Det er bred enighet om at moderne boliger og blokkbebyggelse er lite tiltalende utformet. Det ser vi blant annet i Arkitekturopprørets store oppblomstring de siste to årene. Bevegelsen etterlyser en større vektlegging av estetikk som kan gjøre dagens triste arkitektur mer vakker og miljøvennlig.
Engasjementet er stort, både i byer og tettsteder, der de samme kjønnsløse kasseblokkene sprer seg like hurtig som koronaviruset. Arkitektene forstår ikke problemet, de synes estetikken er profesjonelt ivaretatt, selv når blokkene strutter av monotoni og følelseskulde. Så å si alle ser egentlig problemet, unntatt dem.
Hvor er det blitt av estetikken og den vakre utformingen av boliger og høyhus?
Ja, hva er egentlig estetikk og estetisk utforming av et byggeprosjekt?
Finnes det en oppskrift av hva som er estetiske kvaliteter til bruk for arkitekter?
Ifølge Plan- og bygningsloven og i mange lokale kommuneplaner kreves det at nye tiltak skal ha gode visuelle/estetiske kvaliteter i seg selv og i forhold til omgivelsene. Det er kvaliteter som arkitektene må få implementert i en bygnings ytre form.
I arkitekturhistorien ser vi en stor variasjon i formgivingen av bygninger og bruken av estetiske virkemidler. Vi skal merke oss at formgivingen handler om den ytre organiseringen av bygningens volum og veggflater slik at det her oppstår en estetisk egenverdi. Alle leilighetene innvendig er som regel vakkert designet og rommene behagelig plassert, mens ytterveggene har ingen estetisk planlagt orden. Vinduenes plassering er en funksjon av leilighetsorganiseringen, så også eventuelle balkonger.
Effekten av denne veggutformingen gir ingen estetisk gevinst. Arkitekten følger bare romfordelingen på alle fire sider av bygningen og har null omtanke for bygningens ytre formgiving, som er selve kjernen i den arkitektoniske estetikken. Selv med en slik vilkårlig og fantasiløs vindusfordeling, er det fortsatt mulig å gi veggfasadene og bygningens helhetskarakter en visuell oppgradering.
Vi kan starte med en markering av etasjeskiller og hjørner, deretter å gi takavslutningen en tydelig betoning som samler veggfasaden til en visuell enhet. Siden vinduenes plassering er låst fast på grunn av romfordelingen kan man allikevel vitalisere innrammingen ved å følge opp de visuelle grepene som er gjort i hjørner, etasjeskiller og takavslutning. Bare med så enkle midler kan veggfasadene få en visuell variasjon og estetisk egenkarakter. Man trenger naturligvis ikke å gjøre det på en slik måte, det var bare for å vise at dagens arkitekter hverken føler eller tenker estetikk i utformingen av blokker.
Av en eller annen grunn er dagens arkitekter livredde for å hente inspirasjon fra fortidens arkitektur. Kopierer du fortidens stiluttrykk blir du utestengt fra det faglige fellesskapet. Det går ikke an å snakke om inspirasjon, fortiden er forbudt område.
Renessansearkitektene derimot hadde ikke noe oppheng på det punkt. De skulle gjenopplive antikkens arkitektur, estetikk og filosofi og kopierte over en lav sko. Ingen av dem mistet sin identitet eller skaperkraft, snarere tvert imot. Helt frem til 1900-tallet har arkitektene latt seg inspirere av fortidens byggetradisjoner og skapt vakre og egenartede byggverk.
Denne fortidsangsten som tydeligvis plager dagens arkitekter har på ingen måte svekket deres byggetekniske kompetanse, tvert imot, det er formgivingen og estetikken som er problematisk.
Begrepet «estetikk» (av gresk aisthesis) er ingen moderne oppfinnelse. Det stammer fra antikkens filosofer som vektla sansning og følelse som grunnlag for erkjennelse, spesielt hva angår skjønnhet. Det merkelige er at estetikken som rettesnor for det skjønne nå i moderne tid fortsatt har aktualitet i debatten om arkitektur. Begrepet er endog implementert i dagens lovverk og kommuneplaner for å oppnå gode kvaliteter i arkitekturen.
Allikevel glimrer estetikken med sitt fravær i moderne arkitektur. Følelsene er borte og sanselighetens skjønne aura er blitt erstattet med en rasjonalistisk teknologi som forvandler bygningskroppen til en saklig og antiemosjonell blokk. Helt frem til 1900-tallet var det et nødvendig samspill mellom byggeteknikk og følelsesbasert form. Med den moderne arkitekturens vektlegging av funksjon og teknologi (huset er en bomaskin) forsvant følelser og estetikk ut av syne. Maskinmetaforens upersonlige og funksjonelle kulde ble et viktig redskap i kampen mot både fortidens arkitektur og folks behov for vakker byggeskikk.
Den moderne arkitekturen har hverken behov for estetikk eller skjønnhet og utbyggerne er av samme oppfatning. Problemet for dem er lovverk og kommuneplaner, der estetikken fortsatt gjelder og er retningsgivende for ny bebyggelse. De kommunale saksbehandlerne har sjelden god kompetanse på estetikkens område, men det hjelper ikke stort når rådmann og politikere uansett gir utbyggerne tillatelse. Det er på dette nivået at den modernistiske blokkarkitekturen får gjennomslag, og muliggjør at både utbygger og arkitekt fortsatt kan bygge sine iskalde og miljøødeleggende blokker.
