fbpx

Storslagent, men ikke relevant

«La Bayadère» er klassisk scenekunst på sitt mest gjennomførte. Det er en fryd for sansene, men en unødvendig prioritet på spillekalenderen, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erik Berg.)
«La Bayadère» er klassisk scenekunst på sitt mest gjennomførte. Det er en fryd for sansene, men en unødvendig prioritet på spillekalenderen, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erik Berg.)
Produksjonen er fabelaktig, men «La Bayadère» blir likevel en fantasiløs gjentagelse uten slagkraft, skriver Subjekts anmelder.
Terningkast
Cover
Fakta · «La Bayadère» på operaens hovedscene
· Spilles fra 22. mars til 7. april
· 2 timer og 50 minutter med 2 pauser
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Nasjonalballeten viser igjen «La Bayadère».

«La Bayadère» hadde norgespremiere i 2019, og anmelderkorpset og publikum var enige om at det lå et ubestridelig håndverk i bunn for denne forestillingen. Det gjør det også nå som forestillingen settes opp på nytt på Hovedsecenen i Operaen. 

Dette er ballett på sitt mest klassiske, både i form og uttrykk. Det kan føre med seg mange forskjellige problemstillinger man bør være bevisst på som publikummer. 

Det er fortsatt ingen tvil om at «La Bayadère» er en rik og mektig forestilling, som fester seg til minnet. Med ikonisk musikk og koreografi er det en fryd for sansene være å vitne til, til tross for tvilsomme elementer som gjør det lett å argumentere for at balletten kunne blitt nedprioritert. 

Les også: Solid håndverk, men overtydelig og banal scenografi

Annonse
«La Bayadère» hadde urpremiere i St. Petersburg i 1877. Versjonen vist på Operaens hovedscene stammer fra 1980, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erik Berg.)

Dype røtter i gamle fordommer

«La Bayadère» hadde sin urpremiere i St. Petersburg i 1877. Siden har balletten om tempeldanseren Nikiya fascinert verden over. 

Produksjonen som først ble oppført i Oslo i 2019, har sitt utgangspunkt i Natalia Makarovas versjon fra 1980, som igjen baserte seg på originaloppsetningen. 

«La Bayadère» er et forførende eventyr, manet frem med dyktig håndverk og virtuos dans. Vi befinner oss i et orientalsk eventyrland, hvor Nikiya og prisesse Gamzatti kjemper om prinsen Solor. Dramaet kommer til uttrykk gjennom dans og den lengre drømmesekvensen «The Kingdom of the Shades», som med tiden har blitt ikonisk, kjent for sin overdådige ekstravaganse.

Det blir umiddelbart tydelig for oss at dette er en forestilling med røtter i gamle fordommer og forestillinger. Åpningsbildet er forlorent og billedskjønt, men også misledende. Og det er ikke et unntak, da samtlige av sceneskiftene får oss til å stusse. 

Les også: Svak tekst, men imponerende regi i «Tid for glede»

Nasjonalballetten viser «La Bayadère» som en del av serien «De Andre». Det setter forestillingen inn i en ny kontekst, og det blir dermed enklere å forsvare valget om å vise den nå kontroversielle balletten, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erik Berg.)

Setter forestillingen inn i en større kontekst

At kunst springer ut av en annen tid, gir naturligvis en forklaring på at moral eller fremstillinger av andre kulturer eller sosial klasser ser annerledes ut enn hvis det skulle blitt godkjent i dag. Slik vil det nødvendigvis være, og enda det er uenighet rundt hvorvidt man i dag skal sette av plass til kunst preget av sin samtid, vil det alltid være en nysgjerrighet og et behov for oppsøke klassikerne som har inspirert og banet vei for nye arbeider. 

Med  det sagt er det en pågående diskusjon rundt denne balletten, om hvorvidt den skal være en del av regelmessige repertoaret, eller om man skal si at «La Bayadère» sin tid er forbi. 

Nasjonalballetten har løst det ved å gjøre forestillingen til en del av serien «De Andre», som gjennom forestillinger, samtaler og debatter reiser spørsmål om kunstens rolle.

Det er blitt en sentral debatt, og det er viktig at aktører og formidlere reflekterer offentlig rundt hvorvidt kunst forplikter seg til evigheten, eller om det av og til skal tvinges på en holdbarhetsdato. 

Det er ikke sikkert publikum blir noe klokere på debatten etter å ha sett «La Bayadère». Den er så åpenbart plassert inn i eventyrlige rammer, med lange opiumsdrømmer og en prektig skildring av apoteose, at forestillingen tvilsomt gjør noen skade med sin kulturelle appropriasjon. 

«La Bayadère» er i seg selv en flott og virkningsfull forestilling, men er i dag tradisjonell og ferdig utprøvd, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erik Berg.)

Trengte vi en ny runde med «La Bayadère»?

Nasjonalballetten kan likevel kritiseres for å sette opp «La Bayadère», da Oslo-publikumet så sent som i 2019 ble kjent med forestillingen. Det er en imponerende og stilsikker forestilling, men den er også tradisjonell og ferdig utprøvd. 

Klassiske forestillinger vil alltid være sentrale for å forstå og utvikle faget, men det blir repetativt og fantasiløst å sette opp akkurat «La Bayadère». Når det først er en pågående diskusjon ved balletthusene om hvorvidt forestillingen skal sløyfes fra spilleplanen, kunne Nasjonalballetten sett dette som en mulighet til det samme. Ikke for å aktivt gå inn for å kansellere eller ta et slags standpunkt, men for å variere tilbudet. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar