· Spilles fra 22. mars til 7. april
· 2 timer og 50 minutter med 2 pauser
«La Bayadère» hadde norgespremiere i 2019, og anmelderkorpset og publikum var enige om at det lå et ubestridelig håndverk i bunn for denne forestillingen. Det gjør det også nå som forestillingen settes opp på nytt på Hovedsecenen i Operaen.
Dette er ballett på sitt mest klassiske, både i form og uttrykk. Det kan føre med seg mange forskjellige problemstillinger man bør være bevisst på som publikummer.
Det er fortsatt ingen tvil om at «La Bayadère» er en rik og mektig forestilling, som fester seg til minnet. Med ikonisk musikk og koreografi er det en fryd for sansene være å vitne til, til tross for tvilsomme elementer som gjør det lett å argumentere for at balletten kunne blitt nedprioritert.
Les også: Solid håndverk, men overtydelig og banal scenografi
Dype røtter i gamle fordommer
«La Bayadère» hadde sin urpremiere i St. Petersburg i 1877. Siden har balletten om tempeldanseren Nikiya fascinert verden over.
Produksjonen som først ble oppført i Oslo i 2019, har sitt utgangspunkt i Natalia Makarovas versjon fra 1980, som igjen baserte seg på originaloppsetningen.
«La Bayadère» er et forførende eventyr, manet frem med dyktig håndverk og virtuos dans. Vi befinner oss i et orientalsk eventyrland, hvor Nikiya og prisesse Gamzatti kjemper om prinsen Solor. Dramaet kommer til uttrykk gjennom dans og den lengre drømmesekvensen «The Kingdom of the Shades», som med tiden har blitt ikonisk, kjent for sin overdådige ekstravaganse.
Det blir umiddelbart tydelig for oss at dette er en forestilling med røtter i gamle fordommer og forestillinger. Åpningsbildet er forlorent og billedskjønt, men også misledende. Og det er ikke et unntak, da samtlige av sceneskiftene får oss til å stusse.
Les også: Svak tekst, men imponerende regi i «Tid for glede»
Setter forestillingen inn i en større kontekst
At kunst springer ut av en annen tid, gir naturligvis en forklaring på at moral eller fremstillinger av andre kulturer eller sosial klasser ser annerledes ut enn hvis det skulle blitt godkjent i dag. Slik vil det nødvendigvis være, og enda det er uenighet rundt hvorvidt man i dag skal sette av plass til kunst preget av sin samtid, vil det alltid være en nysgjerrighet og et behov for oppsøke klassikerne som har inspirert og banet vei for nye arbeider.
Med det sagt er det en pågående diskusjon rundt denne balletten, om hvorvidt den skal være en del av regelmessige repertoaret, eller om man skal si at «La Bayadère» sin tid er forbi.
Nasjonalballetten har løst det ved å gjøre forestillingen til en del av serien «De Andre», som gjennom forestillinger, samtaler og debatter reiser spørsmål om kunstens rolle.
Det er blitt en sentral debatt, og det er viktig at aktører og formidlere reflekterer offentlig rundt hvorvidt kunst forplikter seg til evigheten, eller om det av og til skal tvinges på en holdbarhetsdato.
Det er ikke sikkert publikum blir noe klokere på debatten etter å ha sett «La Bayadère». Den er så åpenbart plassert inn i eventyrlige rammer, med lange opiumsdrømmer og en prektig skildring av apoteose, at forestillingen tvilsomt gjør noen skade med sin kulturelle appropriasjon.
Trengte vi en ny runde med «La Bayadère»?
Nasjonalballetten kan likevel kritiseres for å sette opp «La Bayadère», da Oslo-publikumet så sent som i 2019 ble kjent med forestillingen. Det er en imponerende og stilsikker forestilling, men den er også tradisjonell og ferdig utprøvd.
Klassiske forestillinger vil alltid være sentrale for å forstå og utvikle faget, men det blir repetativt og fantasiløst å sette opp akkurat «La Bayadère». Når det først er en pågående diskusjon ved balletthusene om hvorvidt forestillingen skal sløyfes fra spilleplanen, kunne Nasjonalballetten sett dette som en mulighet til det samme. Ikke for å aktivt gå inn for å kansellere eller ta et slags standpunkt, men for å variere tilbudet.
