Mange husker nok Tonje Gjevjon fra de store oppslagene i 2018.
Et av de aller første tilfellene av kanselleringskultur i Norge, engang før det het kanselleringskultur, handlet nemlig om henne.
Den lesbiske kunstneren – blant annet kjent for sin performancegruppe Hungry Hearts og deltakelse i MGP – har gjennom flere år uttalt seg kritisk til transaktivismen. Siden har hun urimelig vært stemplet som en «transfob».
Transpersoner er mennesker, og må ikke utsettes for hets og trakassering. Men det er legitimt å ytre seg kritisk til radikal kjønnsideologi.
Å endre kjønn – både juridisk og i den grad det er mulig medisinsk – har store samfunnsmessige følger og tidvis katastrofale personlige konsekvenser. De eneste som tar feil, er de som later som om endring av kjønn ikke er et etisk minefelt, og nettopp derfor bør lovendringer omkring disse spørsmålene diskuteres høylytt.
Men enkelte transaktivister ønsker ikke slik debatt. Faktisk så går de aktivt inn for å motvirke debatten, blant annet gjennom å såkalt kansellere de kritiske stemmene i disse spørsmålene.
Å tie kritiske stemmer er et mål
Endring av lov om juridisk kjønn har vidtrekkende konsekvenser, blant annet for idrett, garderober, krisesentre, forskning og statistikk som kan fortelle noe om kvinner og menn.
Men hvorfor er kritikerne så få, og hvordan kunne lovendringen utvikle seg så raskt og så stille?
Kommentator Anne Grenersen skriver i Avisa Nordland at det på ingen måte er tilfeldig. Der skriver hun at dette har sammenheng med strategien transaktivistene bevisst bruker.
Strategien står konkret i lobbymanualen til Iglyo, den internasjonale homo- og transungdommens strategidokument, der Norge nevnes spesielt:
«Gå direkte til ungdomspolitikere, som igjen tar saken til moderpartiet. Det anbefales å unngå å diskutere endringer offentlig, fordi det kan føre til motstand. Og hold mediedekningen på et minimum for å unngå dette problemet».
Strategien kan sies å ha lykkes ekstremt godt i Norge.
Kanselleres igjen
I 2022 markerer vi 50 år siden homofrigjøringen i Norge. Det markeres med Skeivt kulturår, et storskalaarrangement over hele landet.
Men ironisk nok så er ikke alle velkomne. Noen er faktisk avinvitert. Konflikten dreier seg igjen om Tonje Gjevjon, som selv skriver i Klassekampen om hvordan hun har blitt kansellert fra både Kvinnemuseet i Kongsvinger og Oslo-galleriet Kunstplass.
Kuratoren for Kunstplass sier at det å i det hele tatt være assosiert med Gjevjon kan ha dramatiske konsekvenser for galleriets omdømme. Dette forteller oss noe om hvor trangt kunstfeltet har blitt, og hvordan moralkapitalisme overkjører faglig integritet.
Utstillingen på Kunstplass skulle vise arbeider av en nå avdød lesbisk kunstner fra Hammerfest, mens utstillingen på Kvinnemuseet skulle vise videoarbeider med lesbiske aktivister som forteller om politiske aksjoner på 70-tallet. Man skulle tro dette er helt innenfor rammene av hva som kan stilles ut uten fare for omdømmetap, og det er paradoksalt at disse avinvitasjonene skjer i nettopp konteksten av Skeivt kulturår.
Det er altså ikke kunsten det står på, men Tonje Gjevjons personlige oppfatninger om politiske og ideologiske spørsmål.
Livredde utøvere
Slik kanselleringsaktivisme har en unektelig nedkjølingseffekt på ytringsfriheten, og påvirker kunstneres evne og vilje til å uttale seg i samfunnsdebatten. Vi risikerer på sikt at flere og flere vegrer seg mot å lage autentisk kunst, og at mange kunstnere da vil brenne inne med sine perspektiver i frykt for egen karriere.
I eksemplet med Kunstplass, som Kvinnemuseet, som Standard, som Bærum kunsthall, ser man også at visningsrommene står i fare for å bli for feige til både å forsvare og forvalte den frie kunsten. Men kulturen trenger modige forsvarere. Vi er ikke tjent med et kulturliv fullt av livredde utøvere med formidlere som knekker under den minste antydning til press.
Kunsten må få virke på sine egne premisser, uavhengig av om man er politisk enig med kunstneren eller ei. Kunstnere må kunne både provosere og utforske ubehagelige sannheter, og skal ikke måtte underlegge seg politiske strømninger i sin tid.
Hva skjedde med at kunsten skulle være fri?
Kunstnere har alltid provosert
Kulturarrangører kan ikke feige ut i disse spørsmålene. For når kunstnere som Tonje Gjevjon kanselleres, signaliserer man at eksternt press fra aktivister og politiske aktører er en legitim metode for å få sensurert kunst man ikke liker.
Det virker på ingen måte rimelig at en kunstner skal straffes i sitt yrke på bakgrunn av sine personlige meninger. Det er også ironisk fordi det snakkes mer om mangfold enn noen gang. Dette mangfoldet inkluderer tydeligvis ikke Tonje Gjevjon, og man kan følgelig spørre seg hva mangfoldet egentlig refererer til da.
At det regjerer et moralsk retthaveri i kunstfeltet er hevet over enhver tvil så lenge slike saker fortsetter å rulle inn. Det er ikke annet enn et tap for oss alle.
