MDG-politiker Eivind Trædal har bestemt seg for å boikotte Parkteatret. Det ikoniske utestedet fra 1907 har nemlig en eier, Pål Steigan, til besvær.
Steigan er tidligere kommunist. Nå er han Russland-sympatisør og redaktør for den kontroversielle bloggen Steigan.no. Der har han rettet sterke beskyldninger mot Ukrainas myndigheter. Han går så langt som å si at Ukraina er naziinfisert, uten at han i kommentaren viser til konkrete hendelser eller bevis.
Dette er en uttalelse mange reagerer på, og det har de god grunn til. Men Trædals reaksjoner er ikke som alle andres.
MDG-politikeren leker sitt eget land, og vil påføre Russland strenge sanksjoner for krigføringen i Ukraina. Dette skal han gjøre gjennom å økonomisk handlingslamme Russland-sympatisører. Altså skal han slutte å drikke øl på Parkteatret, og slik skal han bidra til å strupe russernes propagandabudsjett gjennom å boikotte datterselskapet til morselskapet Pål Steigan eier 40 prosent av aksjene i.
Men det hele viser seg å være temmelig nytteløst.
En oppgitt daglig leder på Parkteatret, Dan-Michael Danino, kan nemlig opplyse om at Parkteatret er stiftet som et ideelt aksjeselskap. Slik hindres eieren fra å ta ut utbytte gjennom vedtektene. Trædals reaksjon er med andre ord ikke bare misforstått, den er uforholdsmessig og illegitim.
Les også: Eivind Trædal vil slutte å drikke øl på Parkteatret
Burde beklage
Til Subjekt sier Trædal at han ikke har oppfordret til boikott, og at han bruker pengene sine hvor han selv vil.
Det siste er et utsagn jeg støtter til det fulle. Men han kan ikke late som om det bare er et forbrukervalg at han som sittende bystyrepolitiker i Oslo tyr til flere av sine sosiale plattformer, med titusenvis av følgere, for å dele nyheten om at han skal slutte å bruke penger på Parkteatret på grunn av politisk uenighet med eieren. Det handler selvfølgelig om noe mer.
Det verste med at han bommer på målet, er at han treffer noen andre. I stedet for å ramme Pål Steigan, rammer han Parkteatret, dets 50 ansatte og dets mange tusen brukere. Stedet har de siste to årene varslet om konkursfare flere ganger. Det er et hensynsløst angrep på en av landets viktigste musikkinstitusjoner.
Problemet er dessuten i vekst. Høyre-politiker Lene Westgaard-Halle er eksempelvis en av mange «som til tross for uenighet med Eivind Trædal i mange andre saker» ser ut til å være enig med ham i at boikott mot en kulturinstitusjon er god medisin mot bekjempelsen av Russland-sympatisører. Hun oppfordret sine følgere på Twitter til å tenke seg om før de tok en øl på Parkteatret neste gang.
Sammen har Trædal og Westgaard-Halle samlet tusenvis av likerklikk og kommentarer. Mange skriver at de aldri vil besøke Parkteatret igjen, da de ikke ønsker å støtte eier Pål Steigan. Men dette har de altså besluttet på et grunnlag som mest sannsynlig er feil.
Følgerne deres ville kanskje tenkt annerledes om det, dersom de samtidig hadde fått opplyst at det først og fremst er Parkteatret som rammes av en slik boikott. Det gjorde i alle fall VG-kommentator Anders Giæver. Først støttet han Eivind Trædal, men etter å ha blitt konfrontert med opplysningen om at Parkteatret er et ideelt aksjeselskap, tok han «konsekvensene av» de nye opplysningene, redigerte kommentaren sin, og rettet skytsen mot Steigan.no i stedet.
Er Trædal og Westgaard-Halle large nok til å gjøre det samme?
Nei. Til Subjekt nekter de å beklage. Trædal og Westgaard-Halle er altså villige til å la Parkteatret gå dukken som følge av politisk uenighet med stedets eier. Ikke for å ramme Pål Steigan økonomisk, men for å slippe å beklage.
Hvorfor er det kynisk og opportunistisk? Fordi de ser sitt snitt i en populær sak til å sole seg i glansen av sin egen godhetsposering. De fremstiller seg selv som folk mot Putin, krig og Russland-sympatisører, men det de faktisk utretter er null – 0 – for kampene de later til å kjempe. Og så rammer de noen helt uskyldige, da.
Les også: Stadig flere vil boikotte Parkteatret
En råtten holdning til uenighetsfellesskapet
Kulturinstitusjonene er demokratiets storstuer. De bør eies og drives av et mangfoldig knippe mennesker. Offentlige og private, røde og blå. Og her bør uenige møtes.
Men når Trædal og Westgaard-Halle ikke vil benytte seg av stedene som følge av politisk uenighet, smitter de en råtten holdning til demokrati og uenighetsfellesskap over på kulturlivet.
Det er i tiden å skulle boikotte, scenenekte og kansellere aktører og mennesker med meninger vi ikke liker. Slik senker de også glasstaket for de offentlige ytringene. Stadig flere dropper å uttale seg i offentligheten som følge av økte forventninger om politisk korrekthet.
En av landets viktigste konsertarrangører risikerer altså å gå dukken som konsekvens av at stedets eier har ytret seg. De usjarmerende, gentrifiserende pengemaskinene som nå står i kø for å overta lokalene lærer seg som algoritmene at det lønner seg å holde kjeft. Det skaper ikke bare et dårlig ytringsklima, det skaper dessuten et dårlig uteliv dersom kvalitetsparameteret nå skal måle politiske ytringer blant eierne, og ikke kunstnerisk program på scenen. Men at eierne for Cutters, Digg og Kopp holder munn om sitt politiske ståsted, mens Parkteatrets eier ikke gjør det, burde ikke slå ut på stedets eksistensberettigelse.
Det er en slik kultur Eivind Trædal bygger opp under, og det er uverdig oppførsel fra en politiker som selv har høyt forbruk av ytringsfriheten. Hvis han selv forventer å bli møtt med politiske motargumenter, og ikke økonomiske sanksjoner og boikott, så burde han ha stor respekt for at andre også ytrer sine meninger.
Kanskje vi heller skulle latt den politiske debatten foregå gjennom politisk debatt. Slutt å gå etter levebrødene til folk.
