En despot som drømmer seg tilbake til den gamle Sovjetunionen, har invadert en tidligere sovjetrepublikk som søker seg vestover. Man får vel ikke det gamle skillet mellom øst og vest klarere frem i rampelyset enn som så.
Samtidig har det utkommet en oversettelse av boken som introduserte Vestens verdier til Skandinavia: Ludvig Holbergs «Moralsk Kierne eller Introduction til Natur- og Folke-Rettens Kundskap» (1716), oversatt av Andreas Harald Aure under tittelen «Rettskunnskap» (2022). Boken er en glimrende belysning av hva som skiller de siviliserte vestlige landene fra autokratier som Russland.
Les også: Over 3.000 har signert opprop om å fjerne «rasistiske» statuer
Menneskelig likeverd
I boken søker Holberg å beskrive og forsvare Danmarks og Norges lover, med et naturrettslig utgangspunkt som i stor grad er inspirert av Pufendorf og Grotius. Det er en omstendelig gjennomgang av moralske og juridiske temaer, og strekker seg fra allmenne betraktninger om moralske handlinger, gjennom en beskrivelse og analyse av Danmark-Norges lover belyst av datidens naturrettslige idealer, og ender med folkerettslige betraktninger om forhold mellom nasjoner.
«Rettskunnskap» starter, som med naturretten, med menneskets fornuft og moralske egenskaper. Holberg mener at begge deler er iboende potensialer hos alle mennesker. Med fornuft kan vi forstå de naturlige lover – lover som ifølge Holberg er gitt oss av Gud. Med dette utgangspunkt studerer han de borgerlige lovene i Danmark-Norge og hvordan disse er forenelige med naturretten. De naturlige lovene – som «er innstiftet i menneskenes hjerter» – står således over borgerlige lover – de offentlige nedskrevne lovene som gjelder i en nasjon.
Holberg kritiserer blant annet den tartariske borgerlige lov som bestemte at om man trenger noe, kan man ta dette fra en annen. Hvis man føler seg krenket ved å oppleve slikt tyveri, kan man jo bare gjøre tilsvarende tilbake. En slik lovforordning er ikke i tråd med naturens rett. Kimen til den naturlige lov finner vi i vår felles menneskelighet og gjensidige respekt. Den krever en forutsetning om menneskelig likeverd.
Ingen selvfølge
Naturretten vi finner gjennom Holberg, vil således alltid være relevant. Den står i sterk kontrast til både autokratier og andre tyranniske regimer på den ene siden, hvor den makthavende gruppering kan diktere loven etter eget forgodtbefinnende. På den andre siden står naturretten også i en kontrast til den rettspositivistiske oppfatningen om at statens lover er summen av de vilkårlige innfallene jurister og byråkrater til enhver tid måtte finne på. Naturretten forhindrer tyranniske innslag i statsforvaltningen i kraft av å være en vedvarende induktiv og empirisk prosess som veileder og setter rammer for den nedskrevne lov. Den institusjonelle rammen som besørger dette, blir da Grunnloven.
I disse dager er slike begrensninger så naturlige og selvfølgelige at mange tar dem for gitt: Man skal ikke forvolde andre skade. Alle skal få ytre de meninger de vil. Vi har alle rett til privatlivets fred. Vi skal ikke bli fratatt våre eiendeler. Lovene skal gjelde likt for alle. Men disse naturrettslige grunnpilarene er på ingen måte noen selvfølge, og har vært fraværende de fleste steder gjennom tid og rom.
Les også: Dette ble Norges mest kontroversielle benk. Nå kommer den tilbake
Stadig relevant
Naturrett som filosofisk tradisjon går helt tilbake til Aristoteles, men var i det kristne Europa glemt frem til Thomas Aquinas brakte den frem. Ikke før med Grotius (via Francis Bacon og Aquinas) kommer naturrett på moten igjen, som videre i stor grad påvirker tenkere som Pufendorf, John Locke, David Hume, Adam Smith og Charles Montesquieu. Viktige tenkere som alle har gitt store bidrag til formingen av Vesten, slik vi kjenner oss i dag.
Naturretten gir liv til meget viktige institusjoner, som Den amerikanske grunnlov (1789), Den franske erklæring om menneskets og borgerens rettigheter (1791) og Norges Grunnlov (1814), og danner grunnlaget for de moderne rettsstatene som med tiden blir til de frie demokratiene vi kjenner i dag.
I mellomtiden blir dessverre grunnsteinene til Vestens kultur bortglemt, og gir rom for totalitære ideologiers fremvekst. Når disse i 1945 endelig ble overkommet, fikk vi på ny en rekke konstituerende dokumenter basert på naturretten: Menneskerettighetserklæringen fra 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1954. Også i disse dager er det kanskje enklere å se viktigheten av naturretten, og de begrensninger den gir statsmakten, når vi bevitner en despot invadere sitt demokratiske naboland og forbyr med lov sitt eget lands medier å rapportere om dette.
«Rettskunnskap» var og er en viktig bok både for å forstå og forsvare de vestlige demokratiers konstitusjon, men også for å få et unikt innblikk i hvordan Holberg populariserte disse ideene i det 18. århundre. Boken er overkommelig å lese, med sine levende bilder og eksempler, og slettes ikke så tørr som man kan mistenke at en lærebok i jus er. Den anbefales varmt til alle som er interessert i jus, politisk filosofi eller nordisk historie, og selvfølgelig alle som ellers er nysgjerrig på Holbergs litteratur.
