Offerkortet gjør samtaler med transaktivister umulig

Felles for transaktivistene er mantraene «vår kjønnsidentitet er ikke til debatt» og «transkvinner ER kvinner». Utgangspunktet for en samtale er altså at man må anerkjenne noe man ikke tror på, skriver Tonje Gjevjon.
Felles for transaktivistene er mantraene «vår kjønnsidentitet er ikke til debatt» og «transkvinner ER kvinner». Utgangspunktet for en samtale er altså at man må anerkjenne noe man ikke tror på, skriver Tonje Gjevjon.
Det som er smakløst for noen, er et mesterverk for andre, skriver Tonje Gjevjon.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Tonje Gjevjon svarer på Subjekts leder om anmeldelsen av Christina Ellingsen.

I lederen med tittel «Smakløse og svært usaklige ytringer fra Christina Ellingsen» virker Subjekt å ha som utgangspunkt at man skal ta voksne, heterofile menn som identifiserer seg som kvinner og lesbiske, på alvor og snakke til dem med et passende språk. Kanskje skyldes det narrativet om at voksne menn som hevder å være kvinner eller lesbiske, er fryktelig sårbare, selv om de insisterer på å ikke være psykisk syke.

Eller skyldes det at noen mener det er uheldig når talskvinne for WDI Norge, Christina Ellingsen, uttrykker et overskudd og formulerer seg med en snert som gjør det underholdende å følge hennes twitterkommunikasjon med skeive, voksne menn og kvinner som vil tvinge hele befolkningen til å ta del i sin forskrudde tolkning av kjønn?

Det som er smakløst for noen, er et mesterverk for andre. Og flere av de som følger WDI Norge og Ellingsen på Twitter, har oppdaget et geni med sans for det sublime. Hennes kriminelle humor har tilført debatten et nivå ikke alle klarer å oppfatte, og det er jo ikke noe morsomt for de som aller helst vil at livet skal være en tragedie.

Mantraer som stopper debatt

Hvorfor skal man ikke kunne møte voksne organisasjonsmenneskers ulogiske og usanne påstander med parodi, sarkasme, ironi og latterliggjøring? Selv mener jeg ethvert mannfolk som hevder å være lesbisk, er noe annet enn det han utgir seg for å være. Og at hans beveggrunner for å fremstille seg som lesbisk er lugubre. Det samme mener jeg om voksne karer som identifiserer seg som kvinner, og som for enhver pris skal inn i kvinnegarderoben der de risikerer å møte unge jenter.

Annonse

Man kan ikke møte voksne menn som hevder å være lesbiske, som likeverdige om de gang på gang vrir seg unna med å ta offerrollen som altfor sårbare og true med selvmord. Og det er kanskje der Ellingsen har gått «feil». Hun har sett på Jentoft som likeverdig debattant i en rolle som skulle bety at han er profesjonell og representant for lesbiske.

De av oss som har vært i denne debatten noen år, vet at det er umulig å samtale med voksne, skeive transaktivister. Felles for disse er mantraene «vår kjønnsidentitet er ikke til debatt» og «transkvinner ER kvinner». Utgangspunktet for å få til en samtale er altså at man må anerkjenne noe man ikke tror på.

Les også: Amerikansk nyhetsanker om Christina Ellingsen-saken: – I Norge er ikke sannheten lenger et forsvar

Viktigheten av kildekritikk

Hovedårsaken til at mange reagerer på kjønnsidentitetspolitikken er at den er realitetsundertrykkende. Å undertrykke det man vet og ser med egne øyne, er dehumaniserende. Og at Stortinget gjennom lovverket tvinger befolkningen til å godta kjønnsidentitet som om det var en objektiv størrelse, er autoritært og på linje med å tvinge hele befolkningen til å anerkjenne Gud som en realitet.

Konsekvensene av lov om endring av juridisk kjønn, som ble innført i 2016, og inkludering av kjønnsidentitet i paragraf 185 (hatparagrafen), vedtatt på Stortinget i 2020, kan være at kvinner og menn blir anmeldt, politietterforsket og dømt fordi de i bunn og grunn sier nei til kjønnsidentitet som noe vi skal måtte forholde oss til. Dette igjen medfører at mange selvsensurer av frykt for represalier.

I 2022 tror faktisk deler av den norske befolkningen det er mulig å bytte kjønn, at menn kan bli kvinner og at menn kan være lesbiske. Andre tror kjønn flyter. En av årsakene er at barn lærer dette i barnehagen og på skolen. En annen årsak er at det er gått en slags valuta i å fremstå som snill, inkluderende og tolerant. Folk tror òg på det de er blitt fortalt, nemlig at innføringen av kjønnsidentitet i lovverket og samfunnet ikke har konsekvenser for noen andre enn «de få skeive det gjelder».

De fleste voksne burde kjenne til begrepet kildekritikk og vite at om man googler et navn eller en organisasjon, betyr ikke det at det man leser er kunnskapsbasert. Og som Anne Kalvig og Kamilla Aslaksen påpeker i artikkelen «Store norske leksikon formidler pseudovitenskap og propaganda om kjønn», har til og med Store norske leksikon, som man før kunne ha tillit til, sluppet til transaktivistisk pseudovitenskap.

Les også: Dette er Twitter-ytringene Christina Ellingsen er politianmeldt for

Hvorfor legger Stortinget til rette for dette?

Alt som kommer i lovverket, har konsekvenser juridisk, økonomisk, administrativt og praktisk. Og fordi det ligger et krav om at alle skal tro på og anerkjenne kjønnsidentitet, blir de som uttrykker mistro ansett som fiender av medfølelse, omsorg, godhet, mangfold, inkludering og nestekjærlighet.

I møte med ikke-troende uttrykker de troende at de ikke føler seg trygge sammen med de vantro. De krever at ledelsen på alle arbeidsplasser forholder seg til deres utrygghet og da må jo ledelsen velge å ivareta de lesbiske mennene, homofile kvinnene og de andre fryktelig sårbare.

Hvorfor presser Stortinget frem en poltikk som bidrar til redusert kunnskap om kropp, kjønn, homofil legning og biologiske realiteter?

Innføringen av kjønnsidentiteter i lovverket har medført at mange i befolkningen ikke tør si det de vet er sant. De er redde for å miste jobben og få ødelagt sitt omdømme. Politikerne er klar over dette. De har observert og fått innsyn i hva Senterpartiets Jenny Klinge utsettes for etter sine uttalelser.

Når folkevalgte politikere er klar over konsekvensene av kjønnsidentitetspolitikken, lurer vi på om en selvsensurerende befolkning og en statsfinansiert «undertrykt» skeiv mobb er det politikerne ønsker seg? For om de ikke gjør det, ville de som Klinge foreslått å se på hvordan man kan redusere de uønskede konsekvensene.

Subjekt må gjerne mene at talspersonen for WDI Norge bør legge seg på et mindre smakløst plan når hun kommuniserer med «lesbiske» menn på Twitter. Personlig mener jeg Subjekt bør ta heisen minst en etasje opp for å gi kreativiteten rom og intelligensen vinger, for om man løfter blikket, vil man kunne oppfatte det pågående mesterverket Ellingsen maler ut på Twitter og i andre sosiale medier.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar