Når antirasisme avler rasisme

Å være hvit assosieres med negative karakteriseringer som «hvit skjørhet», «hvite privilegier» og «parasittisk hvithet». Det oppstår da en rasialisering av de hvite, hvor de tillegges en form for etnisk gruppetilhørighet og blir redusert til denne – uten at de selv har identifisert seg med den, skriver master i human adferdsbiologi, Tor Martin Austad.
Å være hvit assosieres med negative karakteriseringer som «hvit skjørhet», «hvite privilegier» og «parasittisk hvithet». Det oppstår da en rasialisering av de hvite, hvor de tillegges en form for etnisk gruppetilhørighet og blir redusert til denne – uten at de selv har identifisert seg med den, skriver master i human adferdsbiologi, Tor Martin Austad.
Menneskets behov for å gruppere hverandre gjør at selv inkluderende aktivister med gode hensikter kan danne inngrupper som avskyr «de andre», skriver Tor Martin Austad.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens egne. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er Antirasisme som slår feil ut.

Mennesker har en medfødt evne til å kategorisere hverandre basert på ytre trekk som alder og kjønn, men også mer tilfeldig valgte markører som klesstil, hårfrisyre og hudfarge.

Forskning viser at hjernens fryktsenter, amygdala, aktiveres allerede 50 millisekunder etter å ha blitt presentert for andre etnisiteter enn sin egen. De overfladiske trekkene pålegges så verdier, meninger og egenskaper. Slik er vi mestere på å koble vilkårlige trekk ved andre mennesker til ulike tilhørigheter og koalisjoner.

Evolusjonen har gitt oss denne evnen fordi det har betydd store fordeler å kunne identifisere andre som et medlem av inngruppen eller utgruppen ut ifra slike markører. Er du en alliert eller en fiende, «oss» eller «dem»? Det dyrkes en sympati for dem man føler en tilhørighet til. Vi blir mer lojale, samarbeidsvillige, selvoppofrende, og tilgivende med andre medlemmer i gruppen.

Der det finnes samhold blant «oss», kan vi også finne fiendtlighet mot de utenforstående. «Kjærlighetshormonet» oksytocin promoterer nemlig også etnosentrisme – tendensen til å se ens gruppe som overlegen andre grupper. Hormonet bringer samtidig frem fordommer, fremmedfrykt og vold mellom grupper. Vi er mer aggressive og lite samarbeidsvillig mot utgruppen, og har det lettere for å bruke ord som dehumaniserer og vekker avsky når vi beskriver «dem».

Annonse

«Fargeblinde» fotballsupportere

Ulike gruppetilhørigheter oppstår hele tiden, og er umulig å unngå. Som andre overfladiske trekk blir også hudfarge ofte brukt som en markør for å best mulig kartlegge medlemskap i en allianse. Betyr det at vi da er født til å bli rasistiske? Heldigvis ikke. Vi er nemlig også veldig fleksible når det gjelder hvem vi ser på som «oss» og «dem».

Under et forskningseksperiment i fjor ble bilder av ulike personer med mørk og hvit hudfarge presentert for deltakerne, sammen med et tilhørende utsagn for hvert bilde. Senere skulle deltakerne prøve å koble sammen hvilke utsagn som tilhørte hvilken person. Hvor mye deltakerne kategoriserte ut ifra hudfarge, kunne observeres gjennom hvor mange feilkoblinger som ble gjort innad i hver hudfarge-gruppe versus mellom gruppene.

Resultatet viste en stor tendens til å kategorisere basert på hudfarge. Men ved å deretter merke personene på bildet med to ulike lagskjorter (gul og rød), forsvant denne kategoriseringen fra hudfarge over til lagskjortene.

Sagt på en annen måte: når både hvite og mørke fotballsupporter har på seg en Arsenal-trøye, blir hudfargen irrelevant. De blir nærmest «fargeblinde».

Hvordan kan så denne kunnskapen anvendes til å effektivt redusere rasisme?

Antirasisme som nytter

Tar vi hensyn til vår evolverte gruppementalitet, er det i hovedsak to fremgangsmåter som mest effektivt kan dempe eller fjerne rasistisk holdninger.

Å prøve å ignorere oss-dem-mentaliteten er nytteløst, så den ene effektive fremgangsmåten vil heller være å utvide inngruppen. Som nevnt kan dette skje ved at vi for eksempel har et felles mål eller får en felles ytre fiende. For å oppnå en varm følelse av global samhørighet ville en invasjon fra utenomjordiske gjort jobben, men å heie på samme fotballag er kanskje tilstrekkelig for å fjerne betydningen av hudfarge.

Den andre fremgangsmåten er å gå mer direkte til verks ved å bryte opp assosiasjoner mellom hudfarge og kvalitative trekk og egenskaper – å unngå det som kalles essensialisme. En person med lys hud bærer ikke med seg spesielle preg av «hvithet» som alle andre med samme hudfarge deler. Eller som den amerikanske skribenten Coleman Hughes sier: «Det finnes like mange måter å være mørk på som det finnes mørke personer.»

I tillegg til å behandle hver person ut ifra deres individuelle karakter (ref. Martin L. King Jr. sitt berømte sitat) hjelper det også å være bevisst på vår universelle natur og verdier. Vi kan ganske enkelt relatere til hverandres problemstillinger, føle empati for andres erfaringer og knytte felles bånd på tvers av kulturelle grenser og opplevelser. Slik inkluderer vi flere i gruppen «oss».

Antirasisme som ikke nytter

Disse fremgangsmåtene kan gjenkjennes i ulik grad fra antirasistisk arbeid. Men det kan virke som om dagens aktivisme i stor grad går i motsatt retning, ved å følge en oppskrift som heller forsterker skillet mellom «oss» og «dem» basert på hudfarge. I denne retningen påståes det at hudfargen definerer oss og former våre perspektiver. Forskjellige virkelighetsoppfatninger fremheves fremfor vår universelle natur, og forsøk på å praktisere fargeblindhet problematiseres.

Hudfarge som markør blir sådan ikke svekket, men heller forsterket som den viktigste parameteren for hvordan mennesker av ulik etnisitet bør samhandle. Fra hva vi vet om vår menneskelige natur, er dette i direkte opposisjon til hvordan vi bygger et mer fordomsfritt samfunn.

Les også: Mageplask av Norges første mannlige likestillingsombud

Rasismependelen

Historien har avslørt at vi er skremmende mottagelige for å tildele negative eller til og med avskyfremkallende beskrivelser av etniske utgrupper. Når målet er å løfte opp ikke-hvite minoriteter, kan det derfor være fristende å svinge pendelen tilbake og betegne de hvite som «dem» – den utenforstående trusselen.

Å være hvit assosieres med negative karakteriseringer som «hvithet», «hvit skjørhet», «hvite privilegier» og «parasittisk hvithet». Det oppstår da en form for rasialisering av de hvite, hvor de tillegges en form for etnisk gruppetilhørighet og blir redusert til denne – uten at de selv har identifisert seg med den. Riktignok er ikke dette fra et biologiske utspring, men fra en samfunnsstruktur som pålegger dem slike verdier enten de vil det eller ikke.

Selv om å «sparke oppover» kan være et positiv virkemiddel for å identifisere uønskede maktstrukturer, vil det også ritualisere narrativet om de «privilegerte» hvite og de «svakerestilte» ikke-hvite som trenger å behandles annerledes. Dermed opprettholdes relevansen til hudfarge som markør. På veien mot et mer rasismefritt samfunn kan man fort glemme at behovet for å sparke oppover vil forsvinne mellom reelt likestilte.

Les også: Kan mystiske opplevelser skape en medisinsk revolusjon?

En rasismefri verden

Til tross for store fremskritt blir det vestlige samfunnet ofte anklaget for å lide av «strukturell hvithet» som kommer til uttrykk på hverdagslige og mangfoldige måter. Den kan til og med være basert på godhet, kjærlighet og sympati, men er likevel til fordel for den hvite majoriteten.

Et slikt verdensbilde oppfordrer mørke til konstant mistenkeliggjøring, å forvente det verste, og tolke enhver handling som rasistisk motivert. Denne vedvarende paranoiaen mot andre medborgere av en annen hudfarge er ikke bare et steg tilbake fra en mer rasismefri verden, men det er også skadelig for egen mental helse, noe Jonathan Haidt og Gregg Lukianoff advarer mot i boken «The Coddling of the American Mind» (2018).

Vi vil nok aldri nå frem til en helt rasismefri verden, men i et mer nærliggende fargeblindt samfunn skal en mørk arbeidssøker kunne føle seg trygg på at hudfargen ikke spilte noen rolle dersom hun ikke fikk den ledige stillingen, men heller ikke dersom hun fikk jobben.

Siden minoritetsgrupper, som mørkhudede, har gått gjennom en historie med undertrykking, er det selvsagt nødvendig å fokusere på denne gruppen og de samfunnsstrukturene som fremdeles holder dem tilbake – for å utvikle oss nærmere et rasismefritt samfunn.

Derfor blir fokuset på hudfarge uunngåelig. Men hvis den langsiktige visjonen er å gjøre hudfarge irrelevant for hvordan vi skal behandle hverandre, er det avgjørende at hverken mørke eller hvite defineres ut i fra slike overfladiske trekk. En mer inkluderende inngruppe avhenger av det.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar