I etterkant av terroren natt til 25. juni har flere gått ut og sagt at stemmer som kritiserer Pride er medskyldige i terrorangrepet. Dette er absurd og for oss som kritiserer Pride, er dette en bekreftelse på hvor legitim kritikken vi har kommet med er. Tragedien blir brukt som et virkemiddel for å unngå å diskutere sak, og vi ser igjen at kritikere blir ilagt meninger og holdninger det ikke finnes grunnlag for.
Vi som er kritiske, diskuterer ideologi, og hvor den hører hjemme – ikke menneskers livsvalg.
Tragiske hendelser legitimerer ikke politiske bevegelsers innhold, og en forstyrret manns voldshandlinger er ikke representative for befolkningens holdninger ovenfor LHBT-personer. Lignende angrep utført av islamister er ikke nytt i Europa: målgruppen har vært kristne i gudstjenester, jøder, lærere eller helt tilfeldige. LHBT-personer er ikke alene om å være ofre for denne typen vold, og nordmenn flest går ikke rundt og hater LHBT-personer.
Les også: Macy Gray snur etter kontroversielle trans-utsagn
Hvem snakker om ytringsfriheten?
Hadde Arbeiderpartiet avkrevd stemmer og medlemskap som følge av terroren 22. juli, vil jeg tro flere hadde reagert. Uenighet i politikk og ideologi innebærer ikke at man ikke sympatiserer med ofre, dette burde vært selvsagt. At enkeltindivider uttrykker irrasjonell frustrasjon i sosiale medier, er en ting, men når kultur- og likestillingsministeren går ut og antyder at en hard kjønnsdebatt er skyld i drapene, er ikke det bare en elendig analyse av situasjonen, det er også å undergrave demokratiet og ytringsfriheten.
Etter 22. juli-terroren var Jens Stoltenberg fattet nok til å beskytte ytringsfriheten. Det er betenkelig at ingen sentrale politikere tør det nå.
Flere gir uttrykk for at nå er besinnelse nødvendig, men hva menes med det? At man skal være forsiktig med å vise til at kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon og et binært system? Dette er uredelige forsøk på å stilne meningsmotstandere og helt legitime utsagn. Nå nettopp ble en forelesning om biologi og evolusjon på det tyske universitetet Humboldt avlyst fordi transaktivister oppfatter det kjønnsbinære innholdet som transfobisk. Dette er sensurering av vitenskap.
Kommentatorer referer til alt hatet. Hvem er det de mener det er som hater hvem? Når 99,99 % av Norges befolkning tar klart avstand fra terrorhandlingen natt til 25. juni, fremstår dette som ulne retoriske beskyldninger for å hindre enhver form for debatt og kritikk av Pride.
Terroristen er hverken en del av eller en representant for noen av sidene i kjønnsdebatten. Men for sidene som er aktive, så må bildet av hvem det er som sjikaneres balanseres. I Bristol 22. juni på en #letwomenspeak-arrangement ble kvinner som ville snakke om sine kjønnsbaserte rettigheter, angrepet av en mobb maskerte menn utstyrt med balltre. Kvinnene måtte søke tilflukt og beskyttes av politiet.
Macy Gray sa nylig at menn ikke er kvinner, hun ble så trakassert at hun ikke turte annet enn å beklage seg – i frykt, ikke fordi hun mente det. I Norge opplever privatpersoner som har uttrykt seg kritisk til radikal kjønnsideologi på feks Twitter, at arbeidsgiverne blir kontaktet av anonyme transaktivister. En feigere ukultur skal du lete lenge etter.
Les også: Subjekt mener: Pride-bevegelsen må tåle og tolerere kritikk
En trussel mot åpen debatt
Vi som kritiserer de tvilsomme sidene av Pride, som den radikale kjønnsideologien, må finne oss i saklig kritikk, men ikke en falsk konstruert en. Så når NRK hevder at skoler kritiseres fordi «de ønsker mangfold velkomment» – når det åpenbart ikke er dette som kritiseres, er dette sleipt. Og når byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Sunniva Holmås Eidsvoll (SV), hevder at Osloskolen trenger Pride mer enn noen gang, er dette en svært kynisk utnyttelse av en tragedie.
Utdanningsetaten hevder den formidler kunnskap og fremmer åpenhet i forbindelse med Pride, men å formidle at det finnes et kjønnsmangfold, er ikke å spre kunnskap. Feilformidling er ikke åpenhet, og å kritisere dette er helt legitimt. Dette har ganske enkelt ikke noe i skolen å gjøre.
Å sette søkelys på trange kjønnsroller og kjønnsstereotypier er bra, men når løsningen er at menn skal kunne kreve tilgang til kvinners rom, og at barn settes på skadelig medisinsk behandling fordi guttejenta liksom skal være en gutt, og at kjønn er noe du føler, er dette løsninger som ikke henger på greip. En forferdelig tragedie endrer ikke dette.
Seksuelle minoriteter trenger beskyttelse. Alle minoriteter trenger beskyttelse, og i en rettsstat skal alle beskyttes. Men dette forutsetter ikke Pride, og Pride brukes i dag til å fremme en ideologisk forståelse av kjønn som er mildt sagt uheldig.
For de som deltar i, eller følger denne debatten fra sidelinjen, blir det tydeligere og tydeligere at Pride ikke handler om mangfold. De som skriker høyest om inkludering og toleranse, fremstår som de mest fordomsfulle, og utviser fint lite av det de ber alle andre om – raushet. Det sosiale presset er massivt og gir lite rom for diskusjon.
Dette er en trussel mot en åpen og fri debatt.
