Det er veldig flott at kadett Per Olav Lindberg er interessert i kjønnstematikk, har oppdaget evolusjonsteorier, er interessert i meningsmangfold, samfunnsdebatt og deltar i den selv. Innlegget hans, som ble publisert i Forsvarets forum og i Subjekt, bygger derimot på noen feilaktige antakelser som krever tilsvar – og jeg forventer at det kan gjøres uten å havne i kategorien «woke». For er det noe som forhindrer meningsmangfoldet han etterlyser, er det å bli tillagt sånne feilaktige merkelapper.
For det første: Nordic Centre for Gender in Military Operations (NCGM) har ingen sosialantropologer eller kjønnsforskere – verken evolusjonister eller de preget av «ideologisk puritanisme», som kadetten mener senteret preges av. NCGM består av yrkesmilitært personell, jurister og statsvitere. Ingen av disse er kjent for å være «fagområder med snever sosialkonstruktivistisk tilnærming med liten akademisk kredibilitet», slik det kadetten gir uttrykk for.
NCGM driver ikke forskning, heller ikke på kjønnsteorier. NCGM fokuserer på å løse de oppdrag Nato og SC-NORDEFCO (Nordisk forsvarssamarbeid red.anm.) har gitt dem, som spesifikt er å tilby og gjennomføre Nato-akkrediterte genderkurs på flere nivåer.
Disse Nato-akkrediterte kursene er svært ettertraktet. NCGM er også utnevnt som «Nato Department Head» på «Gender in Military Operations», basert på senterets høye faglige standard og evne til å levere utdanning, trening og faglige produkter etter Natos behov. Om kadetten mener selve bakgrunnen for oppdragene er feil, anbefaler jeg ham å kritisere oppdragsgiverne, ikke de som gjør jobben sin.
Les også: Hva vi snakker om når vi advarer mot «woke» og kanselleringskultur
Nyttige perspektiver
La meg kort redegjøre for hva gender (det sosiale kjønn) betyr i militær sammenheng. Nato, FN, OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa red.anm.), NORDEFCO og norske myndigheter (alle våre oppdragsgivere og policyskapere i sikkerhetssektoren) anerkjenner at det finnes sosialt konstruerte egenskaper og muligheter assosiert med det å være kvinne eller mann, og at disse er lært gjennom sosialiseringsprosesser, er kontekst- og tidsspesifikke og kan endres.
Gender bestemmer hva som er forventet, tillatt og verdsatt ved en kvinne eller en mann i en gitt kontekst. I de fleste samfunn er det forskjeller og manglende likestilling mellom kvinner og menn med tanke på de oppgavene man blir tildelt, aktivitetene man gjør, tilgang til og kontroll over resurser, samt muligheter til å bestemme over eget liv og delta i samfunnsdebatt og styring.
Denne anerkjennelsen, kombinert med dyrekjøpt erfaring fra krig og konflikt, bekrefter at kvinner og menn påvirker og blir påvirket ulikt av kriser, krig og konflikt. Om disse perspektivene ikke er integrert, kan det få fatale konsekvenser, og vi kan mislykkes med våre oppdrag.
Forsvarets oppdragsgivere ser derfor nødvendigheten, nytten og verdien av likeverdig deltakelse i samfunnet og behovet for å arbeide systematisk med forebygging og beskyttelse. For å kunne lykkes med dette må man ha inngående kunnskap om operasjonsområdet (også det menneskelige), egne, allierte og fiendtlige styrker i et genderperspektiv.
Bærekraftmål
Gender i Forsvaret har derfor ikke bakgrunn i det kadetten kaller amerikansk «woke-ideologi» i akademia, men er et operasjonelt behov. «Gender Equality» er også et av FNs bærekraftsmål og en forutsetning for flere av de andre.
Om Forsvaret skal lykkes med dette arbeidet, må det derfor få konsekvenser for Forsvarets egen organisasjon og operasjoner, hvordan militære styrker rekrutterer, utdanner, trener, øver, analyserer, planlegger, gjennomfører, rapporterer og evaluerer militære operasjoner.
Genderperspektiv i Forsvaret er et middel for å nå målene med militære operasjoner, og å skape sikkerhet for alle. Målene med militære operasjoner kan være flere og ulike avhengig av mandatet, men mandatene er oftest knyttet opp til FN-resolusjoner som forplikter oss til å beskytte sivile, forebygge og forhindre overgrep, hindre at ulikheter forsterkes og bidra til likeverdig deltakelse.
Pålagt
Norske myndigheter har også pålagt forsvaret å jobbe med to tilstøtende virkemidler for å nå disse målene, nærmere bestemt bedre kjønnsbalanse og det å «gender mainstreame» organisasjonen.
«Gender mainstreaming» av Forsvarets organisasjon er en strategi som skal sikre likeverd, hindre diskriminering og bidra til Forsvarets evne til å løse oppdragene sine gjennom å ha et kjønnsperspektiv på alt vi gjør.
Vi skal vurdere kjønn som en faktor (både biologisk og sosialt) på alt fra personlig utstyr, arbeidsmiljø, utvikling, implementeringen og evalueringen av alle policyer, planer, doktriner også videre. Det har både et rettighetsperspektiv og et nytteperspektiv.
Les også: Dette bør bli startskuddet for en ny retning i akademia
Evolusjonsteori
Arbeidet med å løse gender-oppdragene i militære operasjoner og organisasjoner dreier seg derfor om langt mer enn en form for kjønnsteoretisk forståelse av seksuell konflikt, som kadetten i hovedsak virker opptatt av. Det betyr likevel ikke at evolusjonsteoretikere som Leif Edward Kennair på generell basis ikke er kjent, slik kadetten antar.
Selv hadde jeg Kennair som foredragsholder på Luftkrigsskolen for 15-20 år siden, og mitt innledende rollespill av alt lesestoffet vi hadde fått, syntes han var så bra at han bare kunne dra igjen.
Militært kvinnelig nettverk har også har vært vertskap for Kennair på deres faglige konferanse. Ulike teorier om hva som er lært og hva som er biologi, er definitivt interessant. Men her strides altså de lærde, og som alle andre teorier, er også evolusjonsteorien kun en teori, ikke fasit, heller ikke for de omfattende oppdragene vi har på gender – hvor vi skal forstå sosiale sammenhenger, transformasjonsledelse, endring av organisasjonskultur, prosesser og strukturer, pedagogikk, internasjonale organisasjoner, nasjonale og internasjonale lover, regler og resolusjoner for å kunne løse oppdragene. Jeg står derfor trygt i valget av tilnærming.
Alles perspektiv
Skal Forsvaret opprettholde fred, fremme stabilitet og øke sikkerheten – for alle – så må alles perspektiv inkluderes. Her er det et uforløst potensial på flere måter. Skal vi lykkes med operasjoner fra mindre kriser og konflikter, til full skala krig, så kan altså ikke genderperspektiv i militære operasjoner og organisasjoner kokes ned til prosentantall kvinner og fysiske krav, slik mange faller for fristelsen til å gjøre.
Det betyr ikke at biologi og fysikk ikke spiller noen rolle. Jeg har imidlertid aldri hørt motstand til reelle fysiske krav der det kreves for å løse oppdragene, selv om det skulle bety skjev kjønnsbalanse. Personell som jobber med gendertematikk eller mangfold blir imidlertid ofte tillagt et annet syn, fordi de anbefaler at organisasjonene tar en objektiv gjennomgang, også av fysiske krav, for å sikre at man ikke skaper unødvendige barrierer.
USA, som kadetten nevner spesielt, har hatt et prøveprosjekt på universelle fysiske krav i flere år, men de ønsker nå å gå tilbake til kjønnsspesifikke krav av nettopp denne grunn.
Demokratisk problem
Jeg selv har forsket på teamtikken: strukturelle, funksjonelle og kulturelle faktorer som hemmer og fremmer oppdragsløsningen. Forskningen viser en manglende kunnskap om, og vilje til å løse oppdragene Forsvaret har fått. Den viser manglende konseptualisering av oppdragene, en organisasjonskultur som tillater latterliggjøring, lav status, manglende ansvarliggjøring og manglende konsekvenser.
Det dreier seg om manglende kommando og kontroll, og en manglende transformativ tilnærming og psykologisk trygghet som kreves for å kunne skape de nødvendige organisasjonsendringene og løse oppdragene.
Dette er et demokratisk problem. Forsvaret kan ikke ha en «À la carte»-tilnærming til oppdragene vi får. Etter å ha forsket og arbeidet nasjonalt og internasjonalt i 10-15 år innenfor denne tematikken, skulle jeg gjerne hatt en «silver bullet» som løste utfordringene og gjorde oss i stand til å løse oppdragene.
Men jeg tror kadetten tar feil i at evolusjonsteori er nøkkelen. Jeg kan imidlertid informere om at han er i godt selskap – det er mange som tillater seg å mene noe om gender og årsakssammenhenger på manglende oppdragsløsning i organisasjonen – og som hovedregel mener de alltid at årsaken ligger utenfor dem selv.
Oppdrag som valgfag
Kadetten skal imidlertid ikke klandres for manglende kunnskap om oppdragene Forsvaret har fått på tematikken. Dette er en konsekvens av at Forsvarets høgskole heller ikke har løst sine oppdrag de siste ti årene, som å etablere og videreutvikle et fagmiljø på gender, undervise og utdanne på alle nivå, samarbeide med Forsvarets operative hovedkvarter, spesielt på lærdommene man har fått, for å kunne bruke erfaringer i arbeidet inn i undervisningen.
Problemet er ikke manglende meningsmangfold eller selvsensurerende moralisme. Problemet er at man anser oppdragene som valgfag. Forsvaret, som i verste fall forvalter vold på Norges og befolkningens vegne, må til en hver tid være villig til å ha et kritisk blikk på egen rolle og oppdragsløsning, ikke gjemme seg bak at det ikke passer akkurat nå.
For på hvem sine vegne er det greit å la være å ha et genderperspektiv i våre militære operasjoner og organisasjoner? Kan det være slik at det er lettere å la være når det ikke er en selv som må betale prisen for manglende oppdragsløsning?
Verdiene Forsvaret jobber for å beskytte må vi jo være villige til å etterleve – alltid.
