For over tre måneder siden sa Litteraturhuset i Trondheim nei til å leie ut lokaler til Hans Olav Brendberg og hans foredrag «Den jødiske lobbyen – frå borgarrettar til etnokrati». Vi var i tvil om beslutningen, men det utslagsgivende var Brendbergs konsekvente bruk av begreper som ofte anses som antisemittiske, for eksempel «den jødiske lobbyen», og hans notorisk tvetydige måte å kommunisere på blant annet overfor åpenlyse antisemitter.
Brendberg og hans støttespillere har i det etterfølgende fått rikelig med anledninger til å tone flagg og forklare hva han mener. Blant annet i full offentlighet i en lengre meningsutveksling mellom oss i Klassekampen.
Det eneste jeg har fått – fra Brendberg så vel som hans støttespillere – er bortforklaringer og unnvikende svar. Som naturligvis gjør meg stadig sikrere på at vi gjorde det riktige da vi sa nei til å innlemme foredraget i vårt program.
Vi har ingen plikt til å legitimere åpen dobbeltkommunikasjon og lefling med høyreekstreme. Like naturlig er det å forvente klar utmelding fra Brendberg og hans støttespillere, som gjennom snart tjue år har ment seg urimelig beskyldt for å være antisemitter.
Viktig med en ordentlig begrunnelse
I et nytt innlegg i Subjekt framsetter Brendbergs støttespillere nok en gang påstander om «politisk sensur og scenenekt», som alltid uten å forholde seg til begrunnelsen vi gav for å si nei til foredraget. Hvor barnslige og useriøse er det mulig å bli?
Da Brendberg kontaktet meg etter å ha fått nei fra et hotell i Oslo, lovet jeg å gi en ordentlig begrunnelse, og at vi skulle fatte beslutningen basert på innholdet i foredraget, ikke på «sikkerhetsmessige hensyn» eller andre forhold som kan oppfattes som påskudd for å slippe ubehageligheter.
Jeg mener det er både viktig og nyttig at institusjoner som oss tar seg tid til å gjøre slike vurderinger, og at vi tør å stå for beslutningene etterpå. Ikke minst i lys av diskusjonene om «kanselleringskultur», hvor det ofte kan være vanskelig å få grep på hva som er realitetene bak institusjonenes nei til enkeltaktørers deltakelse.
Men også fordi jeg mener det bør være en åpen og offentlig samtale om ytringskultur, og fordi jeg selvsagt er åpen for å endre mening i møte med gode argumenter. Dette er aller første gang vi har sagt nei til noen, og er ikke noe vi tar lett på.
Men ansvaret for god ytringskultur går selvfølgelig begge veier. Når Brendberg og hans støttespillere utrettelig fremsetter ubegrunnede påstander om «politisk sensur og scenenekt», fremfor å reflektere over hvorfor så mange oppfatter dem som antisemitter, begynner jeg å forstå hvorfor mange institusjoner heller velger avslag av typen «sikkerhetsmessige årsaker».
