Sosiologiprofessor Bjørn Schiermer Andersen er fortørnet i sitt svar på min artikkel om det venstreradikale hegemoniet innenfor medier og forskningsmiljøer. Grunnen til at jeg tok opp dette temaet og koblet det til Antonio Gramscis postrevolusjonære tenkning, skyldtes rapporter om at medier og visse forskningsmiljøer er påfallende rødfarget.
At Gramsci ble fengslet og trolig avlivet i fengsel for sin politiske tenkning, er sterkt beklagelig. På det punktet kan man nok si at han var et offer for antidemokratiske krefter, men synden var allerede implementert i hans postrevolusjonære maktstrategi.
Det har for øvrig også slått meg at mange venstrevridde i min omgangskrets heller ikke ante hvem Gramsci var. At venstreradikale er uvitende om sine profeter, betyr ikke at Gramscis teori om den lange marsjen mot institusjonell makt ble oppgitt eller avlyst.
To hundre år lang avviklingsprosess
På den andre siden er det lite sannsynlig at en troende radikaler ville innrømme sin plass i marsjen. Da jeg bodde i Roma for noen år siden, studerte jeg, blant andre fag, Gramscis politiske tenkning. Interessen for politiske teorier, særlig i henhold til moderne, venstrevridd estetikk, drøftet jeg ofte med sosiologiprofessor Dag Østerberg, som syntes jeg burde lete etter mulige forbindelseslinjer mellom Gramsci og Frankfurterskolens modernitetstenkning.
Nå gikk ikke min artikkel ut på å drøfte venstrevridde forskningsmiljøer, selv om jeg har mine erfaringer fra studier og jobb ved Universitetet i Oslo, men heller å belyse den kunstneriske radikalismens destruksjon av vår vestlige kultur. I kampen mot borgerskapets tradisjoner og kulturelle verdier har de venstreradikale kunstnerne oppløst alle estetiske normer, samt det helt grunnleggende verkbegrepet.
Denne avviklingsprosessen har pågått i snart to hundre år, og er kommet så langt at ingen lenger kan vurdere det påstått kunstneriske. Både dagens kunst og kultur er dekonstruert til et normløst tyranni, noe venstresidens paranoide hat mot kunsthistoriske tradisjoner må ta ansvaret for.
Les også: Hvorfor er så mange tilsynelatende intelligente mennesker sosialister?
Høyresidens medskyldighet
I mange år har jeg prøvd å forstå hvorfor venstresidens kunstnere har gått så radikalt til verks. Borgerskapets kultur og estetiske tradisjoner ble jo feid ut av historien for snart hundre år siden. Allikevel har de fortsatt å bryte ned kunstens egne kvaliteter og verdier. I dag sitter kunstnerne igjen med ingenting, bortsett fra en stadig fetere støtte fra staten. De smarteste klarte å slå mynt på tomheten, som den Berlin-baserte kunstneren Tino Sehgal.
Da han i 2011 ble presentert i Kunstnernes hus, viste han ikke frem noe som helst. Alle salene var tomme. Poenget var å teste publikums adferd og språklige reaksjoner.
På en måte har høyresiden og de konservative vært medansvarlige for denne kunst- og kulturhistoriske nedbrytningen. De har skiftet fokus fra kulturelle verdier til økonomisk utbytte, og fulgt opp venstresidens hodeløse fremskrittsdrømmer. Samfunnet er under permanent utvikling, og fortidens tradisjoner er blitt et hinder for stadig større fortjeneste.
Den postmoderne friheten på 80-tallet gjorde kort prosess med normer og verdier, som punkterte både venstresidens kunstoppfatning og høyresidens kulturforståelse.
Det oppsto ingen sorgfull stillhet, bare et verdinihilistisk kaos, der det dekonstruerte kunstsubjektet forlangte penger og posisjon for ingenting. Hvis ikke ville de ansvarlige bli uthengt.
Les også: Stortinget bør ikke lytte til kravene om å utvide stemmeretten. Den bør heller økes til 25 år
Mistenkeliggjøring og aktivisme
Dagens kunstfelt har sporet helt av. Man trenger ikke å være konspiratorisk for å registrere det eller for å påpeke at venstreradikale kunstnere har undergravet både formgivningens prinsipper og kunstens estetiske idealer.
Hva som i dag blir fremhevet og priset som høyverdig kunst, blir i stigende grad bestemt av den internasjonale kunsthandelen. Den evalueringen foregår neppe på kunstens premisser.
Om vitenskapen ikke har objektive krav og et spesifikt sannhetsbegrep, blir det vanskelig å holde styr på forskningen. Vilkårlig valgte metoder gir som oftest det man trenger, men ikke en objektiv sannhet. Metodepluralismens frihet kan være et gode, men problematisk på et overordnet plan der vitenskapens enhet er forskningens dirigent.
Det slår meg at sosiologiprofessor Bjørn Schiermer Andersen er påfallende opptatt av å politisere og stemple deltagerne i denne diskusjonen. Hans argumenter virker mer aktivistiske enn akademiske. Her er det høyt tempo og ditto politisk temperatur, noe som straks mobiliserer mistankens hermeneutikk.
Det må jo finnes en forklaring på hvorfor det er så mange venstreradikale i medier og forskning. Vi får vente og se hva resultatet blir når statsadministrasjonen og skoleverket havner i samme søkelyset.