Det er tanken som teller, heter det. Tanken, i betydningen intensjonen, er dypest sett det som gjør oss til mennesker, om man skal være litt pompøs. Det er viljen – det å ønske noe – som skiller oss fra de uinspirerte, men ellers intelligente maskinene vi omgir oss med. Uten intensjon er vi virrende zombier.
Derfor har viljen også en fundamental plass i samfunnets moralkodeks. Viljen er forskjellen mellom et forsettlig drap og et unnskyldelig uhell. Evnen til å i det hele tatt ville noe, er forskjellen mellom kalkulert forbrytelse og straffri utilregnelighet. I mange sammenhenger er viljen alt.
Tilfellet Grini
På et punkt i vår helt moderne historie ble det plutselig annerledes. I alle fall på de områdene som opptar oss mest for tiden. I identitetens tidsalder er intensjonen ofte uten betydning.
Kjersti Grini fikk forståelig nok kritikk for å ha brukt «n-ordet» om en ku. Men den skarpeste kritikken uteble, fordi de fleste av oss forstod at tanken var god. Hun mente ikke noe vondt, var de fleste enige om. Det var ikke sammenheng mellom assosiasjonene ordbruken gav, og meningsinnholdet Grini ønsket å formidle. Derfor renvasket vi henne.
Dessverre er det mange eksempler på at andre ikke har blitt møtt med den samme velviljen. Det meste tyder på at Joe Rogan har sunne holdninger, og at hans bruk av n-ordet først og fremst har vært på meta-nivå: I samtaler om rasisme, ordbruk og lignende. Men når intensjonen er ute av bildet, har det lite si. Derfor er det etter hvert mange som har mistet jobb og anseelse, simpelthen for å ha beveget leppene og strupehodet på en bestemt måte. Rogans tilfelle er intet nytt.
Det deskriptive finnes ikke
Når avsenderens intensjon viskes ut av ligningen, mister vi ikke bare muligheten til å forstå hva som kan ligge bak klønete ordbruk. Vi mister også evnen til å forstå når en ytring er ment å ikke ha en intensjon overhodet; at det er et grunnleggende skille mellom ytringer som har et verdiladet budskap og ytringer som ikke har det. Vi har mistet evnen til å skille mellom det deskriptive og det normative. Det finnes ikke lenger verditomme utsagn. Ethvert utsagn, uavhengig av hvordan det er ment, står fritt til disposisjon for mottagerens ofte svært uredelige tolkning.
Det fikk forfatter og lærer Kate Clanchy kjenne på da hun nylig mistet avtalen med forlaget etter beskyldninger om rasisme. Det er ingen grunn til å tro at Clanchy mente noe negativt da hun skrev at en elev hadde «almond-shaped eyes», og en annen «chocolate-coloured skin». Heller ikke de omtalte elevene så det slik. Men det hadde ingen betydning.
Rana Issas svært frimodige tolkning av et veggmaleri på Hersleb videregående skole er et eksempel på det samme, som tvinger frem spørsmålet: Er et bilde automatisk rasistisk om det refererer til en tidsperiode hvor rasisme var utbredt?
Lignende tendenser ser vi også tilløp til i trans-debatten. Absurd nok er det nå kontroversielt å hevde at det finnes to biologiske kjønn. Men, som biolog Glenn-Peter Sætre har påpekt, finnes det en gjennomgående todeling av det man kan kalle «kjønn» i dyreverdenen, basert på størrelsen og funksjonen til forplantningscellene. Det er rett og slett noe så enkelt og gammeldags som et objektivt faktum.
Betydningen er det vi som avgjør
Poenget er imidlertid – og det er det viktige: Det at det er sånn, trenger ikke å bety noe.
Det er fullt mulig, og til og med ganske vanlig å hevde at det finnes to distinkte biologiske kjønn, og samtidig mene at kjønnsinkongruens er et reelt problem og at transpersoner bør ha retten til selv å velge juridisk kjønn, for å nevne noe. Det ene utelukker ikke det andre. Det som bør bety noe, er hva folk mener – sosialt og politisk – om mennesker som har en annen kjønnsidentitet. Det er både urimelig og unødvendig å kreve at man i tillegg benekter vitenskapelige realiteter for å få være med på laget.
Et stort problem med tapet av intensjon og skillet mellom det deskriptive og normative er nettopp dette: At det blir så fordømt vanskelig å forstå hvem som egentlig er vennene dine. Og motsatt: Hvem du egentlig er uenig med. J.K. Rowling fortjener absolutt kritikk for sitt syn på transpersoners rettigheter. Men det er vanskelig å ikke føle en viss sympati med henne når debatten reduseres til spørsmålet om «kjønn eksisterer».
For kjønn – i betydningen to hovedtyper av de fleste dyrearter, med ulike forplantningsstrategier – eksisterer åpenbart. På samme måte som at det åpenbart også finnes genetiske variasjoner mellom menneskegrupper basert på tilpasning til ulike miljøer. Derfor har noen mennesker «mandelformede» øyne, og noen «sjokoladebrun» hud, antagelig som beskyttelse mot UV-stråling. Mens andre er «snøhvite» for å maksimere opptaket av D-vitamin i solfattige områder.
Slik er verden. Og det er vanskelig å forstå hvorfor vi skal være redde for å påpeke det.
Når identitetsaktivistene opponerer mot slike beskrivelser, peker det paradoksalt mot at aktivistene selv tillegger det som i utgangspunktet er et rent deskriptivt utsagn et negativt meningsinnhold. Det var aldri Clanchy som hevdet at det er noe galt i å ha «almond-shaped eyes». Det var det – implisitt – de som raste mot beskrivelsen som gjorde.
Da en fjerdedel i en forskningsundersøkelse fra Fafo svarte at de var helt eller delvis enige i påstanden om at «noen menneskeraser er mer intelligente enn andre», ble dette av mange sett som et tegn på at en like stor andel nordmenn har rasistiske holdninger. Det kan det bety, og det er lett å tolke det slik. Men, som flere har påpekt, er det ikke nødvendigvis så enkelt. Svarene kan enkelt og greit bety at en fjerdedel av nordmenn er åpne for at det rent objektivt – enten det skyldes arv eller miljø – kan eksistere forskjeller i intelligens mellom ulike menneskegrupper. Uten at man legger mer i det enn det.
Og det kan vel tenkes? Hvem vet? Kanskje gir det også mening å bruke begrepet «raser» om ulike etnisiteter, slik man fortsatt gjør i stor grad i USA. Kanskje er det mer taksonomisk presist å dele menneskearten inn i ulike «familier», «klasser», eller «slekter». Kanskje er en slik klassifisering av menneskene meningsløs. Det er vanskelig å si. Det får en biolog svare på.
Men uansett hva svaret er, behøver heller ikke det å bety noe som helst. Vi må lære oss å akseptere at det finnes en biologisk dimensjon ved virkeligheten, og ikke legge så mye i det.
Mennesker eksisterer på mange plan. På ett plan, det kvantefysiske, er vi alle bare kvarker. Det betyr ingen ting for andre enn fysikeren. På et annet plan er vi biologi. Det er biologens domene.
Det som betyr noe, for alle oss andre, er den dimensjonen ved virkeligheten som er gjenstand for vilje, ønsker, lyster og behov: Det sosiale, politiske og kulturelle – det menneskeskapte – nivået. Om vi kan møtes der, trenger ikke biologien bety all verdens.
Betydningen er det vi som avgjør.
