En hårreisende PFU-fellelse

Pressen er ikke godt nok forberedt på å dekke kanselleringskultur

I NRK-serien «Gutter mot verden» møter vi Vebjørn Pedersen og aktivistene som vil ha ham kansellert. I en av scenene går aktivistene aktivt inn for å hindre NRK i å intervjue Pedersen, altså forsøker de å hindre NRK i å gjøre sitt samfunnsoppdrag. Likevel evner NRK å bli felt i PFU for sin dekning av saken. Hvordan i all verden greide de det? (Foto: Presse/skjermdump.)
I NRK-serien «Gutter mot verden» møter vi Vebjørn Pedersen og aktivistene som vil ha ham kansellert. I en av scenene går aktivistene aktivt inn for å hindre NRK i å intervjue Pedersen, altså forsøker de å hindre NRK i å gjøre sitt samfunnsoppdrag. Likevel evner NRK å bli felt i PFU for sin dekning av saken. Hvordan i all verden greide de det? (Foto: Presse/skjermdump.)
NRK gikk rett i fellen, tabbet seg ut og ble felt i PFU i sitt forsøk på å dekke kanselleringskultur. Pressen bør ta notater og lære av episoden om hvordan kanselleringsaktivister jobber målrettet og strategisk mot pressens samfunnsoppdrag, skriver Danby Choi.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er NRK ble felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for sin episode med Vebjørn Pedersen i serien «Gutter mot verden».

I NRK-serien «Gutter mot verden» møter vi kunststudenten Vebjørn Pedersen, som ble kjent etter at han motstilte seg en større antirasistisk bevegelse på Kunsthøgskolen i Oslo (Khio).

NRK ble felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for hvordan de arbeidet med episoden, og det hele forteller mye om hvordan pressen ikke er gode nok til å dekke fenomenet kanselleringskultur.

Kanselleringaktivister jobber nemlig målrettet og strategisk for å hindre pressen i å utøve sitt samfunnsoppdrag. Aktivistene ønsker ikke at mediene skal gi deres meningsmotstandere en «plattform», og ønsker selv å erstatte setene deres.

Dette må pressen være bedre forberedt på i sin metodiske tilnærming til sine kilder i saker om kanselleringskultur. Hvis ikke vil pressen hindres i å gjøre jobben sin, og enda verre: Samfunnet vil gå glipp av viktig informasjon. Attpåtil vil de få denne informasjonen erstattet av noen som ønsker bestemme mer over informasjonsformidlingen i samfunnet.

Annonse

Dette har skjedd

Sommeren 2020 ble det mobilisert til massive antirasistiske demonstrasjoner som følge av politidrapet på George Floyd. Samtidig begynte en kulturkrig på Kunsthøgskolen i Oslo. Den ble såpass betent at rektoren valgte å gå.

137 studenter signerte et opprop mot strukturell rasisme på skolen, og krevde at både pensum og professorer ble byttet ut til fordel for flere brune og svarte forelesere og forfattere. Oppropet krevde også obligatorisk kursing i antirasisme på skolen.

Pedersen og hans fire andre venner på skolen, en av dem Subjekt-spaltist Magnus Vanebo, hadde gode innvendinger til dette. De mente at identitetspolitikk erstattet fag på skolen, og at professorene måtte bli valgt basert på vitenskapelige meritter, og ikke basert på sine hudfarger.

For disse innvendingene har de fem Khio-dissidentene møtt massiv motstand og anklager om å være rasister, høyreekstremister og det som verre er. De ble utsatt for regelrett kanselleringskultur, noe som ble tydelig da de skulle holde en utstilling på Vålerenga i Oslo. Da ble det hengt opp truende plakater i forkant av utstillingsåpningen, signert Blitz, og de fem Khio-dissidentene måtte ha politibeskyttelse.

Det er få som har den selvtilliten som kanselleringsaktivister har. Noe som kjennetegner dem, også som kilder i redaksjonelt materiale, er at de er såpass overbeviste om sin sak at demokratiske spilleregler må vike. Dette må pressen være oppmerksomme på, fordi disse aktivistene oftere enn andre ønsker å være redaktør for journalistikken de deltar i.

Ikke bare boikotter de konferansen Kulturytring Drammen for å ha invitert «Sløseriombudsmannen» opp på en scene. Dagsnytt 18 skrotet en debatt som følge av at kilder ikke ville stille, så lenge Sløseriombudsmannen også skulle få være med i panelet. Magnus Vanebo ble forsøkt kastet ut fra en panelsammensetning på Kunstnernes hus, på ordre fra en annen i panelet som ønsket ham kansellert. Ina Bache-Wiig ble kastet ut av en utstilling fordi andre utstilte kunstnere i utstillingen ikke ville at hun skulle være med.

Kanselleringsaktivister ser på dette som snarveien til å vinne ideologisk beite, helt uten å måtte argumentere mot sine meningsmotstandere. De eneste som vinner på dette, er kanselleringsaktivistene. Men samfunnet er avhengig av fri meningsbrytning for å utvikle seg.

Det finnes mange andre eksempler, og pressen må være forberedt på hvordan de jobber med kanselleringsaktivister som kilder. Reaksjonen på slik aktivisme må være prinsipiell. Altså bør den som ikke vil delta i en offentlig samtale på grunn av andre deltakere, selv trekke seg. Pressen bør svært sjelden gi etter for slikt kanselleringspress.

Tabbe fra NRK

NRK-serien ville portrettere Pedersen og hans kamp mot disse medstudentene og kanselleringsaktivistene. Og under et intervju på Kunsthøgskolen i Oslo utarter det seg en scene som sier alt om hvordan kanselleringsaktivistene jobber.

Aktivistene hadde fått nyss om at Vebjørn Pedersen skulle bli intervjuet i skolens kantine. De velger derfor å møte opp for å stanse intervjuet.

Ja, du leste riktig. Kanselleringsaktivistene skulle møte opp for å stanse pressen i å utøve sitt samfunnsoppdrag.

Likevel ender NRK opp med en PFU-fellelse for hvordan de dekket saken. En av kanselleringsaktivistene ville nemlig ikke være på TV. Men hvis du aktivt involverer deg i en situasjon med offentlig interesse, og hvor du ikke minst vet at NRK stiller med kamera og mikrofon, så har du deg selv å takke for å havne på TV.

Så hvordan i all verden klarte NRK å tape denne saken i PFU?

Jo, det handler om en tabbe.

For å roe ned den opphissede stemningen blant de konfronterende aktivistene på Kunsthøgskolen i Oslo sier en av NRK-journalistene at seansen ikke skal brukes. Journalisten har altså inngått en avtale med aktivisten. Og aktivisten har selvfølgelig gjort et lydopptak på egen telefon.

PFU-fellelsen må derfor omtales som hårreisende, men riktig. Pressens faglige utvalg kan ikke signalisere at en avtale med en journalist ikke er gjeldende. For det er den, under enhver omstendighet. Men journalisten burde nok gå i seg selv, og aldri repetere en slik lovnad. Andre redaksjoner bør også lære av episoden, og være svært varsomme med å love bort redaksjonelt materiale.

Derfor er det bra at PFU tydelig uttaler at det i utgangspunktet ikke var dårlig presseskikk å bruke klippet, for det er selvfølgelig på eget ansvar aktivisten brøt inn i en intervjusituasjon på teip. Men fellelsen handler altså om en lovnad fra NRK om at de ikke skulle bruke klippet.

Publiserte likevel

At NRK likevel valgte å publisere seansen, riktignok med aktivisten sladdet, kan nok av enkelte sies å være en riktig beslutning fra NRK likevel. En PFU-fellelse er en forholdsmessig liten pris å betale for at offentligheten skal få bedre innblikk i hvordan kanselleringsaktivistene jobber.

Det hele bør også minne oss på at det er mørketall knyttet til kanselleringskultur på minst tre måter.

Det ene er at konsekvensene av kanselleringskultur har en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, men vi vet ikke hvem som ikke ytrer seg som følge av det trange ytringsklimaet kanselleringsaktivister ønsker seg. Det nærmeste vi kommer, er en undersøkelse som viser at hele 52 prosent av unge ikke ytrer seg av frykt for å bli utfryst.

Det andre er at vi sjelden får innblikk i hvorfor noen er valgt som kilder overfor andre i en sak hvor en part krever at andre ikke får stille i panelet. Når aktivister lykkes med kansellering, får vi sjelden vite om det.

Det tredje er at «kansellerte» forfattere, kunstnere, forskere, journalister og andre ikke alltid vil uttale seg i en skyttergravskrig hvor de blir omtalt som «rasister», «transfober», og så videre. Det krever stort mot.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar