At mange forskere og mediefolk hører hjemme på den politiske venstresiden, er etter hvert godt dokumentert. Det har imidlertid neppe noe med intelligens å gjøre, eller mangel på kulturell kompetanse. De har nok manøvrert seg over i slike posisjoner fordi det gir mulighet for politisk påvirkning (journalister), og akademisk makt (forskere).
I utgangspunktet har de vært politisk engasjert, og lagt opp sin utdannelse og sitt profesjonelle virke ut fra evner og ideologisk forankring.
Når jeg leste Aslak Versto Storslettens problematisering av venstresidens intelligens og kulturforståelse i Subjekt 29. april, sporet jeg raskt av. Når han spør «Hvorfor er så mange tilsynelatende intelligente mennesker sosialister?», og svarer med at «de overvurderer intelligens – og undervurderer kultur», så forsvinner det politiske perspektivet helt i tåka.
La oss anta at enkelte sosialister overvurderer intelligens, men hvorfor skulle de av den grunn undervurdere kultur?
Les også: Kanselleringskultur frarøver oss vår oppmerksomhet
En stille overtagelse av institusjonene
Nå er ikke jeg noen tilhenger av venstresidens ideologiske strikkeoppskrifter, og jeg har gransket mange av dem, men det har aldri slått meg at sosialistene har undervurdert kulturen. Om de overvurderer sin intelligens, har jeg ingen formening om, derimot tenderer de mot en overtro på eget maktpotensial.
Sosialismen, i likhet med kommunismen, er maktstrategier som krever av tilhengerne at de plasserer seg i alle typer posisjoner og stillinger der det gis rom for politisk påvirkning og innflytelse.
Det betyr ikke at venstresiden bare har fokusert på medier og forskning. Vi finner de røde i statsforvaltningen, i skoleverket, kulturlivet og andre viktige samfunnsinstitusjoner. Alt dette foregår uavhengig av det partipolitiske systemet, som en finurlig muldvarpsvirksomhet utenfor demokratisk kontroll.
Strategien ble klekket ut av den italienske kommunisten Antonio Gramsci (1891-1937) som innså at en voldelig revolusjon ikke lenger var mulig i de vestlige samfunn. Man måtte erobre makten innenfra, mente han, ved på lengre sikt å besette stillinger og viktige samfunnsfunksjoner med rettroende sosialister. For i det lange løp ville da den usynlige sosialismen seire.
Gramscis postrevolusjonære tenkning er en snedig maktstrategi som i sakte ideologisk tempo vil forvandle hele samfunnet i sosialistisk retning. At de fleste av dagens journalister og forskere befinner seg på venstresiden, skyldes neppe at de overvurderer sin intelligens og nedvurderer kultur. Det ligger i sosialismens ideologi at makten har førsteprioritet, og den angir målestokken for hva som er riktig tenkning og nødvendig intelligens. Her dreier det seg ikke om å overvurdere sin intelligens, men å styre den mot optimal makt på sitt nivå.
Les også: Hvorfor kjøper Elon Musk Twitter? Hunter Bidens laptop kan gi svar
Hvem er det egentlig som undervurderer kulturen?
I henhold til dette perspektivet kunne det vært interessant å utforske i hvilken grad venstresiden har fått fortfeste og oppnådd innflytelse i skoleverket og den offentlige forvaltningen. I kulturlivet er det nokså iøynefallende at venstresiden har klart å oppnå hegemonisk kontroll over den kunstneriske kreativiteten.
De har da heller aldri undervurdert kulturen, snarere tvert imot. Hvilket ikke betyr at den ble opphøyet, men systematisk undergravd.
Helt siden avantgardens estetiske opprør på midten av 1800-tallet har sosialistene oppfattet kulturen som et redskap i kongemaktens og adelens undertrykkelse av befolkningen. Fortidens tradisjoner og verdier skulle nå bekjempes på alle nivåer.
Kulturhatet går som en rød tråd gjennom sosialistenes samfunnsengasjement, der kvalitetsnormer blir dekonstruert og verkbegrepet oppløst. Dagens kultur er en liksomkultur som venstresiden har full kontroll over, fra statens pengebinge til de kultursimulerende institusjonene.
På kulturens område har sosialistene seiret, men neppe fordi de undervurderte den. At kulturen ble utvannet, meningstom og historieløs, spilte ingen rolle så lenge makten var i de rødes hender. Det slår meg gjennom lesningen av Storslettens artikkel at han ser helt bort fra sosialismens ideologiske og politiske maktambisjoner når det gjelder kultur.
At sosialistene skulle overvurdere sin egen intelligens i kulturkampen, er det i alle fall ingen tegn til. Derimot synes det å være Storsletten og Civita.no som undervurderer kulturen. På hjemmesidene fantes det ingen kulturkategori.
