Det spiller ingen rolle om døren er låst eller ulåst. Hver gang ordet «abort» blir lagt på bordet, åpner døren seg, og inn kommer en sliten gjest.
Hendene hennes er slitne, og får deg til å takke høyere makter for at du, i motsetning til henne, får bruke hendene til å gjøre akkurat det du vil. Vi kjenner henne ikke, men vi vet hvordan hun føles. Et møte med henne får kroppen din til å koke av urettferdighet.
Fortidskvinnen er ikke her fysisk lenger, men hun har aldri forlatt oss. Hun svever over oss på Youngstorget og andre steder der abortdemonstrasjoner arrangeres, på 8. mars og i politiske debatter om abortrettigheter. Hun dukker opp i bevisstheten hver gang vi hører om kvinner i fattige land som ikke har tilgang til abort.
Les også: Et statlig innført livssyn krever aktiv oppslutning
Aldri tilbake
Vi kan alle relatere til følelsen av fortidskvinnen. Hun sa aldri noe selv. Det trengte hun ikke. Andre mennesker fortalte hennes fortelling når de avslørte hvor dårlig stilt hun var. Ufri og uten rett til å bestemme over egen kropp. Det er hennes fortvilede situasjon jeg alltid blir kastet tilbake til.
Uten å si noe klarer hun på magisk vis å gjøre oss så forbannet at vi ikke lenger snakker med innestemme. Vi roper og demonstrerer. Den eneste viktige leksen fortidskvinnen har lært oss, er denne: Vi skal aldri bli som henne. Vi skal aldri tilbake til strikkepinner og mørke smug.
Fortsatt er det slik at hun ikke har noe hun skulle sagt. Ingen vet jo om hun egentlig ønsker å fortsette å hjemsøke oss. Kanskje hun ønsker å hvile i fred, og at vi skal komme oss videre, og konsentrere oss om der vi er akkurat nå. Men det gjør vi ikke. Vi nekter å slippe hennes hånd, vi tviholder den i sinne.
Det er dette sinnet som kommer byksende frem hver gang jeg hører abort bli diskutert. For mellom meg og fortidskvinnen står retten til abort, og forsikrer meg om at jeg aldri vil bli som henne. Jeg skal slippe å bli satt i en situasjon der jeg ikke har makt over livet mitt eller kroppen min. Det er i hvert fall det jeg har lært meg å tenke.
En byrde
Ifølge American Psychological Association er definisjonen av sinne en følelse karakterisert av antagonisme mot noen eller noe du føler har behandlet deg dårlig med vilje. Som kvinne er det ikke vanskelig å se at fortidskvinnen fikk utdelt de dårligste kortene.
Noen ganger føles likevel dette sinnet som en byrde. For er det noe jeg overser? Det har tatt meg mange år å forstå hva det betyr at abort handler om to mennesker. Om to liv.
Hvis jeg legger vekk sinnet et lite øyeblikk, og bare tar inn over meg dette andre livet – hva skjer da?
Det er fristende å bli sint på den andre også. Alt som kan forårsake at kvinner diskrimineres, må bære skyld. Hvordan bidrar sinnet mitt til å kaste lys over disse årsakene?
At kvinner ble diskriminert og ofte fortsatt blir det, er et samfunnsproblem. Det er ikke et problem barn har skapt, eller er skyld i. Bør ikke disse problemene løses i samfunnet istedenfor livmoren?
Barnet har ikke bedt om å få være der. Det eneste barnet gjør, er å være. Sinnet mitt gir ikke mye rom for sympati, men kanskje må vi anerkjenne at et samfunn som står sammen med de svake, ha evnen til empati på barnets vegne.
Les også: Dette maleriet endret kvinnerollen for alltid
Delt erfaring
Hva annet enn sinne kan fortellingen om fortidskvinnen lære meg? Har hun gjort seg noen erfaringer som ligner på hvordan samfunnet ser på barnet?
Det kan se ut som det er noen erfaringer fortidskvinnen og barnet deler, som er vanskelig å overse.
Hun har erfart noe om usynliggjøring. At selv om du ikke synes, betyr det ikke at du ikke er der eller ikke har verdi. Hun har erfart noe om umenneskeliggjøring. Hun har erfart at et samfunn som ikke slår hardt ned på vold, er et dårlig samfunn å leve i, særlig for de mest sårbare. Hun har erfart noe om avmakt, at livet ditt ligger fullt og helt i andres hender.
En ny diskriminering
Jeg har lært meg å tenke at et samfunn der abort er mulig, er det beste samfunnet for meg som kvinne, og at det er farlig å stille spørsmål om det andre involverte mennesket. Kanskje vi måtte komme hit: at abort alltid vil være en mulighet. Men kan vi slå oss til ro med et samfunn der abort er nødvendig?
Jeg trodde vi med kvinnekampen hadde tatt et oppgjør med et menneskesyn som tillater diskriminering, avmakt og usynliggjøring. Jeg håper at vi en gang kan komme dit at min frigjøring og mine rettigheter dypest sett bygger på et godt og sant menneskesyn, ikke på svekkelsen av en svakere parts rettigheter.
Et samfunn der abort er overflødig, er kanskje et samfunn som har klart å løse problemene abort blir en løsning på.
Noen ganger tenker jeg at fortidskvinnen er blitt et traume, for meg personlig og i kulturen. Jeg lurer på om det finnes andre garantier for kvinners rettigheter enn sinnet over hvordan ting var før. Vi kan ikke fortsette å være sinte på vegne av fortidskvinnen for alltid.
