjering ikke forstår, er at prat og forhandlinger kan være farlig under gitte forhold. Kommunistene så ikke på samtaler slik amerikanere så på samtaler, altså på en måte å komme frem til enighet. For kommunistene var dialog simpelthen et instrument i politisk krigføring. Det de ønsket var stadig flere innrømmelser. Ikke enighet.

Til nå har ingen land anerkjent Taliban. Men en ansatt ved det afghanske utenriksdepartementet kunne fortelle at møtet i Norge var et skritt nærmere internasjonal anerkjennelse.

Det vil naturligvis være helt urimelig å klandre Kant for norske politikerpåfunn i 2022. Fremskrittsbesettelsen preget dessuten flere av opplysningstidens tenkere. Turgot hevdet for eksempel at menneskeheten, gjennom blodige revolusjoner, beveger seg mot perfeksjon.

Likefullt er det en slags kantiansk forståelse av historien vi nå ser. Velmenende og opplyste politikere – utstyrt med et ønske om å dele av lyset slik at vi alle ankommer historiens lykkelige slutt, og noe som ser ut til å være ubegrenset tilgang på andre menneskers penger – har trukket få lærdommer av historien.

Derimot har de uvitende og i nok et tilfelle av overmot bidratt til et av de underligste PR-stuntene på en god stund.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar