«Makt er å slite menneskesinnene i småbiter og sette dem sammen igjen i nye mønstre som en selv bestemmer», står det i George Orwells «1984».
Mangfold er ikke noe vi skal kjempe for. Mangfold er et faktum. Det viktigste spørsmålet i vår epoke er likevel: kan mangfold utgjøre en verdi eller en fare for politiske og økonomiske systemer vi lever i?
Ekskludering og kakafoni
Gjennom globalisering får mennesker innsikt i mangfold av kulturer og identiteter. Den største utfordringen vi alle står foran er å inkludere varierte stemmer i demokratiske prosesser uten å destabilisere disse prosessene. Grensen mellom et inkluderende samfunn og et Babels tårn er subtil.
Alt handler om å finne balanse mellom likestilling og rettferdighet, kontroll og individuell frihet, mangfold og felleskap. Vi lever i dynamiske tider og vi er vitner til vesentlige samfunnsforandringer. Det er første gang i verdenshistorien at det i så stor grad er penger som gir makt, ikke omvendt. Det innebærer betydelige konsekvenser.
Ut fra et økonomisk synspunkt lønner det seg å skape mangfold av konsumenter, behov og produkter. Ideen om at alle er likeverdige for et kapitalistisk samfunn – at alle bør oppfylle sine ønsker, alle fortjener det beste – er dessverre en manipulasjon, men passer strålende bra til økonomiske regler. Det å utvikle varierte, materielle behov fører til stadig fremvekst av produksjon og tjenester, og det er en gyllen regel i samtidsøkonomien.
Det er ikke så viktig lenger hva du gjør for å oppnå mål og samle goder, men hva du egentlig har eller eier til slutt. Det er ikke så viktig lenger hvem du egentlig er, men hvem det virker som om du er. Det er ikke viktig hvor dypt og intenst du analyserer virkeligheten, men hvordan denne analysen kan brukes i praktiske oppgaver som markedsføring og maktkamp. Samtidsøkonomi trenger ikke poeter, den trenger copywriters. Det er ikke ønskelig å ville spørre, utfordre, nekte – det er bare behov for svar, resepter og ferdige løsninger. En prosess er ofte skjult eller uklar og spiller en sekundær rolle – alt handler om produkt.
Internett og media, spesielt sosiale medier, spiller en hovedrolle i å utvikle samfunn stengt i en permanent frykt blandet med en ustanselig underholdning og kunstige behov. Massemedier er ansvarlige for at forskjellige stemmer, synspunkter og meninger blir ekskludert fra det offentlig narrativet, eller presentert i en uforståelig kakafoni. Media deformerer et verdensbilde gjennom å knuse det i urelaterte småbiter og setter de småbitene sammen på nytt. Hvorfor gjør de det i stedet for å speile reelt mangfold og objektive fakta? Fordi de er avhengige av økonomiske regler og utgjør det viktigste verktøy i maktkamp.
Kunstens rolle
Selv om virkeligheten er i stadig endring, finnes det noen grunnleggende mekanismer som virker uforanderlige. Det essensielle for hvert samfunn er å holde balanse mellom kontroll – som gir både trygghet og forutsigbarhet – og individuell frihet i form av ansvar og selvstendige avgjørelser. Alt handler om å finne «aurea mediocritas» (den gylne middelvei, red.anm.) i en dynamisk prosess av samfunnsutvikling.
Her ser jeg den viktigste rollen kunst og filosofi spiller i et bevisst samfunn: Å bruke energi, talent og tid for å uttrykke noe udefinert eller for å skape en intellektuell eller emosjonell opplevelse hos andre, lar oss holde balanse i den vestlige kulturen. Også når manipulasjon går for langt, når farlige ideer begynner å dominere, når kunstige problemer overtar reelle vanskeligheter, når konsumpsjon ødelegger verdier, når det overfladiske erstatter det dype og meningsfulle – da oppstår det et rom for kunst, litteratur, kritikk og filosofi.
«Det vil ikke bli noen kunst, noen litteratur, noen vitenskap. Når vi blir allmektige, behøver vi ikke noen vitenskap mer. Det vil ikke bli noen forskjell mellom det vakre og det stygge. Det vil ikke bli noen nysgjerrighet, noen glede over livsprosessen», står det i George Orwells «1984».
Meningsarroganse
Økonomisk terror og arroganse definerer virkeligheten vi lever i. Vi lærer knapt fra verdenshistorien og kan ikke gjenkjenne evige mekanismer som fører samfunnsprosesser. Vi bryr oss enten ikke om kilder og konsekvenser av disse prosessene eller så unngår vi en dypere analyse, fordi konklusjoner kan være for krevende og kan forstyrre vårt konformistiske hverdagsliv.
Det verste er likevel at vi blokkerer andre. Alt som river stabilitet og en provisorisk kontroll er uønsket og utgjør et samfunnstabu. Vi bruker gjerne etiketter som «konspirasjonsteorier» for å fjerne utfordrende synspunkter fra samfunnet. I vår arroganse overser vi kritikk og latterliggjør opponenter. Hvorfor? Fordi vi har rett, vi vet bedre og vi er på den gode siden. Det var mange professorer, tenkere og vanlige folk som trodde en gang at en idé om Übermensch var en genial idé – det handlet jo om å utvikle menneskeheten og skape et sterkt og meningsfullt menneske. Alle som kunne stoppe galskapen, som prøvde å advare eller rett og slett var uenige i hovedideologien, forsvant fra det offisielle narrativet. Det var bare én kultur, én stemme og én plan som var riktig og bra. Det er historien som beviste at denne ideen førte til tragiske konsekvenser og forandret en tanke til et massemord.
Vi lever i et demokratisk samfunn. Spesielt her i Norge er vi langt ifra totalitarisme. Likevel prøver vi å blokkere stemmer som utfordrer status quo og våre demokratiske verdier. Det gjør vi både ved hjelp av en økonomisk sensur samt samfunnssensur basert på frykt og ekskludering. Det som er spesielt vanskelig å skjønne, er at vi utvider sensuren på det relativt nøytrale kulturfeltet.
Vi frykter vanligvis det vi ikke kjenner. Vi prøver å forsvare trygge strukturer og er til og med villige å betale for tryggheten med vår egen frihet. Dette er en blindvei. Et inkluderende samfunn må være åpent og tappert. Det betyr at mennesker må ta på seg risiko, må forberede seg på krevende situasjoner og utfordringer, må være lærevillige og nysgjerrige for det som kommer og som fører til endringer. Derfor er det viktig å holde debatt og innføre ulike synspunkter som påvirker en måte vi analyserer mangfoldsproblematikken i samfunnet vårt.
Derfor trenger vi kunstnere, filosofer, opprørere, motparter, minoritetsrepresentanter, samt individuelle tenkere i en offentlig debatt. Det er også helt nødvendig å finansiere fra offentlige midler alle verdifulle prosjektene som skaper dialog, motiverer til kritisk tenkning, fører til estetiske og eksistensielle opplevelser og utvikler det vi kaller for humanisme og kultur. Dette er ikke et rom for kapitalisme, økonomi og maktkamp, dette er et rom for mennesket i dets ontologiske og psykologiske helhet.
