Kunstnerisk selvtilfredsstillelse

Samtidskunsten har et monomant og kjedelig fokus på kjønnsorganer

På Trafo kunsthall kan du oppleve Maria Pasenaus selvutleverende utstilling, «The Odder Erotica». Her ønsker kunstneren å inspirere publikum til å onanere. (Foto: Presse.)
På Trafo kunsthall kan du oppleve Maria Pasenaus selvutleverende utstilling, «The Odder Erotica». Her ønsker kunstneren å inspirere publikum til å onanere. (Foto: Presse.)
Det er ikke noe nyskapende med selvutleverende kunst som sentrerer omkring menneskets seksualitet, skriver Ivar Bu Larssen.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kunstkometen Maria Pasenau sin utstilling på Trafo kunsthall vekker debatt.

I en panegyrisk anmeldelse ført i pennen av NRK-kunstkritiker Mona Pahle Bjerke, hylles utstillingen «The Odder Erotica» av Maria Pasenau. Utstillingen står i Trafo kunsthall i Asker til og med denne helgen.

Bjerke sparer ikke på superlativene og kaller utstillingen «[e]n ballade om seksuell uavhengighet». Hun trekker linjene til fotokunstneren Nan Goldin, som på 80-tallet markerte seg med utleverende og selvbiografiske fotografier av seg selv og hennes miljø, knyttet til rusmisbruk, voldelige forhold, sex og aids.

Les Subjekts anmelders dom: Der penisen glimrer med sitt fravær

Intet nytt under solen

Til tross for den overstrømmende mottakelsen, eller kanskje nettopp derfor, er det grunn til å stille spørsmål ved om utstillingen virkelig bringer noe nytt. Rundt 40 år etter Goldins gjennombrudd er det ikke særlig nyskapende med selvutleverende kunst som sentrerer omkring menneskets seksualitet.

Annonse

Det kan snarere sies at samtidskunsten har et monomant fokus på kjønnsorgan, kroppsåpninger, kroppsvæsker og avføring. Sjokkeffekten dette engang hadde har blitt avløst av en kjedsommelig og intetsigende repetisjon.

Pasenaus utstilling fokuserer på «seksuell uavhengighet», altså seksualitet som er frigjort fra relasjonen til andre mennesker. Målet er å ufarliggjøre onani, som om vi fortsatt levde i en puritansk kultur der vi ble oppdratt til å ha hendene over dyna, i motsetning til en kultur der grenseoverskridende seksuell selvutlevering er hverdagskost.

Onani-kunsten kan sees som en videreføring av kunst som fokuserer på seksuell frigjøring, av kvinnen vel å merke, det er lite trolig at en ung mannlig kunstner ville få samme oppmerksomhet for å utlevere sitt eget forhold til onani. Det er mulig at det er andre kjønnsforskjeller som også gjør seg gjeldende her, ettersom de fleste gutter har utforsket onaniens gleder tidlig i tenårene.

Utstillingen er et resultat av Pasenaus «forskningsarbeid» omkring onani i løpet av pandemien. Ufrivillig illustrerer den hvordan dyrkingen av selvet og et narsissistisk fokus på egne kjønnsorganer er nær sagt pandemisk innen samtidskunsten.

Den som vil se hvor banal utstillingen i virkeligheten er kan se innslaget på «God morgen Norge», der en reporter tar seg fore å prøve ut Pasenaus onanistoler. Utover å være et grenseløst pinlig skue, illustrerer det lite annet enn hvor grunn kunsten er selv om onanistolene i seg selv er dype.

Les også: Nasjonalmuseet kjøper inn seks verk av Maria Pasenau

En diagnose av samtidskunsten

Pasenaus kunst og mottakelsen den får er et tidsbilde og en presis diagnose av samtidskunsten, med andre ord en selvsentrert ogselvutleverende kunst, som sirkulerer omkring kropp, kjønn og seksualitet. Onani er i motsetning til hva Bjerke hevder ikke tabubelagt, tvert imot kan det sies å være et bilde på en grunnleggende narsissistisk kultur.

Et tegn på samtidskunstens overtydelighet og mangel på subtilitet, hvor den fullstendige avkledningen av ethvert tabu der nakenhet og sex blir frarøvet all bluferdighet og ingenting er overlatt til fantasien, ender paradoksalt nok med å miste sin erotiske kraft. Dette står i kontrast til et verk som «Den hellige Teresas ekstase» av Bernini, som utstråler en på samme tid åndelig og sanselig ekstase som griper tak i kropp og sjel.

Grunnen til at samtidskunsten i liten grad engasjerer utover en snever menighet er nettopp at den er endeløst selvrefererende. Kunsten blir et speil der kunstneren betrakter seg selv og fortaper seg i sitt eget speilbilde, ikke ulikt myten om Narcissus. Dette er en kunst som mer enn noe annet søker en bekreftelse av et skjørt og grenseoverskridende selv.

Det er vanskelig å ikke få empati for et sårbart ungt menneske som avkler seg selv både psykisk og fysisk gjennom kunsten. At Pasenau i dokumentaren «Kunstnerliv» på NRK selv stiller spørsmål ved om hun har gått for langt i å utlevere seg selv, er et tegn på at å rive ned enhver grense mellom seg selv og verden har sin pris.

Pasenaus ambisjon med utstillingen er å få flere til å onanere, altså å tilfredsstille seg selv, løsrevet fra andre mennesker. I tillegg til banaliteten og det pubertale som ligger i dette er utstillingen overflødig, den som vil fordype seg i selvutleverende onani trenger ikke å legge veien til kunstgallerier, da et enkelt søk på diverse internettsider åpner et vell av selvtilfredsstillende kvinner. Skillet mellom kunst og porno er også i mange tilfeller flytende.

Les også: Stappfullt og utsolgt for Maria Pasenau

Fornedrelsens estetikk

Fra å være et forsøk på å fange skjønnheten og det sanne har kunsten fortapt seg i fornedrelsens estetikk. Den søker det autentiske og ærlige, men ender i kjedsommelig gjentakelse under et pretensiøst forsøk på originalitet. Dette er et annet kjennetegn på vår kultur der vi i vår streben etter det unike og originale ender med en rekke imitasjoner og kopier, som alle er hellig overbevist om sin egen originalitet.

Den konservative filosofen Roger Scruton tok et nådeløst oppgjør med den endeløst selvrefererende og selvopptatte modernistiske kunsten, som gjør et pubertalt opprør mot selv ideen om det vakre og i stedet tar seg fore å skildre livet som “det virkelig er”. Som en motsetning til samtidskunsten fremholder Scruton hvordan det vakre gjennom kunsten kan frigjøre mennesket fra sin egen selvopptatthet.

«Beauty tells you to stop thinking about yourself, and to wake up to the world of others. It says, look at this, listen to this, study this – for here is something more important than you … Through beauty art cleans the world of our self-obsession.»

Det er fullt mulig å kritisere Scrutons romantiske forestilling omkring kunst og det skjønne. All kunst trenger ikke å være vakker, og styrken ved den modernistiske kunsten er at den unngår forskjønning og streber mot å omfavne også de tabubelagte sidene av menneskelivet. Problemet er bare når den nådeløse ærligheten i seg selv blir en dyrking og romantisering av det fremmedgjorte og fornedrede.

Ved siden av Scrutons kritikk ledes tankene til Luthers definisjon av synd som å være innkrøkt i seg selv, «incurvatus in se.» Å stemple samtidskunsten som syndig gir kanskje ikke mye mening i en sekulær kontekst, men det fanger presist inn selvopptattheten som preger en kultur der sex og seksualitet har blitt et religionssubstitutt, og som kan fungere fremmedgjørende i forhold til  andre mennesker. Det frigjørende i denne sammenhengen er ikke den seksuelle selvtilfredsstillelsen, men å rette blikket utover fra seg selv.

Å våkne til en verden utenfor seg selv, utenfor selvtilstrekkeligheten, kan sies å være det motsatte av onani. Pasenaus kunst demonstrer mer enn noe annet hvordan samtidskunsten har blitt en form for kulturell selvtilfredsstillelse. Den dreier seg om en form for masturbering som ikke skaper noe i betrakteren bortsett fra en sosialpornografisk kikkermentalitet. Det som i første omgang kan sees som interessant og spennende, gir når alt kommer til alt ingenting annet enn følelsen av tomhet som gjerne etterfølger onani, der du våkner til din egen ensomhet, adskilt fra andre mennesker.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar