Få har gjennomgått så mye ufortjent motbør som Shabana Rehman. En ikonisk nordmann som møter voldelige pøbler med vittige performanceopptredener, og som har forfektet ytringenes potensiale gjennom hele sin karriere i norsk offentlighet. Slik har hun knust tabuene og sprengt grensene for hva som er «lov» å gjøre som kvinne med innvandrerbakgrunn i Norge.
Multikunstneren har bokstavelig talt løftet både islamister og «rasister» på TV – to absurde, men historiske «practical jokes» som har avkledd de humørløse. Indignert de selvhøytidelige. Stakkarsliggjort autoritetene.
Til tross for truslene, tyr Shabana Rehman bare til kunstneriske virkemidler som våpen. I 2005 klinte hun eksempelvis med den daværende kvinnelige kulturministeren foran en forsamling av norskpakistanere under en filmlansering hvor klining mellom nordmenn og pakistanere ble konstatert som noe kontroversielt. Der viste hun også sin nakne rumpe til de religiøse fundamentalistene som hadde holdt henne nede tidligere i livet, for å si at gutter og jenter gjør mer enn bare å kline når de ikke er under foreldrenes oppsyn.
Neste morgen ble det løsnet 18 skudd mot familierestauranten Rehmans i Thorvald Meyers gate, hvor journalistene dukket opp i flokk på døren hos Shabana Rehman. Der demonstrerte journalistene – ufrivillig – hvilken foregangsfigur Shabana Rehman er:
– Hvorfor må du være så kontroversiell, spør den ene journalisten.
Heldigvis setter Rehman skapet på plass:
– Kan du ikke spørre dem som skyter? Hvorfor må de være så kontroversielle?
Hun fortsatte:
– Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.
Shabana Rehman er blant de første liberale minoritetspersonene i norsk offentlighet. Politisk ukorrekt av natur, og anti-woke før det var kult. For dette har hun møtt motstand fra både høyre og venstre, religiøse og sekulære. Kanskje fordi at hun er allergisk mot å bli gruppert, stereotypisert og identitetspolitisert – født forut for sin tid.
Hun er et av mine og mange andre liberale nordmenns aller største forbilder. Fordi hun alltid har reist seg, smilt og vendt det andre kinnet til dem som har villet henne det verste. Hun er kvinnen som ikke lar seg skremme av pistoler, som sprenger glasstakene i samfunnet og som går i bresjen for dem som undertrykkes av sosial kontroll.
Nå kjemper hun mot kreften. Det er så blodig urettferdig. Men Shabana er en fighter. Jeg og så mange andre ønsker henne det aller beste i kampen hun har foran seg, for vi trenger henne virkelig i norsk offentlighet.
