De siste årene har det vært mye snakk om såkalt «kanselleringskultur», både i Norge og i verden. Begrepet er forvirrende for mange: Hva er egentlig dette fenomenet og hva kan vi gjøre med det?
Mange tenker at kanselleringskultur handler om progressive verdier. Det er en unøyaktighet. Roten til problemet kan spores til et mindretall «progressive» radikale. Det er en mindre gruppe, snarere enn flertallet, som driver denne kulturen frem.
Kanselleringskultur handler om en tendens til at noen ekstremister forsøker å «kansellere» folk, noe som kan bety mye forskjellig. I de mest ekstreme tilfellene sikter man til forsøk på å få folk sparket. I andre tilfeller sikter man til forsøk på «scenenekt» – eksempelvis gjennom å nekte noen adgang til et sted de ikke er ansatt, men hvor de skal delta i offentlig debatt. Det kan være alt fra kampanjer for å få en gjest fjernet fra et panel ved et universitet, eller å få en nettprofil stengt.
Hvorfor gjør noen aktivister dette? Jo, fordi de observerer folk med «feil» meninger. «Feil» betyr her at man tviler på standpunktet aktivistene står for. Da antas det at vedkommende også må være onde.
Aktivistenes strategier
Da har de totalitære aktivistene noen virkemidler de ofte benytter. De organiserer protester og kampanjer for å tvinge arbeidsgivere og andre til å reagere mot «synderen». Eksempler er såkalte «studentopprør», så vel som internettkampanjer. Dette førte for eksempel til at filosofiprofessor Kathleen Stock ble presset vekk fra sin stilling ved University of Essex, etter en lang hetskampanje mot henne og universitetet fra transaktivister.
Målet med å kontakte arbeidsgiver eller andre mennesker som står «synderen» nær, er å spre ubehag hos disse, gjerne med åpent eller skjult press om at de må distansere seg fra vedkommende. Dette handler ofte om å få folk sparket, men det kan også være så enkelt som å lage kvalm. Ofte vil de også trakassere «synderen» personlig, der taktikkene spenner fra å sende eposter eller faktiske brev, til fysisk oppmøte.
Verktøyene anvendes åpenbart for to formål. For det første straffer man «syndere» ved at de får sparken eller gis «munnkurv» av arbeidsgiver. I noen tilfeller er det sosiale presset nok til at man slutter å ytre seg. For det andre sprer dette frykt blant potensielle og faktiske «syndere», inkludert de som ikke har mottatt trusler eller forsøk på å kansellere dem. Trakasseringen skaper frykt, og er et effektivt våpen.
Ekstremistene sikter gjerne på grupper med mennesker som ytrer seg offentlig: Journalister, forskere, politikere og kulturarbeidere er perfekte ofre, ettersom det er disse det er mest lønnsomt å stilne. Slik åpner man for at ens ideer får herredømme over institusjonene. Da kan ingen legitimt stille spørsmål ved ens agenda. Dette er ikke nytt, men en gammel strategi som ekstremister har anvendt, med mer eller mindre hell, de siste århundrene.
Les også: Høyreekstremister og politisk korrekte kanselleringsaktivister er likere enn de liker
«Kontroversielle» ytringer?
Denne artikkelen handler om kanselleringskultur generelt, men er motivert av et åpent forsøk på å få meg sparket eller på annet vis «straffet» av arbeidsgiver. Dette skjedde på grunn av et titalls Twitter-poster fra meg. Det er ikke engang snakk om aktivisme eller innlegg i aviser.
Jeg er en kritisk samfunnsforsker. Jeg er skeptisk til retningen samfunnets forståelse av kjønn er i ferd med å ta. Jeg er usikker på om de nye ideene om kjønn som noe vi finner på et spektrum, har noe for seg vitenskapelig. Jeg er òg usikker på om ideen om kjønnsbytte gir mening om vi allerede har fleksible kjønnsroller, som tilsier at kjønnsidentitet ikke burde være et så stort tema i dag.
Mine «synder» er altså nokså små. Jeg har sett gjennom Twitter et par ganger, for å forsikre meg om at jeg ikke har kommet med noen spisse eller unøyaktige kommentarer, som kan oppfattes transfobisk. Etter slike anklager må man jo spørre seg selv: har jeg gjort noe galt, som jeg ikke har forstått selv? Arbeidsgiver fant intet i sin «hemmelige undersøkelse» – før jeg fikk beskjed om at jeg burde være varsom med å skaffe meg «fiender». Hverken jeg eller arbeidsgiver fant noe «transfobisk» selv om mine ytringer har krenket noen. Det er jo derfor noen har forsøkt å stilne min stemme, som så mange andre i denne debatten har opplevd.
Jeg har delt mine meninger, og jeg vil dele dem igjen. Kanskje noen synes det er kontroversielt, men jeg har intet å skamme meg over. Jeg har sagt at jeg mener at kvinnerettighetenes røtter henger sammen med biologisk kjønn, ikke kjønnsidentitet. Dette henger sammen med en tro på at vi risikerer å svekke kvinnerettighetene, om vi endrer grunnlaget for hva en «kvinne» er.
Jeg tror ikke samfunnet går fremover om vi forsøker å si at biologisk kjønn og kjønnsidentitet er det samme. Videre mener jeg at mannlige kjønnsorganer kun hører hjemme i herregarderoben, om jeg så synes dette er en nokså tafatt debatt vi godt kunne vært foruten. Jeg har sagt at ingen biologiske menn bør konkurrere i kvinneidrett, uavhengig av deres kjønnsidentitet eller om vedkommende har juridisk eller kirurgisk endret kjønn.
Videre har jeg problematisert at noen sosialiserer små barn inn i kjønnsrollen som trans. Noen forteller barn at de er født «feil». Eksempelvis har Ingun Wiik, en viktig aktivist og fagperson på feltet, snakket om å diagnostisere – men ikke behandle – barn ned i toårsalderen. Og jeg har åpent kritisert dette.
Dette høres for meg ikke ut som kun å diagnostisere, men som å lære dem opp til en ny rolle. Hvorfor skal vi fortelle for eksempel feminine gutter eller tomboy-jenter i en så ung alder at de er «født i feil kropp»? Foreløpig har ingen klart å overbevise meg om at vi vet vi nok om dette.
Fryktens kultur
Uavhengig av hva som er rett og galt her, er det nødvendig å stille kritiske spørsmål til retningen vi går i. Da er en åpen debatt en nødvendighet – som på alle felt. Dette er nøkkelen til et sunt demokrati.
Det siste halvåret har dette temaet, som de siste årene har foregått under radaren, blitt mye debattert. Eksempelvis var dette 27. januar i år temaet på NRKs Debatten.
Dessverre forsøples transdebatten, og ikke bare av den harde tonen som følger av at dette er et polarisert tema hvor alle ikke er «snille» med hverandre. Det går dypere. Forsøk på å stille spørsmålstegn fører til åpne forsøk på å stilne motstandere.
For å oppleve slike konsekvenser er det ikke nødvendig at man for eksempel betviler transpersoners opplevelser. Det er ikke nødvendig å ytre seg hatefullt mot mennesker med en annen forståelse eller opplevelse av kjønn. Å være kritisk til den nye ideologien og løsningene den presenterer, er nå tilstrekkelig til å klassifiseres som «transfobisk». Uenighet er tilstrekkelig til å havne på svartelister. Dette er nok til å motivere noen ekstremister til å gå til angrep, på ulikt vis.
Det relevante er ikke hva personene som har forsøkt å kansellere meg, tenker om meg. Selv om det er ubehagelig, er dette ikke «personlig». Det er (trolig) en fremmed som har ønsket å stilne meg. Men det er neppe meg «personlig» vedkommende har vært ute etter. Dette er et forsøk på å spre en fryktkultur. Vi vet i dag at mange er redde for å ytre seg.
Det kom nylig frem at 52 prosent av nordmenn mellom 15-25 år mener de ikke lenger kan si hva de mener, av frykt for reaksjoner på politisk ukorrekte meninger. Med andre ord er selvsensur et utbredt problem i Norge. Dette er målet til aktivistene som forsøker å stilne mennesker med meninger de misliker.
Les også: Pressen er ikke godt nok forberedt på å dekke kanselleringskultur
Løsningen er å være fryktløse
Hva er røttene til denne frykten? Her må tungen holdes rett i munn. Det handler åpenbart ikke om antirasisme, kamp for like rettigheter eller vår økende forståelse av hva hatprat er. Det handler ikke om at vi plutselig har lært å respektere hverandre, og derfor vokter oss fra å si ting som er feil. Flertallet er enige om at alle i Norge er likeverdige.
Nei, frykten spres av en gruppe aktivister. De arbeider målrettet og hardt for å stilne meningsmotstandere. Derfor kan selv nokså uskyldige uttalelser føre til at noen ekstremister sitter i timevis for å samle inn all slags informasjon om vedkommende, deres privatliv og arbeidsforhold.
Slike tendenser kjennetegnet også kommunistiske aktivister under den røde terroren i Ungarn, Kina og Russland, så vel som nasjonalsosialistene i Tyskland. Aktive forsøk å stilne eventuelle meningsmotstandere gjennom å vise hva som skjer med dissidenter, har alltid vært terroristens fremste våpen.
Om «pasifistiske» verktøy brukes, er målet det samme: Å skape frykt. Kanselleringskultur er altså fryktens kultur. Frykt er det eneste verktøyet de har, så lenge vi lever i liberale demokratier hvor ytringsfriheten er lovfestet.
Vårt demokrati har blitt infisert av en gift. En gift som forteller at om du misliker et perspektiv, eller en person, så kan du finne opp løgner, vri på sannheter, og (til tider med hell) få fienden din kansellert, kneblet eller sparket.
For å stoppe denne utviklingen må vi ikke frykte å ytre oss. Vi må sette foten ned for alle slags totalitære forsøk på å stilne debatten gjennom angrep på personene som ytrer seg.
De som vil kneble deg, har kun makten til å gjøre det om du lar deg skremme. Som professor ved Columbia University, John McWhorter, skriver i sin kritikk av kanselleringskultur i USA: «Vær ikke redd. Reis deg opp.»
Hvis man lar terroristen endre ens liv, har terroristen vunnet. Denne logikken er sann i alle tilfeller hvor noen forsøker å bruke frykt som politisk verktøy. Vi kan ikke la dem vinne.
Så husk dette, kjære leser: Du har intet å frykte, utenom frykten selv.
