Forrige uke mottok Kultur- og likestillingsdepartementet del to av en mulighetsstudie om framtidig bruk av det gamle Nasjonalgalleriet i Oslo. Rapporten heter «Nye historier» og er utarbeidet av Sparebankstiftelsen DNB og Nasjonalmuseet. Den avslutter et oppdrag påbegynt under den forrige regjeringen i 2018, og må ses i sammenheng med den tidligere publiserte rapporten «En del av fortellingen om Norge» fra september 2020.
Hovedbudskapet til «Nye historier» er at fremtidig bruk av Nasjonalgalleriet burde «gi rom for nye og ufortalte historier» og «tydelig representere noe vi ikke allerede har fra før». Videre legger rapporten vekt på behovet for institusjonelt samarbeid, nye former for museumsforskning og -formidling, og satsinger som kan ha stor betydning utenom hovedstaden.
Selv om fysisk oppgradering av bygget anses som nødvendig for fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet til kunstformål (beregnet til ca. 400 millioner kroner), påpeker rapporten noe helt annet. Renoveringen av bygningen handler altså ikke bare om tiltak for å forbedre klimatisering, universell utforming og digital infrastruktur. Gjenbruken av Nasjonalgalleriet dreier seg egentlig om en konseptuell rehabilitering av nasjonens kunsthistorie, identitet og selvforståelse – samt om hvem som blir sett og hørt.
Noen få eksempler på hvordan Nasjonalgalleriet kan brukes mot slike mål løftes frem i rapporten, foreslått som femårige prosjekter. «Nasjonalgalleri for Sápmi» er foreslått av oss for halvannet år siden. Vårt konsept for Nasjonalgalleriets gjenbruk er en kritisk, stedsspesifikk museumsintervensjon. En overtagelse av Nasjonalgalleriet som utfordrer institusjonens videre eksistensgrunnlag med å midlertidig fylle lokalene med kunst, duodji, joik, musikk, skrivekunst og mer fra Sápmi.
Nasjonalgalleriet er, som nevnt i rapporten, mye mer enn en historisk viktig visningsarena for kunst som fortjener nytt liv. Det er et maktsenter. Et maktsenter som i 140 år har konstruert og opprettholdt en begrenset og begrensende definisjon av hva som er og ikke er norsk kunst og en del av Norge. Det å engasjere seg med et sted som dette er dermed ingen enkel oppgave. Det trengs sterk kuratorisk visjon og museologisk strategi som samtidig er både konkret og gjennomførbar. Å invitere samisk kunst inn i Nasjonalgalleriet er et mulig utgangspunkt, som har potensialet til å skape fruktbar dialog mellom det som bokstavelig talt har vært i bygningen før og det som kan være Nasjonalgalleriets fremtid.
Den monumentale trappen opp til galleriene fra hovedinngangen, for eksempel, har – frem til Nasjonalgalleriet stengte – huset Christian Kroghs storslagne «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893). Både symbolsk og fysisk, var dette det første – og dermed viktigste? – kunstverk alle besøkende til Nasjonalgalleriet skulle møte. Å si at maleriet, både gjennom sitt motiv og sin plassering i bygningen, spilte en sentral rolle i konstruksjonen av norskhet, er en underdrivelse.
Hva skjer så hvis vi bytter det ut med samisk kunst? Vil det bidra til å inkludere det samiske i den nasjonale kunsthistorien?
«Munch-salen» i andre etasjen, innviet i 1937 i forbindelse med Nasjonalgalleriets daværende 100-årsjubileum, inviterer til lignende spekulasjoner. Hva betyr det for nasjonen når akkurat denne salen – et rom – fylles med noen andre enn Munch? Vil det skape en ny nærhet og inkludering av det samiske?
At vi betrakter Nasjonalgalleriet gjennom samisk kunst er ikke for å overskrive, erstatte eller «kansellere» institusjonen og dens historie. Det er heller for å ta bygningens innholdsmessige oppussingsbehov på alvor, nemlig å berike nasjonen og den nasjonale fortellingen.
I vår tilnærming til renoveringen av Nasjonalgalleriet vokser bygningen frem som både forskningsobjekt og et kunstnerisk medium eller materiale å jobbe med i seg selv. Sånn kan Nasjonalgalleriet tas i bruk som et museumsverktøy for å rette en positiv, skapende form for selvkritikk om ideen hva et museum er, kan, eller bør være i fremtiden.
