Svaksynt

Rene konspirasjonsteorier fra Gunnar Tjomlid

Gunnar Tjomlid er en faktasjekker som innbiller seg å være synsk. Mandag kveld publiserte han et svært mislykket forsøk på å kritisere Subjekt, skriver Danby Choi. (Foto: Thomas Johannessen.)
Gunnar Tjomlid er en faktasjekker som innbiller seg å være synsk. Mandag kveld publiserte han et svært mislykket forsøk på å kritisere Subjekt, skriver Danby Choi. (Foto: Thomas Johannessen.)
Gunnar Tjomlid sjekker ikke fakta. Han sjekker moral, skriver Danby Choi.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Sjefredaktør Danby Choi svarer på Gunnar Tjomlids kritikk av Subjekt.

Ikke for å drive med lavgradig terrorisme. Men det Gunnar Tjomlid har skrevet de siste dagene, burde ikke stå ubesvart.

Bloggeren, forfatteren og «faktasjekkeren» publiserte mandag kveld en lang tirade på eget nettsted hvor han går hardt ut mot Subjekt.

Der kan du lese at Subjekt «gladelig publiserer kontrær feilinformasjon for å skape engasjement». Han har også skrevet at «medier har alt å vinne på å slippe gjennom faktafeil som engasjerer».

Dette er rene konspirasjonsteorier. Paradoksalt nok kommer de fra en mann som kaller seg for faktasjekker.

Annonse

Ser opp ned på det

I Gunnar Tjomlids verden er mye snudd på hodet. Men nei, medier slipper ikke «gladelig» til feilinformasjon for å skape engasjement.

Hvorfor ikke?

Fordi mediene tvert imot har alt å tape på å slippe gjennom «faktafeil som engasjerer».

Påstanden Tjomlid kommer med, er i beste fall en spekulasjon om de bakenforliggende motiver i norske mediers redaksjonelle vurderinger. Hvis spekulasjonene hans i det hele tatt er etterprøvbare, er det gjennom å spørre meg om hans antakelser og påstander er korrekte. Det kan jeg pent avkrefte, og jeg kan ikke forstå hvorfor Tjomlid driver med denne selvskadingen.

Tjomlid virker dog å kose seg i dette ubekreftede debattlandskapet, slik som en skikkelig konspirasjonsteoretiker. Som om det ikke var mer håndfaste opplysninger å ettergå her i verden. Her kan han spekulere, anta og gjette. Servere udokumenterte påstander og personlige meninger om ubeviselige forhold. Det er underlig, all den tid han titulerer seg som faktasjekker, at han ikke velger å gå etterprøvbare opplysninger i sømmene i stedet.

Det kan være fristende å svare med samme mynt. Skulle jeg nå begynt å «forklare» hvorfor Tjomlid legger seg på dette nivået, og lagt til grunn alt annet enn det mannen selv uttrykker at han driver med?

Ellers takk. Hva med heller å ta folk for hva de sier, og utfordre argumentene og kildene som ligger til grunn?

Spekulativ skittkasting

Gunnar Tjomlid har gjort det til sin fanesak å forsvare det som er common sense. Subjekt og andre medier har derimot for mål å utfordre denne. Dette mener vi har verdi i seg selv, fordi at en viktig del av å ivareta demokratiet, dreier seg om å engasjere ulike stemmer, diskutere de ulike forslagene og utfordre de gjeldende idéene, lovene og reglene.

Denne holdningen vrangleser Gunnar Tjomlid til å bety at Subjekt dermed «publisere[r] alt, uansett hvor tåpelig det er».

At Subjekt publiserer ren kontraritet, høres kanskje ut som et fristende sted å hvile ens egen uenighet med noe av meningsinnholdet vi publiserer. Men Subjekt publiserer ikke kritikk bare for å provosere. Ingen medier har egeninteresse i å fremme svakere argumenter enn de tidligere fremsatte. Vi har ingenting å vinne på å publisere ren bløff.

Men Tjomlid mener at vi gjør det. Han skriver at å være kontrær «er den late manns forsøk på å virke smart», og at Subjekt stadig publiserer «tekster av folk som har en mening som er i strid med det som er ‘mainstream’ eller konsensus». Dette mener han at vi gjør fordi «ved å konsekvent innta et standpunkt som er i strid med hva ‘eliten’ eller ‘myndighetene’ forteller deg, fremstår det som om du har ‘tenkt litt lenger’.»

Igjen tyr Tjomlid til ren konspirasjon. Mannen er på motivjakt. Han vil spekulere i hva som ligger bak en ytring eller vår redaksjonelle linje. Det vil han, i stedet for å diskutere innholdet i nettopp ytringen. Det vil han, i stedet for å ta en person for det han eller hun faktisk sier. Det er dette som er den late manns forsøk på å virke smart.

Men finner han noe? Neppe. Tjomlid virker nemlig mer opptatt av å forsøksvis lese tankene til de han kritiserer, enn å sjekke fakta i det som er blitt sagt.

Han vil bli overrasket

På sitt beste trekker Tjomlid frem ytringer av Subjekts egne Pål-Henrik Hagen, hvor han anklager Hagen for å ta feil i koronadebatten. Dette er overraskende godt levert fra Tjomlid, fordi han benytter seg av argumenter. Men i beste fall beviser han gjennom argumentene sine at Tjomlids datasett gir grunn til å konkludere annerledes enn i Hagens datasett.

Betyr det at Subjekt har publisert feilinformasjon? Slettes ikke.

Bare vent til Gunnar Tjomlid får høre at selv forskere er uenige med hverandre.

Han vil kanskje også dette av stolen når han forstår at vi lever i et verdipluralistisk samfunn, hvor to ulike – og gjerne eliminerende – verdisett skal eksistere side om side. Et samfunn hvor man skal få leve i fred som homofil, og hvor muslimer også skal få leve i fred med sin overbevisning om at homofili er en synd.

Dessverre, og heldigvis, lever vi i et demokrati.

Har jeg dermed sagt at alle ytringers innhold er like mye verdt for en kultur, et samfunn eller for en sivilisasjon? Da har du i så fall vranglest meg, akkurat slik Gunnar Tjomlid gjør. Stikk i strid med Tjomlids påfunn, argumenterer jeg stadig for at noen idéer er bedre enn andre. Men såfremt motstridende argumenter er saklige og poengterte, rydder jeg plass i egen avis for å bli imotsagt. Det skulle bare mangle.

Tjomlid og Hagen har publisert to ulike debattartikler i offentligheten, hvor de begge deltar i et forsøk på å overbevise flere om sitt eget standpunkt. Såpass gir jeg Tjomlid. Jeg tror nemlig Gunnar Tjomlid tror på det han skriver. Men jeg tror han raskt ville blitt fratatt datamaskinen sin, dersom hans egne prinsipper i offentlig debatt fikk gjelde.

Sin verste fiende

For å få leserne sine med seg på de rene spekulasjonene, må han legge egne og svært kreative premisser til grunn. Tjomlid påstår at Subjekt publiserer innlegg som bare er kontrære. Videre vil han belære oss hva som er forskjellen på å være kontrær kontra kritisk.

Å være kritisk handler om å «følge dataene dit de leder deg», skriver han.

For det første. Tenk at han skriver det. At å være kritisk handler om å følge dataene dit de følger deg. Nei, å være kritisk handler tvert imot om å tenke selv. Å ikke bare følge dataene dit de leder deg.

For det andre. Det er rett og slett ikke troverdig at Gunnar Tjomlid er det utvalgte og eneste unntaket i verden født med den guddommelige evnen til å sortere informasjon objektivt. Selv bloggeren er begrenset til å fungere slik at han ikke har hele universets informasjonsvolum lastet ned til hjernen sin, og derfra en kalkulert rute som leder ham inn i sannheten. Det er rett og slett ikke mulig å følge dataene dit de leder deg uten å måtte innse at subjektive, personlige, algoritmiske, kulturelle, geografiske og så mange andre faktorer blir nødt til å stikke hull i dette luftslottet av en idé.

Derfor blir resten av resonnementet hans ødelagt, og irrelevant, men la oss late som vi følger ham litt til.

«Dessverre lever vi i et samfunn som belønner de kontrære. De belønnes nettopp fordi mange mennesker er intellektuelt late», konstaterer han, og fortsetter:

«De vil ha de enkle løsningene, og heller enn å bruke tid på å sette seg litt inn i et komplekst fagfelt selv, velger de å heie på kontrære røster slik at det kan fremstå som om de har ‘tenkt litt lenger’».

Mannen har nettopp vist at han ikke vet forskjell på å være kontrær og kritisk. Kan det kanskje tenkes at han bare misliker kritikk som har tenkt lenger enn han selv?

For dersom samfunnet faktisk belønnet det kontrære, og ikke det kritiske, er det jo rart at forskere fremdeles har posisjon som forskere. Hadde samfunnet faktisk belønnet det som er motstrøms, er det jo rart at majoriteten fremdeles bestemmer ved valg. Hadde det Tjomlid påstår vært riktig, hadde kontrære ikke lenger vært kontrære, de ville vært populære.

Nei, det vi ser her, er en mann med armene i kors, som lener seg til populære meninger, og som synes det er fryktelig irriterende med disse kritiske innvendingene.

Full av tankefeil

Nesten alt er rart ved det Gunnar Tjomlid skriver. Tekstene er fulle av det man kaller for tankefeil. Og det er så underlig at han begir seg ut i dette landskapet, når han faktisk har tatt seg til verdens enkleste jobb: å forsvare det det som er populært. Det som er vedtatt. Det som er common sense.

Likevel er altså nivået på refleksjonene av så lav kvalitet at de faller på sin egen urimelighet.

Det er jo nesten så man skulle tro at Gunnar Tjomlid selv er den som gjør seg skyldig i å mene ting bare for å mene ting. Han beskriver i alle fall sin egen overbevisning som «kjedelig».

«I en verden hvor klikk og engasjement omsettes til kroner og øre, belønnes de kontrære gang på gang, mens de som forholder seg til litt mer kjedelig ‘konsensus’, kveles sakte», skriver han.

Konsensus betyr samsvar i meninger, og det er dette Tjomlid ønsker seg. Er du utenfor dette meningsfellesskapet, er du en kontrær trussel kommet for å … kvele.

Vi i Subjekt kommer dog til å kjempe for meningsminoriteters rett og viktige rolle i å utfordre den behagelige konsensusen. Ikke bare for å være kontrære, fordi slik forutsigbarhet kjeder både være lesere og kritikere. Men fordi vi tror at kritikk og samfunnsdebatt beveger samfunnet fremover.

Det er dette Gunnar Tjomlid må motbevise, men ikke bruker et eneste ord på å gjøre.

Ingen andre medier?

Én av sakene Gunnar Tjomlid reagerer på at vi publiserte, handler om feministen Christina Ellingsen og transpersonen Christine Marie Jentoft. Sistnevnte har politianmeldt førstnevnte for hatefulle ytringer. Saken har vekket stor oppmerksomhet – til og med i USA. Derfor skrev Subjekt at Christina Ellingsen var på Fox News, hvor den kontroversielle programlederen Tucker Carlson intervjuet henne. Videoen har i skrivende stund passert en million (!) visninger på Youtube.

Subjekt er en avis som engasjerer seg for ytringsfriheten. Når en norsk ytringsfrihetssak diskuteres på en amerikansk tv-kanal med 85 millioner seere, så skriver vi om det. Akkurat slik andre medier skriver om at Trine Grung er på Oprah.

Er det noe faktafeil i det? Neppe.

Men Gunnar Tjomlid sjekker ikke bare fakta. Han sjekker moral. Og der Oprah og Trine Grung er folkekjære og stuerene, er Carlson og Ellingsen ikke det.

Da skal man visstnok være forsiktig med å omtale … ting som jo faktisk har skjedd her i verden.

Slik bidrar Tjomlid i verste fall til en berøringsangst blant norske journalister, hvor kontroversielle saker helst ikke skal omtales. «Ingen andre seriøse norske aviser har valgt å omtale Ellingsens intervju hos Tucker Carlson», skriver Tjomlid.

Han virker altså å mene at det er bra hvis norske medier ikke omtaler saker han selv ikke liker innholdet i. Helt uavhengig av om det som formidles er sant og riktig.

Ikke bare avslører han sitt udemokratiske sinnelag, han går også på en limpinne mange andre Subjekt-kritikere har tråkket i før ham.

Subjekt er nemlig en av landets raskeste voksende aviser, og som kulturavis er vi blant de fremste nyhetsformidlerne. Mange av de sakene vi omtaler, omtaler vi først. Så baller det på seg med flere medier, som henviser til oss som kilde. De blir da nødt til å sitere oss, som det heter. Hittil i år er vi sitert 180 ganger i andre norske medier. Det vil si nesten hver eneste dag.

For eksempel da vi skrev om billedkunstner Ina Bache-Wiig, som var blitt kansellert fra en kunstutstilling for å ha trykket «like» på en video som harselerte med Pride-bevegelsen. Da fikk vi den samme, spekulative «kritikken».

«Hvorfor er det bare Subjekt som skriver om dette? Noen varsellamper bør blinke når ingen andre skriver om det!», ble det hevdet på sosiale medier.

Selv tror jeg det bare handler om at Subjekt stadig oftere er først ute med nyhetene. Tre dager senere kunne vi lese den samme overskriften i Aftenposten, som også ble nødt til å sitere Subjekt.

Vi er selvfølgelig ikke alene om å ha dekket Christina Ellingsen på amerikansk tv heller, selv om vi var det på Tjomlids publiseringstidspunkt. For eksempel omtalte Dagen saken, dagen etter oss, og ble nødt til å sitere Subjekt.

Slik er det å være en liten redaksjon. Vi spesialiserer oss på vårt dekningsområde, og er først ute med noen av de største kultursakene. Men å være liten betyr også at våre kritikere vil være enda mer kritiske til oss. Disse kritikerne mistenker at når Subjekt er den eneste til å skrive om noe, så er det ikke fordi vi er først, men fordi ingen andre medier vurderer det som en sak.

Tjomlid tar altså feil i sin insinuasjon om at ingen andre medier oppfattet saken som en sak. Men enda verre er den flokkmentaliteten som ligger bak den feilaktige mistanken. Han ønsker seg nemlig konsensus blant redaksjonelle vurderinger også. Men jeg tror ikke de som ønsker seg at mediene går i samstemt korps, egentlig vet hva de ønsker seg.

Les også: Dette er Twitter-ytringene Christina Ellingsen etterforskes for

En anerkjent avis

Selv om Subjekt har høylytte kritikere på sosiale medier, er vi en anerkjent avis i de kretsene som betyr mest for oss.

Generalsekretæren i Norsk redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, ble i bransjeavisen Kampanje spurt hvilket redaktørstyrt medium som hadde imponert henne mest hittil i år. Blant de flere hundre å velge blant, svarte hun Subjekt. Nybø sier at avisen har imponert på kulturfeltet og i ytringsfrihetsspørsmål.

På Twitter og i deler av kulturlivet er Subjekt tidvis utskjelt, men sånn skal det være. Subjekt kjemper jo for ytringsfriheten til de upopulære kunstnerne. Vi kritiserer dessuten kulturlivet og utfordrer rådende konsensus fordi vi tror at kritikken beveger samfunnet og kulturlivet fremover. At de som vil samfunnet og kulturlivet godt, stiller kritiske spørsmål.

Dette nyter vi altså stor anseelse for blant pressetoppene og i presseverden – blant fagfolk og de med kunnskap om det vi driver med.

De som ikke har det, skriver på Twitter at Subjekt er «Resett for folk som gikk på Westerdals». Gunnar Tjomlid skriver selv på Twitter at «å lokke til seg lesere av Resett, er ikke akkurat et kvalitetsstempel». Disse leserne utgjør dessverre bare en liten gruppe av våre lesere, men gjør seg synlig i kommentarfeltene. At vi likevel evner å samle ulike mennesker til en bredere og mer nyansert samtale, er en demokratisk bragd.

Tjomlids «guilt by association» vitner nemlig først og fremst om manglende forståelse for pressens samfunnsoppdrag.

Alternative medier har oppstått som følge av manglende tillit til de etablerte mediene. Hvorfor er det da negativt at en avis som følger Vær varsom-plakaten, Redaktørplakaten og presseetikken, gjenvinner denne tilliten? Hvorfor er det negativt hvis lesere av alternative medier, begynner å lese en avis anerkjent av de norske presseinstitusjonene?

Svaksynt

Gunnar Tjomlids blogg heter Saksynt, og mottoet er «la meg se nærmere på akkurat det». Problemet med dette mikroperspektivet er at han ikke ser det store bildet.

Ofte virker han å tro at den eneste riktige løsningen på noen av verdens problemer, er å velge minste motstands vei. De umiddelbare løsningene som står i luftlinjeavstand fra der hvor vi står akkurat nå. Selv mener jeg det er både farlig og uansvarlig å skulle løse samfunnets problemer i mikroperspektiv. Ofte nok handler det om å forutse hva disse løsningene fører til i neste ledd. Et så stort perspektiv kan vi kun få gjennom en bred samfunnsdebatt, hvor ulike stemmer fremmer sine syn og sitt kildegrunnlag.

Det ser Gunnar Tjomlid ut til å føle seg for god for. «Det finnes en hel del ting vi faktisk vet uten at vi trenger en ikke-faglig debatt om det», skriver han.

Men verden er full av fakta som står i krysspress mot hverandre. På UiO mener forskere at sosialisme er løsningen på mange av de største problemene i vår tid. På BI mener forskere derimot at markedsliberalismen skal løse de samme utfordringene.

La oss si at en forskergruppe har konkludert med at koronasertifikatet faktisk vil hindre spredning. Er dette da noe vi ikke trenger en «ikke-faglig» debatt om?

Er det slik å forstå at Subjekt sprer «feilinformasjon» når vi på lederplass innvender at koronasertifikatet ikke burde innføres, av helt andre, liberaldemokratiske grunner?

Er det slik å forstå at de som berøres av et slikt koronasertifikat, ikke har noe de skulle ha sagt, så lenge de ikke er epidemiologer?

I så fall burde Tjomlid ta seg en journalistutdanning før han i det hele tatt henvender seg til meg om denne tematikken. Vi som har studert journalistikk, vet at en stor del av samfunnsoppdraget vårt går ut på å se en sak fra ulike perspektiver, ikke bare ekspertens. Journalistikken ivaretar demokratiske verdier, ikke teknokratiske.

Selvfølgelig kunne man raskere blitt kvitt koronaviruset ved å vaksinere hele verdens befolkning med en effektiv og trygg vaksine, innføre koronapass og husarrest for hele befolkningen. Problemet er bare at vi skal ha menneskerettigheter i tillegg.

Så når Gunnar Tjomlid sier at han bare «følger dataene dit de leder ham», har han enten altfor stor selvtillit, eller altfor liten selvinnsikt.

Det er nemlig tvilsomt slik at hele verdens informasjon har silt seg gjennom hans hjerne, og bragt ham frem til den ultimate sannhet. Å tro dette, er ikke spesielt saksynt. Det er svaksynt.

For i svært mange spørsmål er fakta uavklart, og i et motsetningsforhold til andre fakta. Noen ganger er det som man konstaterte som fakta, senere blitt motbevist. Det nærmeste vi kommer sannheten, er at ulike argumenter prøves mot hverandre over tid. Det verste vi da kan foreslå, er å hindre denne meningsbrytningen fra å skje.

Noen ønsker seg et samfunn hvor massevaksinering av hele verdens befolkning skal skje uten motstand.

Subjekt skal stå på for at vi ikke kommer dit. I hvert fall ikke uten debatt.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar